oss 100 kroner!
Når man, som meg, har fulgt nøye med i mange år er det ikke til å unngå at man legger merke til visse tilbakevendende fenomener. Blant disse er medienes og politikernes lefling med ekstremister og voldsmenn, vel og merke så lenge de befinner seg utenfor Norges grenser.
Ta for eksempel deres nærmest helt unisone støtte til islamistiske terrorister i Libya og Syria fra 2011 og de høyreekstreme kuppmakerne i Ukraina i 2014. Og de siste månedene har antirusseren Alexej Navalnyj fått nesten like mye trykksverte som Trond Giske for noen år siden, bortsett fra at Navalnyj blir hyllet mens Giske ble hetset. Hvis Navalnyj hadde vært norsk ville de ikke en gang ha tatt i ham med ildtang. Men han har den «fordelen» at han hater Putin, så da er alt i orden. For Navalny er en slags SIANist, for å bruke norske termer. I 2007 publiserte han en video der han sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og tok til orde for legalisering av håndvåpen så den russiske befolkningen kunne forsvare seg mot dem.
Nå har mediene og politikerne funnet seg en ny slik yndling i og med en nyhet om «flykapring» i Hviterussland som har fått bred dekning to dager på rad, så langt. «Utenriksdepartementet reagerer kraftig etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var om bord, ble arrestert rett etter landing» – NRK 23. mai.
«Vi følger nøye situasjonen der et passasjerfly fra Ryanair på vei fra Aten til Vilnius ble tvunget til å lande i Hviterussland, og den meldte pågripelsen av Roman Protasevitsj. Dette er en alvorlig og farlig situasjon som krever internasjonal granskning» – Jens Stoltenberg på Twitter 23. mai.
Det er klart at dette var et drastisk tiltak. Men hvis det var en bombetrussel kan jeg ikke skjønne annet enn at Hviterussland hadde rett til å gripe inn før flyet eventuellt ble sprengt over tettbebodd områder. Men det mest interessante er igjen hvordan mediene framstiller den unge mannen, med nok et helteportrett ala det de har gitt av Navalnyj (og Jens Stoltenberg). Og hvorfor aksepterer sånne som Søreide og Stoltenberg at Israel dreper mer enn 200 palestinere, men ikke dette? Hvorfor ser de totalt bort fra at Hviterussland kan ha hatt gode grunner til å tvinge ned flyet? Slike spørsmål hadde norske «journalister» stilt, hvis de ikke hadde vært programmert til å reagere på bestemte måter og til å stå i giv akt hver gang Stoltenberg sier noe.
Bortsett fra dette minner jeg om at et hviterussisk passasjerfly i 2016 ble tvunget til å returnere til Ukraina. Hvor var NATOs medier og NATOs «sjef» med sine fordømmelser da? Og hvor var de i 2013, da et fly med Bolivias president Evo Morales ble tvunget ned i Wien?
Den raske og rørende omsorgen NATO, NATO-medier og NATO-politikere som Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide viste for Protasevitsj hadde naturligvis sammenheng med at han er «deres». Så min umiddelbare reaksjon på Facebook var: «Stoltenbergs raske reaksjon tyder på at det er ugler i mosen. Roman Protasevitsj er sannsynligvis en NATO-agent siden NATO og NATOs medier viser sånn omsorg for ham».
Det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet mine bange anelser, da en venn beskrev Protasevitsj som nazist (det er velkjent at USA/NATO/EU lefler med sånne til bruk mot russiske og dermed sannsynligvis hviterussiske myndigheter). Så hvorfor tier norske medier om det? Det kan sjølsagt tenkes at de ikke vet det. Men i så fall burde de har vært mer ydmyke, stilt flere spørsmål. Men problemet er som sagt at de er programmert til å la være.
NATO-mediene sier naturligvis heller ikke noe om bakgrunnen for denne hendelsen, nemlig at USA/NATO/EU siden august i fjor har konspirert med hviterussere for å styrte Hviterusslands valgte president Aleksandr Lukasjenko. Til og med Erna Solberg har hatt møter med sånne. «Statsminister Erna Solberg møtte i ettermiddag den hviterussiske opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja i eksil i Litauen. Det er et spørsmål om å fjerne en diktator, sier Erna Solberg om Hviterussland» – NRK 8. september 2020. Videre ble det i april foretatt et forsøk på å drepe Lukashenko: «Russlands sikkerhetstjeneste FSB melder at et attentat mot Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko er avverget. Ifølge både hviterussisk og russisk sikkerhetstjeneste er to menn pågrepet i Moskva. Den ene har amerikansk statsborgerskap» – NRK 18. april.
«Ifølge telegramkanalen Nexta gikk hviterussiske operatører ombord på en flytur til Athen med Roman Protasevitsj, og da flyet kom inn i luftrommet i Hviterussland, startet en av dem en kamp med et besetningsmedlem og hevdet at det var en improvisert eksplosiv enhet om bord. Som et resultat ble mannskapet tvunget til å be om nødlanding». Dette er en google-oversettelse av en ukrainsk blogg av en som heter Diana Mikhailova. Protasevitsj ble født 5. mai 1995, ifølge Mihailova, og snart fikk jeg også tips om at han hadde arbeidet for Radio Free Europe/Radio Liberty, som har vært blant USAs propagandakanaler rettet mot Øst-Europa siden 1950-tallet.
Deretter fikk jeg også bekreftet at han har forbindelser til ekstreme grupper, som paramilitære Azov Batallion, og har deltatt i krigen i Ukraina. Altså kan vi ikke se bort fra at det er gode grunner til at han regnes som terrorist av Hviterussland, som har krevd ham utlevert fra Polen, noe Polen har nektet å gjøre. Hvorfor nektet Polen å utlevere ham? Det har naturligvis sammenheng med det jeg skrev ovenfor, at Polen er et NATO-land og delaktig i konspirasjonen mot Hviterussland. I likhet med Norge.
Som om ikke dette er nok fører EU nå også en politikk for regimeskifte i Russland.
«Ved å presse på for regimeskifte i Russland, har EU-parlamentet avslørt hvor irrelevant og upålitelig det er for Europas framtid. … EU og USA kan blande seg inn i Russlands innenrikssaker, er tankegangen, men enhver russisk innflytelse i Vesten er illegitim «.
Det er naturligvis i dette lyset vi må se alle de negative «nyhetene» fra/om Russland og Hviterussland. Det samme gjelder Vestens politikk og dermed vestlige hovedstrømsmediers dekning av Syria, Kina og Venezuela (jeg har sikkert glemt noen land).
Signerte artikler står for forfatterens synspunkter. Red.
