oss 100 kroner!
Endelig har vi fått et redskap for klassifisering av konformitet.
Leserinnlegg.
Det omhandler selvsagt det populære forkjølelses-sertifikatet; «Korona-passet». Et unikt virkemiddel som stripper oss for siste rest av verdighet, integritet og dømmekraft – ikke minst opplevelsen av å være et individ med en viss grad av råderett over egen helse, kropp og gener. I frykt for å aldri slippe ut av/inn i sauefjøset – har befolkningen med gapende, lett siklende taushet takket «ja» til å la seg genetisk tagge med fremmed genmateriale fra et forkjølelsesvirus definert som en pandemi samt fremvise digitalt bevis på at man har underkastet seg den eksperimentelle prosedyren. En sparsommelig andel av befolkningen på omkring 10.000 individer protesterte skriftlig mot lovforslaget. I samtidighet så vi en rekke prominente politikere sno seg snublende unna de genterapeutiske vaksinene med kreative unnskyldninger av ymse slag; «jeg vil ikke snike i køen», «jeg vil ta den i hjembygda mi», «noen ganger klør jeg bak det venstre øret mitt – andre ganger klør det på mer unevnelige steder» osv
Dressur
Som innledningsvis nevnt; synes ideen vaksinepass å være motivert av et pervertert ønske om å dressere befolkningen inn i et etisk skrekk-kabinett av akrobatisk konformitet uoppnåelig selv for slangemenn på sirkus. Jeg er usikker, men jeg forestiller meg at mennesket en gang har levd fritt – uten behov for å la seg telle og definere i enhver sammenheng. Uten å føde barn som blir målt, veid, rutine-injisert, og loggført av staten. En tid hvor underkastelse ikke var å anse som den ultimate dyd – uttrykt i form av systemets primæradferd – nemlig å «sitte stille» – helst med foldede hender i påvente av en oppgave å utføre – da gjerne den mest tantete leken man kan forestille seg, nemlig «klippe-lime»-leken. Barn med et spor av naturlig villskap fikk kanskje lov til å sloss uten at PP-tjenesten ble involvert for varig kategorisering av adferdsavvik med påfølgende nervøs hoste ved karusellkjøring langt inn i voksenalder.
Hønsegård
Selv var jeg så heldig at jeg trasset meg gjennom barndommen under kategorien vrang – dog uten noen markante utslag i retning antisosial adferd – da foruten en noe loslitt respekt for autoriteter. Jeg har i all hovedsak fått lov til å uttrykke meg kritisk til systemet der jeg har følt behov for det, selv på jobben i sykevesenet.
Det vil si; helt fram til nå. Det lystige vanvidd nådde klimaks for et par uker siden da jeg ble kalt inn på teppet fordi jeg hadde snakket «stygt» om «korona-politikken». Jeg hadde kommet i skade for å motsi avdelingens narsissist og mannlige gledespikes seksuelle yndlingsobjekt. Fiendebildet var et faktum og både sjefen og hennes assistent hadde levd seg emosjonelt inn i det dramatiske skuespillet. Jeg fikk nærmest inntrykk av at «korona-politikken» hadde pådratt seg alvorlig skoliose i den grad at mine «overordnede» så behov for å påta seg rollen som moralsk støttekorsett.
Denne personifiseringen og sårbargjøringen av et helsepolitisk tema ble ytterligere forsterket av hønsete affekt hvor jeg ble informert om at de «andre» ble opprørte og lei seg dersom jeg tok meg den frihet å frembringe mine personlige og kritiske holdninger omkring tematikken. Det hører med til historien at jeg var nummer to inn på den slitne linoleumen til avdelingsleder. En annen kollega hadde for noe tid tilbake fått beskjed om å ikke «spre negativitet» omkring de eksperimentelle vaksinene. Bevitnelsen på den noe lurvete omgangen med ytringsfrihet, menneskerettigheter og grunnloven fikk raskt brunlige valører under disse omstendighetene og ble lite annet enn et fascinerende opptak. Til tross for denne direkte latterlige, men også til dels ubehagelige opplevelsen – føles det ironisk nok helt greit å ha blitt «definert» som noe jeg er, nemlig; «Kritiker av korona-politikken». Ikke minste har jeg konkludert med at jeg aldri vil besitte noe konformitets-pass. Det får holde med de tre andre sertifikatene mine: Legoland-lappen, sykkel-lappen fra barneskolen og bil-lappen.
Ad astra per aspera-
