oss 100 kroner!
I den første helgen med siste generell nedstengning i Frankrike, vakte et innslag sendt på TV-kanalen M6 sterke reaksjoner på Twitter under emneknaggen #OnVeutLesNoms («ViVilHaNavnene»). Flere ministre skulle ha spist i hemmelige luksusrestauranter, mens vanlige borgere måtte sitte innstengte i sine små leiligheter. Nok av journalister og andre «eksperter» fordømte reaksjonene. De skyldtes selvsagt «populisme», mente de, om ikke rett og slett folkets misunnelse for de velstående.
Av George Chabert, Trondheim.
Et par ministre var raskt på banen. De var «sjokkerte»! Dette kunne ikke være sant. Skulle det vise seg at en minister likevel ble avslørt, måtte vedkommende trekke seg umiddelbart, mente først innenriksministeren. Kanskje var det nok med en bot, sa forsiktig ministeren for «Borgerskapet», som er en av disse ministerposter som opprettes for å sysselsette profilerte politikere som er til overs. Ministeren – som mellom to hemmelige måltider skrev boken Tør å ha sex med fyldige damer -vet jo at noen kommer til å bli avslørt, og at om vedkommende er høytstående nok må en smertefri løsning forberedes. Regjeringens talsmann er jo blitt nevnt.
Sannsynligheten for at høytstående embetsmenn, til og med en minister eller to, spiste praktfulle måltider til over 4000 kroner per pers – utenom vin og likør, med den selvtilfredshet impunitet medfører, er jo overveldende. Unntatt noe sjeldne tilfeller som Charles de Gaulle, er Frankrike et land med et korrupt maktapparat, i alle fall siden innsettelsen av landets første konge i 481 etter Kristus. Edgar Pisani, minister under Charles de Gaulle, Pompidou og Mitterrand, oppsummerte det slik: «L’État c’est le mépris», Staten er forakt. Man må helt til Norge for å finne noen som fortsatt har tro på presidenten i Elyséepalasset. I februar 2018 mente Erna Solberg at Emmanuel Macron skulle ta lederskap på den internasjonale arenaen. Det har han gjort. Om det å gi militærstøtte til blodige konflikter i Jemen og i Mali, og å bevæpne sine politistyrker mot sitt eget folk er «lederskap».
Franskmenn er ikke først og fremst opprørt fordi makthaverne lever et bekymringsfritt liv i luksus, med egne lover; i Frankrike er jo det nærmest en naturlov. Det som oppleves utilgivelig, er måten de som har alt behandler de som har så lite.
Etter nærmest ett år innestengte, prøver en fattig familie – far, mor, og en liten gutt – å slappe av på en strand i nærheten av byen Montpellier. De tilhører åpenbart den sosiale klassen president Macron beskrev som «de som er ingenting». De kler seg med stygge billige treningsklær, posene viser at alt de tok med seg i utflukten var kjøpt i billigkjeden Lidl. Til og med fars slippers er fra Lidl.
Den lille familien blir omringet av 10 politifolk, minst. De er kledd som en antiterrorist patrulje, og minst én er bevæpnet med et tungt maskingevær. De nærmeste politifolkene stirrer på dem som om det dreier seg om ulydige barn de skal irettesette. Moren leter desperat i sin sekk etter en tillatelse hun vet hun ikke har. Faren fikler med hendene; han er maktesløs, ydmyket foran sønnen han ikke kan beskytte. Den lille guten, med sine tynne armer hengende rett ned, må ha lært på kroppen en lekse han vil bære med seg hele livet: «Du er ingenting».
Sant nok, hvem tror disse proletarene de er? Hva blir det neste? Nye demonstrasjoner i rundkjøringene som det var tilfelle hver lørdag før Covid-restriksjoner? Nå, under ett år før det nye presidentvalget?
Forbrytelsen kostet familien over 4000 kroner fordi foreldrene drakk rosevin, muligens en Bandol til 70 kroner på Lidl. 4000 kroner tilsvarer en tredjedel av minimums lønn i Frankrike. Det er prisen på et måltid (utenom vin og likør) i en hemmelig restaurant, som ministrene kan få refundert som representasjonskostnader. I en slik verden er vi nødt til å velge side.
