oss 100 kroner!
For å være et selvutnevnt nettsted for borgerjournalistikk, kommer et bekymringsfullt stort antall av Bellingcats medarbeidere og bidragsytere fra en svært mistenkelig bakgrunn, inkludert stillinger på høyt nivå i militær- og etterretningstjenester.
Det gravende nettstedet Bellingcat hylles av dagspressen. Bare den siste måneden har det blitt beskrevet som «en etterretningstjeneste for folket» (ABC Australia), et «åpent» og «innovativt» (New Yorker) «uavhengig nyhetskollektiv», «transformerende gravende journalistikk» (Big Think), og en utvetydig “kraft for det gode” (South China Morning Post). Faktisk, bortsett fra noen få alternative nyhetsteder, er det vanskelig å finne et negativt ord om Bellingcat, så omfattende er den glødende rosen for mediet grunnlagt i 2014.
Dette er urovekkende, fordi bevisene som er samlet i denne granskningen antyder at Bellingcat langt fra er uavhengig og nøytral, fordi de er finansiert av vestlige regjeringer, bemannet med tidligere militære og statlige etterretningsoffiserer, gjentar offisielle fortellinger mot fiendtlige stater og fungerer som en sentral del i det som kan kalles et samleband fra “etterretningstjenester til Bellingcat til de store mediebedriftene”, og presenterer fortellinger fra vestlige myndigheter som uavhengige granskninger.
Borgerjournalistikk bemannet med spioner og soldater
Et bekymringvekkende antall ansatte og bidragsytere til Bellingcat kommer fra svært mistenkelig bakgrunn. Seniorforsker Nick Waters tilbrakte for eksempel tre år som offiser i den britiske hæren, inkludert tjenestetid i Afghanistan, hvor han fremmet den britiske statens mål i regionen. Kort tid etter at han forlot tjenesten, ble han ansatt av Bellingcat for å lage tilsynelatende nøytrale etterforskninger om Midtøsten.
Tidligere bidragsyter Cameron Colquhouns fortid er enda mer mistenkelig. Colquhoun tilbrakte et tiår i en ledende stilling i GCHQ (Storbritannias versjon av NSA), hvor han ledet nettoperasjoner og terroroperasjoner i Midtøsten. Skotten spesialiserer seg på sikkerhet i Midtøsten og har også utdanning fra det amerikanske utenriksdepartementet. Ingenting av dette avsløres imidlertid av Bellingcat, som bare beskriver ham som administrerende direktør for et privat etterretningsfirma som «utfører etiske undersøkelser» for klienter over hele verden – og fratar dermed leserne avgjørende informasjon de trenger for å gjøre seg opp en informert oppfatning av hva de leser.
Det er også mange tidligere amerikanske etterretningsfolk på Bellingcats liste. Tidligere bidragsyter Chris Biggers, som skrev mer enn 60 artikler for nettstedet mellom 2014 og 2017, jobbet tidligere for National Geospatial-Intelligence Agency – en tjeneste for kampstøtte som jobber under USAs forsvarsdepartement og det bredere etterretnings-fellesskapet. Biggers er nå direktør for et etterretningsfirma med hovedkontor i Virginia, i utkanten av Washington (nær andre semi-private entreprenørgrupper som Booz Allen Hamilton), som kan skryte av å ha pensjonerte hær- og luftvåpengeneraler i styret. Igjen avsløres ikke noe av dette av Bellingcat, der Biggers biografi kun sier at han er en “konsulent for offentlig og privat sektor basert i Washington, D.C.”
I seks år var Dan Kaszeta en amerikansk Secret Service-agent som spesialiserte seg på kjemiske, biologiske og atomvåpen, og i seks år til jobbet han som programleder ved Det hvite hus sitt militærkontor. I Bellingcat anskaffet han en del av den intellektuelle ammunisjonen til vestlige beskyldninger om bruk av kjemiske våpen i Syria og Russlands angivelige forgiftning av Sergej Skripal. (som Bellingcat, er han også en del av Integrity Initiative o.a.)
Kaszeta er også stipendiat ved Royal United Services Institute, en tankesmie som er finansiert av en rekke vestlige regjeringer samt rustningsselskaper som Airbus, Lockheed Martin og Raytheon. Presidenten er en britisk feltmarskalk (den høyeste militære rangen der) og senior visepresident er den pensjonerte amerikanske generalen David Petraeus. Formannen er lord Hague, Storbritannias utenriksminister mellom 2010 og 2015.
Alt dette har betydning hvis en gruppe presenterer seg som uavhengig når dens synspunkter i realiteten nesten stemmer perfekt overens med myndighetene som finansierer den. Men nok en gang klarer ikke Bellingcat å følge grunnleggende journalistisk etikk og informere leserne om denne tydelige interessekonflikten, og beskriver Kaszeta som bare administrerende direktør for et sikkerhetsselskap med 27 års erfaring innen sikkerhet og antiterrorisme. Dette betyr at med mindre leserne er villige til å gjøre egne undersøkelser, vil de ikke ane noe om dette.
Andre Bellingcat-bidragsytere har lignende fortid. Nour Bakr jobbet tidligere for den britiske regjeringens utenriksdepartement mens Karl Morand stolt tjenestegjorde to ganger i Irak med den amerikanske 82. luftbårne divisjon.
Statlige- og etterretningstjenestemenn er det motsatte av journalister. Førstnevnte eksisterer for å fremme maktens interesser (ofte mot allmennhetens), mens sistnevnte skal holde de mektige ansvarlige på vegne av folket. Det er derfor det så upassende at Bellingcat har hatt så mange tidligere etterretningsfolk som ansatte. Det kan sies at tidligere tjenestemenn som har tatt avstand fra sin fortid eller varslet, som Daniel Ellsberg eller John Kiriakou, er nyttige som journalister. Men de som ganske enkelt har gjort en overgang til media uten noen endring i oppfatninger, tjener vanligvis bare de mektiges sak.
Den som betaler regningen bestemmer…
Like oppsiktsvekkende som det etterretnings-nære personalet er Bellingcats finansieringskilde. I 2016 avviste grunnleggeren, Eliot Higgins, ideen om at organisasjonen hans fikk penger fra den amerikanske regjeringens National Endowment for Democracy (NED) som en latterlig konspirasjonsteori. Men neste år medga han åpent at det han hadde flirt av så lenge, faktisk var sant (Bellingcats siste tilgjengelige økonomiske rapport bekrefter at de fortsatt mottar økonomisk bistand fra NED). Som mange lesere av dette nok vet, ble NED eksplisitt startet av Reagan-administrasjonen som en frontorganisasjon for CIAs regimeendringer. «Mye av det vi gjør i dag ble gjort for 25 år siden av CIA,» sa organisasjonens medstifter Allen Weinstein stolt.
Higgins selv var seniorstipendiat ved Atlantic Council, NATOs kvasioffisielle tenketank, fra 2016 til 2019. Atlantic Councils styre er en hvem er hvem av statsmakten, fra krigsplanleggere som Henry Kissinger, Condoleezza Rice og Colin Powell til pensjonerte generaler som James “Mad Dog” Mattis og HR McMaster. Styret har også ikke færre enn syv tidligere CIA-direktører. Hvordan Higgins muligens kunne se det som passende å ta en betalt stilling i en organisasjon som denne, mens han fremdeles var ansiktet til et angivelig åpent og uavhengig etterretnings-kollektiv, er uklart.
Andre tvilsomme inntektskilder inkluderer Human Rights Foundation, en internasjonal organisasjon opprettet av den venezuelanske aktivisten Thor Halvorssen Mendoza. Halvorssen er sønn av en tidligere regjeringstjenestemann anklaget for å være en CIA-informant og en våpensmugler for CIAs skitne kriger i Mellom-Amerika på 1980-tallet, og fetteren til den dømte terroristen Leopoldo López. López var på sin side en leder i et USA-støttet kupp i 2002 og en bølge av politisk terror i 2014 som drepte minst 43 mennesker og forårsaket skade for anslagsvis 15 milliarder dollar. López, en viktig skikkelse på høyresiden i Venezuelas politikk, fortalte til journalister at han vil at USA formelt skal styre landet når president Nicolas Maduro blir styrtet. Ved hjelp av den spanske regjeringen rømte López fra fengsel og flyktet til Spania i fjor.
Tenk deg i et sekund det motsatte scenariet: et «uavhengig» russisk gravende journalistisk nettsted som delvis er bemannet med tidligere KGB-tjenestemenn, finansiert av Kreml, med mesteparten av sine granskninger fokusert på de forbryterske handlingene til USA, Storbritannia og NATO. Ville noen ta det på alvor? Og likevel blir Bellingcat konsekvent presentert i de store mediebedriftene som en frigjørende organisasjon; Informasjonsæraens gave til folket.
På samlebånd fra Bellingcat til media
De store mediebedriftene har allerede et urovekkende nært forhold til den nasjonale sikkerhetsstaten, det samme har sosiale medier. I 2019 ble en høytstående Twitter-sjef avslørt som en aktiv offiser i den britiske hærens enhet for psykologisk nettkrigføring. Saken ble avslørt i en tid da utenlandsk innblanding i politikk og samfunn var det viktigste problemet i amerikansk politikk, men ble forbausende nok nesten helt ignorert i den dominerende pressen. Bare et amerikansk medium av betydning fortalte om det, og journalisten ble tvunget ut av yrket bare noen uker senere.
Det ser ut til at Bellingcat i økende grad fungerer som et treningssted for de som leter etter jobb i Vestens mest prestisjefylte medier. For eksempel, sa tidligere Bellingcat-bidragsyter Brenna Smith – som nylig ble hardt kritisert etter at hun vellykket presset en rekke crowdfundingstjenester til å slutte å tillate innsamlinger til Capitol-opprørerne (dvs. til advokatutgiftene deres o.a) – fortalte forrige måned at hun ville forlate USA Today og begynne i New York Times. Der vil hun møte tidligere Bellingcat senioretterforsker Christian Triebert, som ble med i Times sitt visuelle undersøkelsesteam i 2019.
Times, ofte betraktet som USAs mest innflytelsesrike medium, har også samarbeidet med Bellingcat-forfattere om enkeltartikler tidligere. I 2018 ga den Giancarlo Fiorella og Aliaume Leroy i oppdrag å publisere en kronikk som sterkt insinuerte at den venezuelanske staten myrdet Oscar Perez. Etter at han stjal et militærhelikopter og brukte det til å bombe regjeringsbygninger i sentrum av Caracas mens han prøvde å starte en borgerkrig, ble Perez den vestlige pressens yndling, og ble beskrevet som en «patriot» (Guardian), en «rebell» (Miami Herald), en “actionhelt” (The Times), og en “frigjører” (Task and Purpose).
Fram til 2020 drev Fiorella en opposisjons-blogg kalt “In Venezuela” til tross for at han bodde i Canada. Leroy er nå heltidsprodusent og etterforsker for det britiske statlige mediet, BBC.
Det vi avdekker her er et nettverk av militære-, statlige-, tankesmier og medie-enheter som alle jobber sammen, og hvor Bellingcat står sentralt. Dette ville være ille nok, men mye av deres egen forskning er ekstremt dårlig. De ivret sterkt for den nå stadig mer diskrediterte ideen om et angrep med kjemiske våpen i Douma i Syria, og angrep medlemmene av OPCW som sto frem for å avsløre skandalen. Underveis fremsatte Bellingcat enkelte bisarre påstander. I mange år fremmet Higgins og andre medlemmer av Bellingcat-teamet også en Twitter-konto som påstås å være eid av en IS-tjenestemann, bare for en etterforskning å avsløre kontoen tilhører et ungt indisk troll i Bangalore. Et lekket dokument fra britisk UD beklaget at «Bellingcat var noe diskreditert, både ved å spre desinformasjon selv og ved å være villig til å produsere rapporter for alle som var villige til å betale.»
Til syvende og sist er imidlertid organisasjonen nyttig som en spydspiss for Vesten, og publiserer etterforskninger som media kan sitere, angivelig som «uavhengige», i stedet for å bruke etterretningsfolk direkte, siden deres troverdighet i offentligheten automatisk er langt lavere.
Oliver Boyd-Barrett, emeritusprofessor ved Bowling Green State University og ekspert på forbindelsene mellom den dype staten og den fjerde statsmakt, sa til oss at «Bellingcats rolle er å gi falsk legitimitet til USA og NATOs påskudd for krig og konflikt.” I langt mer positive ordelag ser det faktisk ut til at CIA er enig med ham.
«Jeg vil ikke være for dramatisk, men vi elsker [Bellingcat],» sa Marc Polymeropoulos, CIAs tidligere nestleder for operasjoner for Europa og Eurasia. «Når vi måtte snakke med våre samarbeidspartnere om det, i stedet for å prøve å få ting kontrollert eller bekymre oss for klassifiseringsspørsmål, kan du bare henvise til [Bellingcats] arbeid.» Polymeropoulos forsøkte nylig å gi en hittil ukjent russisk mikrobølgevåpen skylden for hans hodepiner, et påstand som bemerkelsesverdig ble en internasjonal skandale. «Den største verdien av Bellingcat er at vi deretter kan gå til russerne og si «der kan dere se» [når de ber om bevis], la tidligere CIA-sjef Daniel Hoffman til.
Bellingcat ser absolutt ut til å være spesielt oppmerksom på forbrytelsene til offisielle fiender. Som gravende journalist Matt Kennard bemerket, har den bare publisert fem historier om Storbritannia, 17 om Saudi-Arabia, 19 om USA (hvorav de fleste handler om utenlandsk innblanding i det amerikanske samfunnet eller høyreekstreme/QAnon-kulter). Likevel har den 144 merket om Russland og 244 om Syria.
I sin nye bok «We Are Bellingcat: An Intelligence Agency for the People» skriver mediets sjef Higgins: «Vi har ingen agenda, men vi har en overbevisning: bevis eksisterer og løgn eksisterer, og folk bryr seg fortsatt om forskjellen.» Likevel avslører denne undersøkelsen av journalistene og finansieringskildene raskt at denne påstanden kun er et dårlig PR-spinn.
Bellingcat virker langt mer som en gruppe etterretningsfolk som maskerer seg som borgerjournalister enn en folksentrert organisasjon som kritiserer makten og løgner uansett hvor den ser dem. Dessverre, siden mange av deres medarbeider reiser oppover i systemet til innflytelsesrike medier, ser det ut til at det også er ganske mange som utgir seg for journalister.
Creative Commons. Alan MacLeod skriver for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017, ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting and Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
