oss 100 kroner!
Den handler om det som tydeligvis er den nye doktrinen til dagens ukrainske makthavere: At befolkningen i Øst-Ukraina snakker slobozjansk, eller steppespråk, og ikke russisk som tidligere antatt.
Av Bjørn Nistad.
Nylig viste ukrainsk tv et intervju med Arsen Avakov, ukrainsk innenriksminister siden kuppet i 2014, gjennomført av den populære journalisten Dmitrij Gordon. Under intervjuet erklærte Avakov at konflikten mellom Ukraina og Russland ikke var ensbetydende med at man måtte oppgi russisk språk og kultur siden dette var språket og kulturen til millioner av mennesker i Øst-Ukraina. Samtidig insisterte han på å kalle russisk språk og kultur slobozjansk [slobozjanskij] språk og kultur, formodentlig med referanse til tettstedet Slobozjanskoe i Øst-Ukraina.
Intervjuet ble fanget opp av russisk tv, som fant grunn til å trekke frem det nye språket slobozjansk. Under det populære debattprogrammet ”60 minutter” (03.03.2021) ble derfor en ukrainsk deltaker, som selvfølgelig snakket russisk, spurt om hvilket språk han snakket på. Ukraineren, som ut fra diverse andre opptredener å dømme må kunne karakteriseres som en ukrainsk nasjonalist, svarte at han snakket slobozjansk, som var det samme som en ukrainsk dialekt [govor ukrainskogo jazyka]. Presset av programlederen som spurte om han virkelig ville hevde at han snakket ukrainsk eller slobozjansk – når alle kunne høre at han snakket russisk – gjentok den ukrainske gjesten at han snakket muntlig ukrainsk. Og da programlederen bad ham si med ett ord hvilket språk han snakket på, svarte han steppespråk [stepnoe naretsjie].
Programlederen spurte ukraineren om han ville påstå at et av de offisielle språkene i FN var steppespråk. Til dette svarte ukraineren – som på dette tidspunkt virket forvirret eller brydd – at et av de offisielle språkene i FN var ukrainsk.
Se utdrag fra intervjuet med Avakov etterfulgt av utspørringen av den ukrainske nasjonalisten (fra 101:45) her.
Historien om det nye språket slobozjansk er latterlig, men samtidig tragisk siden den viser hvordan ukrainsk identitet, språk og kultur, ikke minst som en følge av statskuppet i 2014, har blitt redusert til en negativ størrelse: fordømmelse, for ikke å si demonisering av alt russisk. I stedet for å identifisere seg med allrussisk språk og kultur og å trekke frem egne bidrag til dette felles østslaviske språk- og kulturuniverset har ukrainsk – eller kanskje heller galicisk eller vestukrainsk – identitetsbygging siden slutten av 1800-tallet gått ut på å skape noe som var mest mulig anti-russisk, for eksempel ved at ukrainske intellektuelle, delvis med polsk medvirkning, konstruerte et eget ukrainsk språk basert på polsk grammatikk og polske låneord.
Dette blir som om østerrikere og tysktalende sveitsere i stedet for å være stolte over sitt tyske språk og den tyske kulturen de tilhørte, en av de rikeste og mest utviklede kulturene på kloden, og å trekke frem egne bidrag til tysk litteratur og kultur skulle insistere på at språket deres – tysk – var noe helt annet enn tysk, samtidig som de forsøkte å konstruere et slags anti-tysk. Eller som om man i Skottland skulle insistere på at morsmålet til tilnærmet alle skotter – engelsk – var noe annet enn engelsk, slik enkelte skotske nasjonalister gjør, samtidig som man forsøkte å innføre en skotsk form for rettskrivning – og dermed brøt tilknytningen til verdensspråket engelsk.
Og det ukrainske, eller som det tidligere het lillerussiske, bidraget til allrussisk språk og kultur – alt fra de ukrainske geistlige og intellektuelle Peter den store tilkalte for å utforme det russiske skriftspråket til forfattere som Nikolaj Gogol, Isaak Babel og Mikhail Bulgakov – underslås.
Personer som Avakov og Gordon, som begge kommer fra et russiskspråklig miljø, er realistiske nok til å forstå at russisk språk og kultur ikke over natten lar seg utrydde. Men de insisterer på at språket og kulturen millioner av ukrainere bruker og identifiserer seg med, er noe annet enn russisk språk og kultur, nemlig en lokal form for språk og kultur. Og alle bånd mellom denne lokale formen for språk og kultur – som er muntlig og mindreverdig – og Russland og det russiske språk- og kulturuniverset bør brytes – inntil ukrainsk språk og kultur har blitt enerådende.
Om dette vil lykkes kommer an på om folk i det østlige og sentrale Ukraina reiser seg mot den galiciske eller vestukrainske nasjonalismen og dens budskap om at de snakker feil språk og tilhører feil kultur.
