oss 100 kroner!
I en brannfakkel av en lederartikkel tar Are Brean, redaktør for Tidskriftet, organ for Den norske legeforening, et kraftig oppgjør med angrepene på den frie forskningen. Han mener at det er et angrep på en opplyst offentlighet og på demokratiet. Brean skriver:
Jonas F. Ludvigsson, barnelege og professor i klinisk epidemiologi ved Karolinska Institutet, var helt uforberedt. 6. januar 2021 ble analysen han hadde ledet om forekomsten av alvorlig SARS-CoV-2-sykdom hos svenske barn, publisert i New England Journal of Medicine. Kort etter begynte digitale hatmeldinger og sjikane å strømme inn. Trykket var så massivt og meldingene så hatefulle at den erfarne forskeren sluttet både å uttale seg om og forske på covid-19. Og selv når han i ettertid har skrevet om annet enn covid-19, markedsfører han ikke lenger artiklene på sosiale medier. Han orker ikke mer hets.
Ludvigsson er ikke alene om opplevelsen. Både svenske forskere, helsejournalister og -myndigheter er i økende grad utsatt for hatmeldinger, trakassering og rene drapstrusler i forbindelse med pandemien. I Norge har både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sett seg nødt til å anmelde trusler. Også her har forskere vurdert å trekke seg fra offentlig debatt om pandemien etter sjikanerende, truende eller ubehagelige meldinger. I Danmark har samtlige av de ti mest siterte covid-19-forskerne mottatt hatefulle meldinger, og flere av dem også trusler.
Problemet gjelder ikke bare covid
Problemet er dessverre langt fra bare knyttet til covid-19, skriver Brean. Forskning på kontroversielle temaer som klima, kjønn, rovdyr, ernæring og alternativ medisin ser ut til å være særlig utsatt. Han skriver videre:
Både her hjemme og internasjonalt har forskning knyttet til CFS/ME i flere år stått i en særstilling hva gjelder mengde og intensitet i press, sjikane og trusler mot forskere (Se her og her, red.). Ikke bare forskerne selv, men også forskningsfinansieringen angripes der den ikke passer med aktivistenes egen agenda. Og hele forskningsmiljøer blir forlangt fjernet om de bedriver forskning eller utgir retningslinjer som ikke gir de «rette» svarene, som ved underskriftskampanjen mot Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME. Pasientforeningen selv, Norges ME-forening, har nektet å svare på om de er aktivister eller koordinerer innsending av klager, og har også fått stanset et møte i et offentlig fag- og forskningsforum fordi de ikke likte temaet terapeutene skulle diskutere.
En trussel mot demokratiet
Denne hetsen og sjikanen mot fri forskning er en trussel mot demokratiet, skriver Brean:
Alt dette bidrar til et giftigere, mer polarisert, mindre saklig og mer personrettet offentlig debattklima. Det kan være vanskelig nok å håndtere for medietrente yrkesdebattanter og politikere. For forskere uten slik trening kan presset av usakligheter, personangrep og sjikane raskt bli for høyt til at de orker belastningen. Når forskere ikke orker å forske på visse temaer på grunn av hets og sjikane, når enkelte forskningsområder ikke får finansiering fordi de ikke «godkjennes» av mobben, og når forskere ikke tør å stå frem med sine funn i samfunnsdebatten av redsel for personangrep og trusler, er det ikke bare et problem for det offentlige ordskiftet, det er et problem for demokratiet selv. For når kunnskap forsvinner fra det offentlige rom, blir ordskiftet fattigere og mindre opplyst – og det er i det lyset viktige samfunnsbeslutninger skal tas.
