Jakten på CO2 er på gang. Det er allerede bevilget store penger til kapring og lagring av CO2 og det vil komme mer. Her forklarer Albert Einarsson hvilke metoder og prosjekter som er i gang.
Av Albert Einarsson.
Det er allerede flere metoder under utvikling for å fange og lagre CO2. Det er ikke sikkert at alle metodene kommer til å lykkes og flere av metodene vil koste mye.
Det er i hovedsak to aktuelle lagringssteder. Den ene er å putte CO2 ned i bakken og den andre å putte CO2 ned i havet. Men det er forskjellige metoder man kan bruke. Felles betegnelse for dette er CCS – Carbon Capture and Storage. Her følger en kort forklaring av tre metoder: Geologisk lagring og lagring i havet – CO2 -gassen eksisterer fortsatt som CO2 på lagringsstedet. Minerallagring – her blir CO2 -gassen til stein.
1. Geologisk lagring
eller geo-sequestration er en metode der CO2 pumpes inn i ulike geologiske formasjoner i undergrunnen. Det kan dreie seg om oljefelt, gassfelt, saline formasjoner, kullag som ikke er drivverdige og salin-fylte basaltformasjoner. CO2 som pumpes ned lagres og hindres i å komme til overflaten av forskjellige fysiske hindringer. Det er en allerede kjent og internasjonalt brukt metode å pumpe CO2 ned for å øke utvinning av olje og gass. I slike tilfeller er det olje- og gassnæringen som tar store deler av kostnaden ved å drive CCS. Når det gjelder å bruke uttømte reservoar på sokkelen for lagring vil kostnadene være en utfordring. CO2 må transporteres over store avstander med skip og i rør. Saline formasjoner har stort potensial for lagring og finnes på mange steder, noe som vil minske transport av CO2 og nedpumping kan foregå fra bakken i stedet for ute i havet.
(Saline formasjoner)
2. Lagring i havet
er en annen metode for lagring. Det dreier seg om to måter å lagre. CO2 i havet. Den ene er CO2 i løsning, i væskeform, pumpes fra skip eller via rørledning ned til en stor dybde, mer enn tusen meter. Den andre måten er at CO2 pumpes ned til havbunnen på mer enn 3 km dybde. Siden CO2 har større tetthet enn vann danner CO2 en type innsjø som holder på CO2 gassen i en periode. Begge måtene betraktes som lite attraktive. Konsentrasjonen av CO2 i havet vil over tid minske og CO2 vil påvirker livet i havet. CO2 vil også reagere med sjøvannet og danne karbonsyre og dermed øke surhetsgraden i havet og dermed påvirke næringskjeden.
(Surt hav)
3. Minerallagring
er en tredje metode for lagring av CO2. Her omdannes CO2 til stabile karbonater i gjennom en eksotermisk reaksjon. Dette er en prosess som foregår i naturen og tar normalt mange år. Ved å tilføre prosessen varme eller øke trykket kan prosesstiden forkortes vesentlig. Det kan også skje ved å forbehandle mineralene.
Vi vet at vegetasjon binder karbon fra atmosfæren. Men det er også kjent at store mengder karbon lagres naturlig i bergarter, som basalt. En slik lagringsprosess tar naturlig en lang tid. Carbfix prosjektet på Island har arbeidet med en metode for å få den naturlige prosessen til å gå raskere.
Denne oversikten er en meget forenklet og kortfattet beskrivelse av CCS.
Det viktigste i alle tilfellene er varigheten av lagringen, uten lekkasjer. Det stilles krav om at lagring skal holde i over 1000 år. Når det gjelder geologisk lagring antas at den skal holde på 99 prosent av CO2 i over 1000 år, lagring i havet vil ikke holde på mer enn 30 – 85 prosent av CO2-en etter 500 år. Minerallagring regner man ikke med noen lekkasje, siden CO2 går inn i fast formasjon, og danner en bergart.
Hva skjer nå?
Norge
I Norge settes i gang et stort prosjekt for CCS med CO2 utslipp fra Norcem fabrikken i Brevik i Porsgrunn. Fabrikken slipper ut en stor mengde CO2, om lag 2 % av utslipp i Norge. Sementindustrien på verdensbasis utgjør 5-7 prosent av det totale utslippet i verden. Prosjektet på Norcem går ut på å fange CO2-gass fra fabrikken, som siden blir lagret under trykk, i væskeform, og deretter transportert ut i Nordsjøen. CO2-væsken blir pumpet ned i uttømte oljereservoarer på 2500-3000 meter dybde, der CO2 lagres permanent. Denne metoden har vært en drøm for Norge på grunn av kapasitet til lagring i Nordsjøen. Fordelene ved Norcem prosjektet er at man på ett sted kan fange store mengder CO2 og dermed få en stor umiddelbar virkning. Samarbeidspartnere i Norcem prosjektet er Aker Solution, med ansvar for teknologi, Equinor med ansvar for transport og lagring og Gassnova, som er statens CCS-prosjektleder.
Island
På Island har prosjektet Carbfix utviklet en ny teknologi som bygger på metoden minerallagring. På Hellisheidi i nærheten av Reykjavik står et geotermisk kraftverk, som slipper ut en stor mengde gasser – om lag 40 tusen tonn CO2 og 12 tusen tonn hydrogensulfid (H2S) pr. år. Metoden går ut på å løse gassene opp i vann som siden blir pumpet ned i undergrunnen på 500-700 meter dybde. I løpet av relativt kort tid, maks to år, har mer enn 95 % av gassen blitt omdannet til mineraler som dermed lagres for all tid.
Det er bergarten basalt som er den viktig i denne sammenheng. Mesteparten av havbunnen på jordkloden dekkes av basalt, og bort i mot 10 % av jordoverflaten. Siden berggrunnen basalt er å finne på mange steder på kloden, og man ikke behøver å borre mer enn 500 meter ned, så vil denne metoden være prisgunstig for mange land (i hvert fall for de som ikke råder over uttømte oljereservoarer).
Samarbeidspartnere i prosjektet på Island er Reykjavik Energy, kommunalt energiselskap som eier og drifter det geologiske kraftverket på Hellisheidi. som koordinerer prosjektet. CNRS i Frankrike, som er en forskningsorganisasjon finansiert av franske myndigheter, forskningsdepartementet. Islands Universitet i Reykjavik med sin tunge vekt innen geovitenskap. Climeworks i Sveits, et selskap med røtter i ETH universitetet i Zurich. Climeworks har utviklet løsninger for effektiv fangst av CO2 fra luften, altså direkte kapring. AMPHOS 21 Consulting, Spania, er ledende innen innovative løsninger for modellering av underjordiske læringsprosesser.
Hva så?
CCS krever store ressurser og teknologi. Det er rivende utvikling på området og flere instanser konkurrerer om å utvikle teknologi.
Artikkelen gir en forenklet fremstilling av CCS og to forskjellige prosjekter som jobber med karbonfangst og lagring. Det hadde vært interessant å gå i dybden og finne ut hvilke krefter det er som motiverer tiltakene. I Norge har myndighetene allerede bevilget store beløp til CCS. Det islandske prosjektet involverer mange internasjonale miljøer. At CCS i en nær fremtid blir en industri som genererer mye kapital til store konserner er ganske klart og at det i flere tilfeller dreier seg om konserner som har bidratt stort til å skape behovet for CCS.