oss 100 kroner!
Av Dr John Lee, pensjonert professor i patologi.
Den britiske helseministeren som henvendte seg til nasjonen på TV 20. desember 2020, uttalte at ‘Hvis du oppfører deg som om du har viruset, vil det hindre at det sprer seg til andre.’ Denne meldinga er framtredende i de mange annonsene og kunngjøringene om folkehelsa som sirkulerer for tida.
Responsen på COVID-19 har vært basert på antakelsen om at asymptomatiske PCR-positive individer kan spre sjukdom. Denne antakelsen ble ganske enkelt akseptert som faktum, og har hittil aldri blitt demonstrert tilstrekkelig i form av tilgjengelig vitenskapelig bevis. Denne eneste antakelsen driver de fleste restriksjonene. Det gjentas på radio og andre proklamasjoner og forårsaker stor frykt og nød i befolkninga. Det kan ikke forbli upåtalt lenger. Hvis det er feil i PCR-testregimene som har opprettholdt denne ideen, må vi nå bringe dem fram i lyset.
Andelen mennesker som tester positivt, men ikke har noen symptomer, varierer fra 4% til 76%. 80 Dette er for en stor del en funksjon av hvordan testing har blitt utført. Hvis ‘asymptomatisk COVID-19’ var en type presentasjon av en sykdom, som hoste, ville du forvente at den skulle forekomme i samme prosentandel av pasientene uansett hvor eller når du målte den. Det store spekteret her viser at det ikke måler et fenomen relatert til selve sykdommen. Dette er de tre situasjonene der noen kan være ‘PCR-positive’, men asymptomatiske:
1. pre-symptomatisk – personer som er i inkubasjonstida av reell sjukdom og som fortsetter om kort tid med å utvikle symptomatisk sykdom. I en til to dager kan disse menneskene overføre viruset til andre og utgjøre maksimalt 7% av spredningen.
2. falske positive testresultater – personer som tester positivt, men ikke er virkelig smittet. Omfanget av dette er ukjent, men anslås å være mellom 0,8% og 4% av alle utførte tester. Tallet øker når Ct-syklusene økes. Alt over 25 Ct er nå ansett som ‘ikke-smittet’. Når vi gjennomfører hundretusenvis av tester, og inkluderer resultater opp til Ct 30 slik som er tilfelle i regjeringsundersøkelsene, vil vi uunngåelig ha en enorm mengde falske positive.
3. Immunitet – mennesker som har viruset ‘i seg’ (påvisbart), men som aldri utvikler symptomer. Denne kategorien ble tidligere referert til som “immunitet” eller “sunne mennesker”. Dette skjer når, selv om et virus inhaleres og er tilstede i luftveiene, personen er uvitende og forblir helt frisk, ettersom immunforsvaret deres håndterer infeksjonen og de aldri utvikler symptomer. Beviset for at disse personene er en overføringsrisiko er minimal. Positiv PCR er ikke bevis for smittsomhet. Å finne mennesker som tester positive, men ikke viser noen symptomer under et utbrudd, er ofte bevis på immunitet, ikke bevis for overføring.
Dessverre har dette i stor grad blitt oversett i det nåværende settet med antakelser som driver politikken. Bevis for overføring krever at en person kan påvises som smittekilde for en annen person som deretter utviklet symptomer på en sjukdom. Smittsomhet eller overføring av et virus krever aktiv infeksjon som resulterer i høye nivåer av viral replikasjon og utstøting (når viruset forlater det smittede legemet og kan smitte andre organismer). Symptomer, som hoste, er de virkelige pådriverne for spredning. Når viral replikasjonsprosess blokkeres av et sunt immunsystem, nøytraliseres viruset, og forhindrer betydelig viral replikasjon og utstøting. Dette skjer hos omtrent halvparten av de som er utsatt for viruset. Immunforsvaret deres forsvarer seg effektivt mot COVID-19 før det kan ta tak og forårsake symptomatisk sykdom. Den stopper den tvert. En gjennomgang av alle publiserte metaanalyser om asymptomatisk overføring viser at de samme få studiene har blitt resirkulert gjentatte ganger av respektable institusjoner. Ved mer inngående granskning av de publiserte studiene finner vi at bevisene er av svært dårlig kvalitet. Robust bevis for asymptomatisk spredning mangler og strider mot all tidligere forståelse av hvordan luftveisvirus overføres. Casestudiene sitert som bevis på asymptomatisk overføring viser til bare 6 personer som ble påstått å ha spredt COVID-19 til 7 andre personer. Studiene som er skissert nedenfor er totaliteten av verdensomspennende bevis for asymptomatisk spredning.
● To av disse casestudiene, med opprinnelse fra Kina, kan godt ha vært en og samme pasient, med historien gjentatt i separate publikasjoner. Dette var en situasjon der ingen av personene som var involvert i overføring hadde noen symptomer. Det svikter derfor som bevis på spredning av sjukdommen, noe som krever tilstedeværelse av symptomer.
● Ytterligere to tilfeller av mulig asymptomatisk overføring var fra Vo i Italia, hvor hele byen ble testet. 1% av testene var positive i fravær av symptomer. Den britiske regjeringas egne estimater for prosentandelen tester som gir et falskt positivt resultat er mellom 0,8-4,0% og da dette var en ny test, ville en rate på 1% ha vært veldig respektabel. Det påståtte resultatet av overføring ble igjen hevdet å forårsake ‘tilfeller’ uten symptomer. Disse var sannsynligvis falske positive PCR-testresultater, og å antyde overføringskjeder basert på graden av positivitet av et testresultat er dårlig vitenskap.
Dr. John Lee er en pensjonert engelsk patolog som tidligere var klinisk professor i patologi ved Hull York Medical School og konsulterende patolog ved Rotherham General Hospital, og senere ble Rotherham NHS Foundation Trust’s Director of Cancer Services.
Denne artikkelen er publisert av HART – Health Advisory & Recovery Team der John Lee er talsperson.
