Mennesket er ikke ondt, det er sosialt

0
Shore of Makaha'a island near Tongatapu island in Tonga. Kindom of Tonga is an archipelago comprised of 169 islands

«Fluenes herre» tok feil

Av Morten Jødal.

I 1954 ble det gitt ut en bok som har hatt en enorm innflytelse for forståelsen ikke bare av barn og ungdom, men av mennesker generelt. Den bekreftet hva utallige filosofer og forfattere i århundrer har hevdet: mennesket er av grunnleggende natur ondt. Vi har bare et ferniss av kultur og empati. Fjernes de ytre rammer for vår atferd, trer grunnfjellet fram, og avdekker vår sanne natur. Vi skal være brutale, barbariske og uten evne til å samarbeide. 

Denne forståelsen ligger til grunn blant annet i utformingen av svært mange lands fengselsvesen: det skal knekke lovbryternes ondskap. I særdeleshet ser vi dette i USA. 

William Gerald Golding (født 19. september 1911 i St. Columb Minor i Cornwall i England, død 19. juni 1993 i Perranarworthal i Cornwall) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur 1983.

Forfatteren het William Golding, og boken «Fluenes herre». Den er utgitt i mange titalls millioner eksemplarer, og er oversatt til mer enn tretti språk. Og filmet. Den har vært pensum over hele kloden, fra folkeskolen til universitet. 

«Beelzebub», altså djevelens tilnavn, betyr nettopp «fluenes herre». Golding la allerede i tittelen føringen for forståelsen av menneskets natur, som gjennom handlingen beskrives med etableringen av hierarkier, maktkamp og rivalisering.

Boken handler om en gruppe gutter som strander på en øde øy, og skal forsøke å overleve der. De skjønner at de må organisere seg, dele arbeidsoppgaver, og etablere strukturer som demper eller hindrer konflikt. De velger en leder, og fatter beslutning om at det alltid må holdes liv i et bål som gir røyk, slik at forbipasserende skip kan finne dem. 

Men snart oppstår to rivaliserende grupper, og det blir konflikter om hvem som skal drive med jakt. Bålet slukner, og guttene brutaliseres og avsiviliseres. Det utvikler seg til en brutal kamp på liv og død. Ikke alle overlever.

Fortellingen er; barn og unge kan ikke samarbeide om et felles mål. Uten ytre rammer trumfer vår brutale natur etableringen av det paradis guttene kunne levd under, på sydhavsøya.

Golding fikk etterhvert Nobelprisen i litteratur, for sitt forfatterskap. De begrunnet det med «realistisk fortellerkunst», som klart og tydelig «belyser den menneskelige tilstand i verden i dag». Altså: boken – og hans senere forfatterskap – bekrefter fernissteorien, som forteller historien om hvordan barn egentlig er. Og voksne.

Den virkelige strandingen på en øde øy

Vi må i imidlertid huske: dette er en fiksjon. Det er fantasiene til en forfatter som ikke var noe harmonisk menneske. Han hadde  alkoholproblemer, var depressiv, slo sine barn (muligens ikke sant), og uttalte «jeg har alltid skjønt nazistene, for jeg er akkurat slik av natur, jeg også».

Men langt viktigere enn dette: det finnes en virkelig historie om hvordan det går når gutter strander på en øde øy, og blir der i 15 måneder. Den snur fortellingen til Golding på hodet.

Vi skal til 1965, og øya Tonga i Stillehavet. På den strengt kristne kostskolen St. Andrew i Nuku´alofa kjeder seks gutter i alderen 13-16 år seg nesten ihjel. De er modne for et eventyr, og vil rømme. Bort fra pugging, ut på havet. De drømmer seg til Fiji, eller New Zealand. Båt hadde de ikke, men det ble til at de «tyvlånte» seilbåten til Taniela Uhila, en fisker ingen av dem likte. Turen blir ikke planlagt. De tar med seg to sekker bananer, noen kokosnøtter, og et lite stormkjøkken. Kart og kompass falt dem ikke inn. 

Sent på kvelden la de i vei, og ingen la merke til båten som forsvant ut av havna. Været var fint, og de drev til havs. Alle guttene sovnet, men våknet utpå natta da vannet slo inn i båten. Roret brakk, og seilet ble ødelagt av vinden. 

I åtte dager drev de rundt. Uten mat, uten vann. De samlet litt regnvann i de tomme kokosnøttene, og delte det seg imellom. Én slurk om morgenen, én om kvelden. Etter drøye uken på havet får de øye på en hildring. En liten øy, stupbratt. 350 meter, rett til værs. Ingen hvite strender og vaiende palmer. Men likevel, en redning. 

Øya «Ata» er ubebodd, og egentlig ubeboelig. Men guttene kom seg i land, og organiserte seg. De etablerte en kjøkkenhage, samlet vann i uthulte trestammer, laget et treningssenter med snodige vekter, laget badmintonbane, hønsehus og et ildsted. De hadde et knivblad, masse oppfinnsomhet, og besluttsomhet.

Ved hjelp av to trestykker laget de ild, som aldri gikk ut. To jobbet i kjøkkenhagen, to laget mat, og to holdt utkikk. Når de kranglet, var regelen den at de gikk til hver sin side av øya, og «fikk kjølt seg ned». Etter fire timer kunne de komme tilbake. De møtte hverandre, og de andre sa: «Så sier dere unnskyld». På den måten fortsatte de å være venner. 

De begynte hver dag med sang, og bønn. Av drivved fikk de laget en gitar, og fra båten hadde de seks stålstrenger. Musikken hjalp dem å holde motet oppe. 

De hadde lite vann, særlig i tørketiden om sommeren. Én dag datt én av dem ned fra en klippe, og brakk beinet. De andre hjalp ham, forbandt det, og sa: «Du trenger ikke bekymre deg. Vi skal gjøre arbeidet ditt, mens du bare kan ligge der som selveste kong Taufaáhau Topo».

Den 11 september 1966 sto kaptein Peter Warner på sitt vesle skip, og kunne i kikkerten se at det var noe underlig med øya: noen av de grønne klippene på øya var svidd. Slik skulle det ikke være. Han bestemte seg for å undersøke nærmere, og da de kom til vestsiden av øya hørte Peter utkikksmannen rope. «Jeg kan høre noen». «For noe tull» ropte Peter tilbake, «det er bare sjøfuglene».

Men så fikk de øye på en gutt i kikkerten. Naken, med hår til skuldrene. Han stupte fra klippene, og svømte mot båten. De andre guttene fulgte etter, og skrek av full hals.

Peter ga mannskapet beskjed om å lade våpnene. Det kunne være forbrytere som var dumpet på en øde øy. Den første gutten kom opp mot båten, og sa på perfekt engelsk: «Jeg heter Stephen. Vi har vært her i femten måneder». 

Peter trodde dem ikke. Da alle var om bord, fortalte de at de var elever ved en britisk kostskole i Nuku´alofa, hovedstaden på Tonga. De hadde rømt fordi maten var så vond, og så ble de tatt av stormen. «En elendig historie» tenkte Peter, men med sin toveis radio tok han kontakt med Nuku´alofa. «Jeg står her med seks barn» sa han til operatøren. Jeg kan gi deg navnene, så kan du kanskje ta kontakt med skolen for å sjekke om de er elever der».

«Standby» lød svaret i den andre enden. Det gikk tjue minutter, så kom en beveget operatør på linjen. «Dere har funnet dem» ropte han, «vi hadde oppgitt å lete etter guttene. Det har allerede blitt holdt minnestund for dem. Men dere har funnet dem»!

Da de ankom Tonga, ble guttene arrestert. For tyveriet av båten. Men Peter hadde en plan. Historien om guttene var et perfekt Hollywood-manus. Han ringte sjefen for Channel 7 i Sydney, og tilbød dem de australske rettighetene, om han kunne få de globale. Det ga penger til å betale for båten guttene hadde stjålet. De ble løslatt, under forutsetning at de samarbeidet om å lage en film. 

Fra Ha´afeva

Gleden på øya da guttene vendte tilbake, ble enorm. Da de ankom sin vesle øy Ha´afeva, ventet alle de 900 innbyggerne på dem. Den ene festen fulgte den andre. 

Peter ble en nasjonal helt, og fikk audiens hos kong Taufa´ahau Tupou IV. «Du har reddet seks av mine undersåtter, er det noe jeg kan gjøre for deg»? Peter hadde tidligere fått kongens nei til å fiske kreps rundt øyene, og var rask med å svare «ja visst». Så dro han til Sydney, sa opp jobben i farens bedrift, og fikk bygget et nytt skip. Deretter samlet han de seks guttene; Sione, Stephen, Kolo, David, Luke og Mano, og tilbød dem jobb – hvor de også kunne utforske verden. De ble mannskap på hans nye båt. Og navnet på skuta? «ATA».

Peter og guttene ble venner for livet.

Denne artikkelen ble først publisert på Derimot.no.

Les også Tongan castaways i Wikipedia.

Og: The ‘real Lord of the Flies’: a survivor’s story of shipwreck and salvation

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.