oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Problemene med de tre variantene av kjernekraft er velkjente. Fisjonskraft som brukes i våpen og dagens kjernekraftverk har problemer med det radioaktive avfallet fra spaltingen av uran (som det er lite av i verden – 100 års bruk?). Det er litt mer Thorium enn uran i jordskorpa, men de teknologiske og økonomiske problemer knyttet til arbeidet med å bruke Thorium i kjernekraftverk har vist seg å være – foreløpig – uløselige. Ingen kommersiell produksjon er kommet i gang, tross mange forsøk. Og fusjonskraft – samme prosess som på sola (som har nok masse til å brenne i ennå 5 milliarder år), er nesten enda vanskeligere: Varianter av hydrogen skal smeltes sammen til helium og avgir mye energi. Det har vært antatt at om man klarer å kopiere prosessene på sola, vil verdens energiproblemer bli løst i svært mange tusen år framover. Men er det mulig å få dette til?
Arbeidet med fusjonskraft startet allerede under 2. verdenskrig, og i 1958 ble det etablert et omfattende samarbeid mellom verdens største land der både USA og Sovjet faktisk var med. Mange forsøk ble utført både i USA, England og Frankrike, men først den 9. desember 1993, kom «sensasjonen» om at man hadde klart å få i gang en fusjon (tre millioner watt) – i et helt sekund! Samtidig ble det antatt at man allerede i 2016 skulle ha ferdig en reaktor, noe som etter hvert ble utsatt til 2020, men i juli i fjor opplyste president Macron at reaktoren først skal være ferdig til forsøksvirksomhet i 2025 i Cadarache i Frankrike. De egentlige fusjonseksperimentene vil starte i 2035 etter at en ny reaktor skal bygges i 2030. Og siktepunktet er nå at en prototype-reaktor skal stå ferdig rundt 2050 til produksjon av energi som skal kunne selges. Den vil trolig bli nokså beskjeden – og gi strøm til to millioner hjem.
Jeg skal ikke prøve å gjengi de enorme teknologiske problemene man åpenbart står ovenfor – det har jeg heller ingen forutsetninger for, ut over hva man kan lese i Wikipedia. Utgangspunktet er at man trenger en enorm varme og hastighet på de partiklene som skal kollidere for å smelte sammen og gi energi. Det er snakk om 150 millioner grader. Men ingen materialer på kloden kan holde plasma med en slik temperatur på plass. Derfor er løsningen at et «smultringformet» magnetkammer (med en diameter på 30 m) skal hindre plasmaet å treffe veggene i reaktoren. – Som man ser befinner den fusjonsenergien som kanskje kan redde verden, fortsatt l a n g t fra praktiserbare, teknologiske løsninger.
Konklusjonen er egentlig bare at vi bør ha realistiske oppfatninger av hvilke alternativer som kan bidra med alternativer til kull og gass. Og det er for så vidt ikke bare kjernekraft der energimulighetene er mer beskjedne enn mange tror. Samme begrensninger har vi når det gjelder «jordkraft» under 7.000-8.000 meter og bølgekraft. Slike alternativer kan selvfølgelig gi noe kraft, men det viktigste alternativet til fossil energi – for de som ønsker kull og gass nedprioritert – er lavere energiforbruk og lavere grad av unødvendig elektrifisering av eksisterende og ny industri.
