Kjernekraft – løsningen på verdens energibehov?

3
Kjernekraftverk. Shutterstock
Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Problemene med de tre variantene av kjernekraft er velkjente. Fisjonskraft som brukes i våpen og dagens kjernekraftverk har problemer med det radioaktive avfallet fra spaltingen av uran (som det er lite av i verden – 100 års bruk?). Det er litt mer Thorium enn uran i jordskorpa, men de teknologiske og økonomiske problemer knyttet til arbeidet med å bruke Thorium i kjernekraftverk har vist seg å være – foreløpig – uløselige. Ingen kommersiell produksjon er kommet i gang, tross mange forsøk. Og fusjonskraft – samme prosess som på sola (som har nok masse til å brenne i ennå 5 milliarder år), er nesten enda vanskeligere: Varianter av hydrogen skal smeltes sammen til helium og avgir mye energi. Det har vært antatt at om man klarer å kopiere prosessene på sola, vil verdens energiproblemer bli løst i svært mange tusen år framover. Men er det mulig å få dette til?

Arbeidet med fusjonskraft startet allerede under 2. verdenskrig, og i 1958 ble det etablert et omfattende samarbeid mellom verdens største land der både USA og Sovjet faktisk var med. Mange forsøk ble utført både i USA, England og Frankrike, men først den 9. desember 1993, kom «sensasjonen» om at man hadde klart å få i gang en fusjon (tre millioner watt) – i et helt sekund! Samtidig ble det antatt at man allerede i 2016 skulle ha ferdig en reaktor, noe som etter hvert ble utsatt til 2020, men i juli i fjor opplyste president Macron at reaktoren først skal være ferdig til forsøksvirksomhet i 2025 i Cadarache i Frankrike. De egentlige fusjonseksperimentene vil starte i 2035 etter at en ny reaktor skal bygges i 2030. Og siktepunktet er nå at en prototype-reaktor skal stå ferdig rundt 2050 til produksjon av energi som skal kunne selges. Den vil trolig bli nokså beskjeden – og gi strøm til to millioner hjem.

Det franske anlegget for fusjonskraftverk i Cadarache. Foto: ITER

Jeg skal ikke prøve å gjengi de enorme teknologiske problemene man åpenbart står ovenfor – det har jeg heller ingen forutsetninger for, ut over hva man kan lese i Wikipedia. Utgangspunktet er at man trenger en enorm varme og hastighet på de partiklene som skal kollidere for å smelte sammen og gi energi. Det er snakk om 150 millioner grader. Men ingen materialer på kloden kan holde plasma med en slik temperatur på plass. Derfor er løsningen at et «smultringformet» magnetkammer (med en diameter på 30 m) skal hindre plasmaet å treffe veggene i reaktoren. – Som man ser befinner den fusjonsenergien som kanskje kan redde verden, fortsatt l a n g t fra praktiserbare, teknologiske løsninger.

Grafisk framstilling av innsida i en tenkt fusjonsreaktor. Shutterstock

Konklusjonen er egentlig bare at vi bør ha realistiske oppfatninger av hvilke alternativer som kan bidra med alternativer til kull og gass. Og det er for så vidt ikke bare kjernekraft der energimulighetene er mer beskjedne enn mange tror. Samme begrensninger har vi når det gjelder «jordkraft» under 7.000-8.000 meter og bølgekraft. Slike alternativer kan selvfølgelig gi noe kraft, men det viktigste alternativet til fossil energi – for de som ønsker kull og gass nedprioritert – er lavere energiforbruk og lavere grad av unødvendig elektrifisering av eksisterende og ny industri.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for TheoS TheoS says:

    Fisjonsreaktorer kan allikevel være fremtiden. Utenfor mitt fagfelt, men såpass mye har jeg fått med meg: Får man pålitelige fisjonsreaktorer av formeringsreaktortypen, vil tilgang på kjernefysisk brennstoff ikke være noe problem de neste årtusener, kanskje lenger. Man brenner Thorium 232 og Uran 238 “helt ut”. Ikke radioktivt restavfall av betydning, altså, som er ett av problemene med dagens fisjonsreaktorer som i tillegg bare bruker de 0,5% av uranet som er Uran 235, + litt biprodusert plutonium. Dagens fisjonsreaktorer representerer med sin lave utnyttelse av uranet et enormt sløseri.
    Det er 3-4 x mer thorium i verden enn uran. Mye thorium i Norge, vi vil være selvforsynt i lange baner.
    Problemet med å lage sikre formeringsreaktorer er såvidt jeg forstår ikke det tekniske i seg selv, men at man ikke har giddet å gjøre utviklingsarbeid av egentlig betydning på 2-3 tiår fordi man fant nye uranforekomster. I tillegg til at det er lettere å lage atombombemateriale med dem enn med ordinære fisjonsreaktorer. Fusjonsreaktorer, derimot, har vært minst 30 år inn i fremtiden fra 1950-tallet og er det fremdeles, ser det ut til.

  2. Takk til TheoS for interessant kommentar.

    Det var eit intervju med den norske kjernefysikaren Gunnar Randers frå 1960- eller 70-talet som dei sende i reprise på P1+ for kort tid sidan. Han var veldig optimistisk med tanke på kva ein kunne få til med atomenergi. Litt interessant å få hans perspektiv på sakene. Også den gongen var nok atomenergien omstridd, ikkje minst på grunn av tilknytinga til atombomba.

    Men om det er noko me burde satsa på er ei amna sak. Må innrøma at eg tykkjer thoroum verkar spanande.

  3. Er ikke dette hva man kaller “Fast Breeder Reactor” på engelsk (“formering”)? De kan utnytte kjernefysisk avfallsmateriale som det finnes veldig mye av i ulike land. Russerne har i hvert fall 2 slike i drift, den seineste kom i 2015

    Men spørsmålet er, hvorfor i alle dager lager man ikke slike reaktorer også i vestlige land?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere