oss 100 kroner!
av Michael Lesher, Off-Guardian.
Du vet hva man sier: Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det da lyd?
Anta at et helt samfunn går til helvete, mens medie-eliten vår nekter å legge merke til det. Hva da?
Anta at journalister, TV-tryner og “eksperter” ignorerer kuppet som har tråkket ned våre grunnleggende friheter siden mars i fjor.
Anta at de alle forsikrer oss om at forsvar av demokrati er «antivitenskapelig», og forkynner for oss at borgerrettigheter (bortsett fra Black Lives Matter-protester) ikke er annet enn en «dødskult.»
Anta at etter et «valg» som hovedsakelig skjedde i pressen, på grunnlag av en strøm verdiløs propaganda, er en beryktet hore for megaselskaper i ferd med å bli installert i Det hvite hus, som sjusket salgsmann for knapt testede vaksiner – medisin som blir solgt av en gjeng med profitører som ikke engang ville lage saken før de ble lovet fullstendig juridisk immunitet for hva de gjør mot ofrene.
Vel? Lager drapet på våre friheter overhodet en lyd?
Skjedde virkelig et år som 2020?
I sin tale da han mottok Nobelprisen i 2005, hadde dramatikeren Harold Pinter dette å si om alle grusomheter som ble skjult av den vestlige pressen:
Det skjedde aldri. Ingenting har skjedd. Selv mens det skjedde skjedde det ikke. Det gjorde ikke noe. Det hadde ingen interesse.
Og så mye skjedde aldri det siste året!
Fire femtedeler av Amerikas forente stater suspenderte demokratiet og erklærte grunnloven foreldet. Storbritannia slapp løs en ny slags “politi” – maskerte ansikter, batonger i nevene – for å banke fredelige demonstranter for forbrytelsen å puste. I deler av Australia ble det straffbart å fortelle andre mennesker tidspunktet og stedet for en politisk demonstrasjon. Tyskland forbød politisk protest.
Men ingenting av det skjedde. Det ble ikke rapportert i den dominerende pressen. Det hadde ingen interesse.
På litt over ni måneder ble økonomier i land som var velstående, redusert til ruin. Sosiale medier vaklet under systematisk sensur av tanker. Etter en bølge av «utøvende dekret» stengte småbedrifter over hele USA, begynte et enestående antall amerikanere å stjele mat for å overleve. I Storbritannia distribuerer UNICEF mat til sultne barn for første gang på mer enn 70 år. Rundt om i verden kan mennesker som trenger det fortsatt ikke få medisinsk behandling. Kulturinstitusjoner er knust. Scenekunst er forbudt. Sang ble ansett som en folkehelserisiko.
Det spilte ingen rolle.
I år, for første gang i historien, tildelte mer enn 40 guvernører i USA seg kvasi-diktatoriske fullmakter – på bakgrunn av lover som raskt ble laget for mindre enn 20 år siden for massive bioterrorangrep, nå presset i bruk for å motvirke en medisinsk «nødsituasjon» ”Det var aldri en nødsituasjon. Mot slutten av 2020 levde størstedelen av den amerikanske befolkningen fortsatt under diktatorisk styre.
Det var av ingen interesse.
Et stort antall mennesker, i Europa som i Amerika, ble plassert (uten rettskjennelse) så og si under husarrest. Dette ble kalt et beskyttende tiltak – og det ble rapportert som sådan, selv om praksisen brøt domstolers kjennelser om borgerrettigheter som strekker seg tilbake nesten et århundre. Titalls millioner mennesker så at levebrødet deres ble revet bort av tjenestemenn som de aldri engang hadde mulighet til å konfrontere.
Ja, en håndfull stater som ikke fengslet befolkningen eller ødela økonomiene, hevdet å ha medisinske resultater så gode som – om ikke bedre enn – nabostater som gjorde begge deler. Guvernøren i Arkansas, Asa Hutchinson, gikk så langt som å hevde alt dette 5. mai på kronikkplass i Washington Post, en hovedleverandør av koronaviruspropaganda. Men disse påstandene ble aldri undersøkt i den dominerende pressen. De spilte ingen rolle.
Nå suger megaselskapene som støttet «nedstengningen» livet ut av småbedriftsøkonomien som en gang var bærebjelken i den frie verden. For restauranter er bildet så dyster at kokk og forfatter Edward Lee kaller det «slutten på den uavhengige restaurantæraen», og advarer om at …
Vi mister kulturen i alle våre amerikanske byer … Vi vil bli en nasjon med kjederestauranter som vil se og smake likt i hver by.
Kultur er også under angrep i andre retninger. Londons teatre, arvinger til en av de stolteste dramatiske tradisjonene i verden, er stengt for første gang i moderne historie – og om de noen gang vil åpne igjen avhenger av politikernes innfall. Musikere og andre artister har blitt ødelagt av reglene om «sosial distansering» som aldri hadde mål og mening, og som aldri har blitt fulgt av de mektige.
Dette betyr heller ikke noe.
I respektabelt samfunn kan dette ikke en gang snakkes om.
Angela Rayner fra Storbritannias Labour Party – sist sett da hun truet med å utvise «tusener og tusener» av medlemmer som ikke mener at landet deres burde bli styrt av Israel – ymter nå forsiktig at …
Barn bør ikke være avhengig av humanitære veldedighetsorganisasjoner som er vant til å operere i krigssoner og som svar på naturkatastrofer.
Du vil aldri gjette at den selvgode Rayner faktisk støttet den økonomi-ødeleggende galskapen som forårsaket denne dypere fattigdommen – faktisk, i mai, ønsket hun enda strengere politistats-taktikker enn de regjeringen innførte.
Regjeringer løy til oss gjennom året om arten av den medisinske trusselen vi sto overfor, om hva de planla å gjøre med det, og om hva det skulle koste oss.
Tidligere anerkjente forskere prøvde å fortelle oss at skrekkhistoriene ikke ga mening. «Vi faller i en felle av sensasjonalisme,» sa John Ioannidis fra Stanford University allerede 23. mars. «Vi har gått i et fullstendig panikkmodus.» Intervjuet som inneholdt disse kommentarene ble snart forbudt av YouTube, selv om Ioannidis er universelt anerkjent som «en av verdens fremste epidemiologer.»
Fremtredende forskere som undertegnet Great Barrington-erklæringen led en lignende skjebne, svertet som ekstreme folk som fremmer «foraktelig vanvidd» og et «brutalt» forsøk på å bare «la folk dø» – med andre ord som nazister.
Men dette var ikke æreskjelling. Og det var heller ikke sensur – selv om Reddits moderatorer straks forbød erklæringen. Slike fakta må ikke nevnes. Bare hvisk ordet «sensur» og du er en høyreorientert fanatiker.
Skjønt apropos fanatisme: en 18 år gammel amerikansk høyskolestudent er for øyeblikket fengslet på Caymanøyene. Forbrytelsene hennes? Å se – alene – at kjæresten konkurrerte i årets siste jetski-konkurranse, etter at hun hadde mottatt ikke én, men to negative tester for Covid-19. Det ser ut til at andre mennesker som deltok i løpet tystet på kvinnen, noe som resulterte i en fire måneders fengselsstraff for å ha redusert en fjorten dagers “karantene” – en karantene som ble gitt uten en rettskjennelse, selvfølgelig.
En gang i tiden ville vi ha kalt disse tysterne «kollaboratører», om ikke «hjerteløse fanatikere.» Nå roses deres handlinger av aviser og påtalemyndigheter: de beskyttet tross alt folks “helse” ved å sette en ung kvinne i fengsel.
Nye vaksiner for Covid-19 er selvfølgelig en annen måte å beskytte folkehelsen på – de har ingenting å gjøre med de milliarder av dollar som farmasøytiske selskaper sannsynligvis vil tjene på å selge dem.
Husk ikke at det amerikanske legemiddeltilsynet, Food and Drug Administration, måtte kortslutte sine egne regler for å godkjenne bruken. Husk ikke at produsentene måtte bli lovet at «de neste fire årene kan de ikke saksøkes for skadeserstatning i retten for skader relatert til bruk» av deres nye vaksiner – en juridisk blanko-immunitet som er «veldig sjelden,” ifølge en fremtredende arbeidsadvokat. (Å ja, og du kan heller ikke saksøke FDA.)
Ingenting av dette betyr noe. Ingenting av dette er av interesse.
Derfor kunne CNNs “politiske analytiker”, Joe Lockhart, nylig insistere på at staten burde forhindre Tucker Carlson fra å nevne ubeleilige fakta om disse vaksinene i hans program på Fox News. Den grunnlovsfestede ytringsfriheten betyr ikke noe lenger, skjønner du. Joe Lockhart sier det. Han er en representant for et medium som krever myndighetens sensur av et annet medium – for å uttrykke en mening han ikke er enig med.
Og? Har noen i den «frie pressen» klaget over Lockharts fantastiske svik – angrep på Grunnlovens beskyttelse av pressefriheten mens han leverte en kollega til Tankepolitiet? Ikke så vidt jeg vet.
Fordi, skjønner du, ingenting av det skjedde.
Akkurat som resten av koronavirus-kuppet. Selv mens det skjedde, skjedde det ikke.
Det spilte ingen rolle at alt det siste hysteriet om Covid-19 “tilfeller” var basert på resultatene av en åpenbart upålitelig testprosedyre. Det gjorde ikke noe at billig og effektiv behandling for sykdommen allerede kan være tilgjengelig, uten alvorlige bivirkninger, fra legemidler som ivermectin og hydroksyklorokin. Da den høyt anerkjente Dr. Pierre Kory prøvde å interessere Kongressen i bruken av disse medisinene – som ingen har fordel av, bortsett fra de som lider i de verste tilfellene av Covid-19 – var han målet for en forbløffende æreskjelling fra den ledende demokraten i Senatets Homeland Security Committee.
Det var typisk for offisiell reaksjon, skjønt: etter at en gruppe leger kunngjorde de lovende resultatene av de samme medisinene 4. desember har…
ingen større amerikanske medier rapporterte deres bønn om hjelp fra den føderale regjeringen til å handle … Heller ikke har noen representanter fra CDC, NIH eller Verdens helseorganisasjon kontaktet dem,
… ifølge en av de sjeldne alternative nyhetskildene som tok seg bryet med å rapportere historien.
Så de uprøvde vaksinene vil bli rullet ut overalt; De store legemiddelselskapene vil bli enda rikere; fattige mennesker vil få lov til å dø. Ettersom kunstig skapte påstander om økende «tilfeller» gir grobunn for fornyet hysteri, vil regjering etter regjering underkaste innbyggerne sine ytterligere masse-husarrest, selv om erfaringene fra Hviterussland – som ikke påtvang borgerne «lockdowns» – sterkt antyder at massefengslings-strategien gjør mer skade enn godt.
For makthavere er alt dette ikke av interesse. Det spilte ingen rolle. Det skjedde aldri.
Og for resten av oss?
Det vil, antar jeg, avhenge av standhaftigheten til mennesker som bryr seg mer om sannheten enn om konformitet.
Som ord fremdeles har betydning for, og fakta fortsatt betyr noe.
De som ikke skammer seg over å berøre, eller er redde for å protestere.
De som ikke vil svelge løgner eller sluke en svindel.
De ordet «frihet» ikke er en fornærmelse mot.
Det er de som virkelig har overlevd det forferdelige året 2020 – og som vår fremtid er avhengig av.
Med velvillig tillatelse fra OffGuardian. Michael Lesher er en forfatter, dikter og advokat. Hans juridiske arbeid konsentrerer seg hovedsakelig om spørsmål knyttet vold og seksuelt misbruk av barn. Hans bok Sexual Abuse, Shonda and Concealment in Orthodox Jewish Communities (McFarland & Co., 2014) var den første som fokuserte på skjulte seksuelle overgrep blant ortodokse jøder; hans første diktsamling, Surfaces, ble utgitt av The High Window i 2019. Han er også forfatter av en memoar om sin oppdagelse av ortodoks jødedom som voksen – Turning Back: The Personal Journey of a “Born-Again” Jew – utgitt av Lincoln Square Books.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
