Dyr er rettsløse i møte med vindindustrien

0

Av Christina Fjeldavli.

I den kjente, dystopiske romanen 1984 (1949) skriver George Orwell om fenomenet “doublethink”. Romanens hovedperson blir tvunget til å akseptere at fred er krig, og at to pluss to blir fem. I vår egen tidsalder har et høyt antall ellers oppegående mennesker blitt narret til å tro at klimaet kan reddes gjennom å ødelegge natur. Denne typen “doublethink” blir imidlertid utfordret av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som i rapporten “Karbonlagring i norske økosystemer” (2020) konkluderer med at naturen stabiliserer klimaet. Det beste vi kan gjøre for klimaet er å ta vare på naturen. Krig er ikke fred. To pluss to blir fire.

Vi homo sapienser har gjort oss selv til herskere over jordkloden. Ifølge FNs naturpanel er én million arter nå i fare, på grunn av menneskelig aktivitet (IPBES, 2019). At mennesker truer andre arter er ikke noe nytt, og det har ikke stoppet oss tidligere. I 2020 er det imidlertid mange som begynner å innse at vi sager av den greina vi selv sitter på. Tegnene blir tydeligere og tydeligere. Vi trenger de andre artene mer enn de trenger oss.   

Både forurensning og klimaendringer truer artsmangfoldet. Imidlertid er arealendringer den aller største trusselen, både globalt og nasjonalt. En arealendring innebærer at vi mennesker gjør store eller små inngrep i naturen som forstyrrer eller ødelegger økosystemene. Noen ganger er naturødeleggelsene så store at skadene blir irreversible. Ifølge Miljødirektoratet er det i Norge veibygging og kraftutbygging som gir de mest dramatiske arealendringene.

Vindindustrien er svært arealkrevende. En turbin på 200 meter krever en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Et turbinfundament består av 400-1100 tonn armert betong, med bolter som kan gå 20 meter ned i underlaget når det monteres i fjell. I tillegg må det bygges enorme veianlegg for å få fraktet tunglasten. Skyggekast, infralyd, blinkende lys og iskast gir betydelig helserisiko for dyr, fugler, insekter og mennesker innenfor store områder. Turbiner inneholder giftstoffer som kan lekke ut i naturen. Også produksjon og frakt gir utslipp. I tillegg produseres det massive mengder med avfall som man ikke har noen plan for å håndtere.

Da Norsk institutt for naturforskning, et par år tilbake, skulle undersøke hvordan vindkraft påvirker fuglelivet, ble det funnet circa hundre havørn drept av turbiner i Smøla vindkraftanlegg. I tillegg viste det seg at arter som kongeørn, dvergfalk, vandrefalk, tårnfalk og enkeltbekkasin hadde omkommet i møte med anlegget. Rundt 200 liryper hadde også måttet bøte med livet. Disse hadde flydd rett inn i mastene. Dessverre må også insektene betale en høy pris for at homo sapiens skal få smykke seg med sitt “grønne skifte”. Forskning viser at om lag 1200 tonn med insekter dør årlig i tyske vindkraftanlegg.

Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE, underlagt Olje- og energidepartementet) som deler ut konsesjoner til vindkraftutbygging. NVEs konsesjonspraksis blir av seniorrådgiver Svein Grotli Skogen i Miljødirektoratet beskrevet som «slepphendt». «Det vi har gjort til nå, har vært for dårlig, det tror jeg vi kan si helt uten å diskutere», hevder han i et intervju med nettavisen for energibransjen. Grotli Skogen mener også at myndighetene har lært «forbløffende lite om fugl» gjennom de vindkraftprosjektene som allerede er igangsatt (Energiteknikk, 17.06.19). Hvorvidt det har skortet på evne eller vilje, vites ikke. Faktum er at man unnlater å ta hensyn til ville dyr, fugler og insekter. Når Solberg-regjeringen, NHO og Equinor ivrer for vindkraft, handler det verken om å verne natur eller om å kutte ned på det fossile. Tvert imot er planen å fullelektrifisere norsk sokkel for å forlenge oljealderen.

Verdens urfolk blir hardt rammet når naturen angripes. I Norge er det den samiske befolkningen som kjenner vindkraftutbyggingens konsekvenser hardest på kroppen. Den pågående koloniseringen av Sápmi føyer seg inn en lang og vond overgrepshistorie. Som kjent forsøkte norske myndigheter å avvikle samisk kultur gjennom den såkalte fornorskingspolitikken fra midten av 1800-tallet. Fra 1968-1982 hadde vi Alta-utbyggingen, som endte med at samiske interesser måtte vike for majoritetsbefolkningens krav. Nå på 2000- tallet legger norske myndigheter til rette for rasering av det ene reinbeitedistriktet etter det andre, gjennom vindkraftutbygging. Det er til nå gitt 33 konsesjoner til vindkraft i reinbeiteområde. Hvert av disse betyr redusert livsgrunnlag for reinflokker og for familier som lever av reindrift. Samtidig arbeider vindindustrien systematisk med å kartlegge reindriftsområder for nye vindkraftsøknader (om lag 100 prosjekter tilsammen).

At landbasert vindkraft truer ville dyr, fugler og insekter er godt kjent fra flere land hvor man har lang erfaring med vindkraft. Disse erfaringene har ikke norske myndigheter tatt i betraktning. Solberg-regjeringen planlegger nå i tillegg en massiv satsning på havvind, helt uten hensyn til livet i havet. Det at havvind truer både sjødyr, fisk og sjøfugl blir ganske enkelt utelatt fra regjeringens regnestykker. Havvindprosjektet Havsul I vil, hvis det ikke stanses, sammen med påbegynte Haram vindkraftverk, dekke et tverrsnitt på circa 10 kilometer midt i det mest konsentrerte fugletrekket langs kysten, mellom åpent hav og fastlandsfjell. Lunden er blant artene som da vil få sitt eksistensgrunnlag truet. Havsul 1 vil dessuten ødelegge verdifulle gyteområder for fisk. Norsk Ornitologisk Forening beskriver prosjektet som “sjokkerende”.

Vindkraftverk produserer strøm når vinden blåser, som er circa en tredjedel av tiden. Når det ikke blåser, er det vannkraften som leverer strøm i Norge. Vannkraft fungerer som balansekraft. I Europa hvor man har kull, atom og gasskraft, er det disse energikildene som leverer kraft når det ikke blåser. Vindkraft er kostbar energi. Selv om turbinene er blitt mer effektive, kreves store investeringer i distribusjon, nettstasjoner og kraftlinjer. Norske forbrukere finansierer disse kostnadene. Vindkraft er subsidiert gjennom såkalte grønne sertifikater, betalt av norske strømkunder via nettleien. Stortinget har i tillegg vedtatt gunstige avskrivningsregler som gjør at investeringer i vindkraft blir vesentlig mer interessant for investorer enn oppgradering av allerede eksisterende vannkraftverk.

Ordningen med de grønne sertifikatene «tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler», forutså Jens Stoltenberg allerede i 2006 (Stoltenberg, Mitt privatliv, s. 421-422). Vår tidligere statsminister kjempet imot vindkraftutbyggingen, men ble dessverre ikke hørt av sine kollegaer. Når villfarne miljøvernere, med romantiske forestillinger om “vindmølleparker”, slår seg sammen med industrien, dannes en sterk allianse. Stoltenberg kaller dette for “det miljøindustrielle kompleks”.

I Norge har vi i dag kraftoverskudd, og ettersom de fleste av oss sløser med strømmen, har vi mye å gå på når det gjelder energiøkonomisering. Videre har vi, ifølge forskningsinstituttet HydroCen ved NTNU, gode muligheter til å få ut mer kraft fra eksisterende vannkraftverk. Det er forøvrig den stabile vannkraften som er attraktiv for utlandet. Det er vannkraften Tyskland vil ha, og den skal de også få rikelig tilgang til, ifølge Regjeringens Tyskland-strategi. Vannkraften har gitt norske bedrifter et viktig konkurransefortrinn, og dette står vi nå i fare for å miste.

De 93 vindkraftkonsesjonene som Norges vassdrags- og energidirektorat allerede har gitt, vil resultere i at rundt regnet 2000 kvadratkilometer natur ødelegges. Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne det skje? Vi har jo flere fine paragrafer både i Grunnloven og i Naturmangfoldloven som skal beskytte naturen. Imidlertid har vi ikke noe miljøombud, ingen miljødomstol og heller ingen naturvernminister. Politiske myndigheter og internasjonale kapitalkrefter har erstattet ordet “natur” med ordet “klima”, i tilnærmet orwellsk stil. Til tross for et imponerende lovverk, viser det seg at ville dyr, fugler og insekter er rettsløse i møte med vindindustrien. Buheii-dommen, som Tor Punsvik viser til i sin artikkel “Norsk natur er rettsløs”, avslører at selv ikke rødlistede arter blir vernet. Man skal nemlig “redde klimaet”, og da er alt lov. Når Norges vassdrags- og energidirektorat lager sine utregninger for å finne ut om et vindkraftprosjekt er lønnsomt for samfunnet eller ikke, er naturens verdi satt til kroner null.

Vi homo sapienser hersker over de andre artene. Det vår politiske ledelse glemmer, er at vi trenger de andre artene mer enn de trenger oss.

Kilder

https://www.fn.no/Nyheter/fns-naturpanel-menneskelig-aktivitet-truer-eksistensen-til-en-million-arter

Arealendringer

https://www.sabima.no/hva-truer-naturen/arealendringer/embed/#?secret=XB5GFI6AcH

https://www.nina.no/Aktuelt/Nyhetsartikkel/ArticleId/4961/Naturkur-er-n-248-dvendig-for-229-n-229-klimam-229-lene#:~:text=Totalt%20karbon%20lagret%20i%20norske%20%C3%B8kosystemer.%20Samlet%20er,tonn%20i%20permafrost%29%2C%2021%20%25%20i%20v%C3%A5tmark%20%28ca.

https://www.harvestmagazine.no/pan/norsk-natur-er-rettslos

https://www.nrk.no/norge/tysk-vindkraft-dreper-1200-tonn-insekter-arlig-1.14565780

https://www.aftenposten.no/viten/i/kn8QA/det-miljoeindustrielle-komplekset

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/tyskland_strategi/id2654427/

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Christina Fjeldavli

Forrige artikkelThe Great Reset – kapitaleiernes plan for kapitalens alderdom?
Neste artikkelSMS-ene viser hvordan regjeringen åpnet grensene til Norge