oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
Den evige svartmalingen av visse land og ledere tjener EN hensikt: den skal få oss til å akseptere, helst ønske en fiendtlig politikk med sanksjoner, opprustning, mer propaganda og eventuelt krig. Som oftest skjer dette mot land som aldri har skadet Norge. Russland var tvert imot det første landet som anerkjente Norges uavhengighet fra Sverige, samt at Russland også nærmest egenhendig jagde nazistene ut av Norge.
Propagandaen mot Russland varierer over tid, til dels på måter som er gjensidig utelukkende. Men det er det dessverre bare få som får med seg, da de fleste kun leser overskriftene og blar videre. Fort lest er fort glemt.
Lenge het det at Russland var et svakt land (som man trygt kunne ignorere, håne og trakassere). Så, når Trump ble president ble landet plutselig allmektig, i stand til å bestemme hvem som skulle bli president i USA. Ja, Russlands angivelige, men udokumenterte innblanding i valget i 2016 ble i USAs såkalt seriøse medier sammenlignet med en krigserklæring, med Pearl Harbour og 9/11. Det at Trump trakk noen soldater ut av Syria ble ikke tatt imot med glede, men fordømt som «en gave til Putin». Så primitive og ondskapsfulle er disse «kvalitetsmediene».
Som om ikke det er nok er disse mediene også forbilder for norske medier. Ja, NRK, TV 2, Aftenposten, VG etc bader daglig i det giftige gjørmebadet til medier som CNN, New York Times og Washington Post, de mediene som stiller opp med løgn og propaganda hver gang USA går til krig.
I en artikkel av 23. desember forteller Glenn Greenwald at mediene i USA i det siste har gått amok når det gjelder å svartmale og spre sludder og sladder om Russland og at de som er kritiske til dette risikerer å bli hengt ut som forrædere. Ekkoet av slikt når Norge raskt gjennom de norske mediene jeg nevnte, da de er ute av stand til å frigjøre seg fra USA-medienes dagsorden, slagside og «fakta». Slik lider norske medier av et farlig tunnelsyn. Et dagsferskt eksempel, fra sjølveste julaften 2020, er Aftenposten totalt ukritiske formidling av sladder om Putin og Putins familie/venner, ved Aftenposten anti Russland-korrespondent Helene Skjeggestad .
Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalist i Aftenposten er av samme råtne ulla. Vanligvis er han aller fremst når det gjelder propaganda mot Kina. Men for noen dager siden klandret han Trump for at han ga Kina skylda for påstått hacking i steden for Russland. Men som Greenwald sier: «Hvis vi ikke har lært noe annet de siste tiårene bør vi i det minste ha lært at det å akseptere påstander om USAs motstander som stammer fra USAs etteretning uten et fnugg av bevis er galskap av verste slag». Rønneberg og Skjeggestad er blant de som er immune mot slik lærdom. Det er også svært utbredt på Stortinget og i norske regjeringer.
Skal man le eller gråte av medier og politikere som så til de grader lider av dårlig og/eller selektiv hukommelse? Jeg var ganske kritisk også tidligere. Men de siste åra har jeg mistet så og si all respekt for norske mediers utenriksjournalistikk og norske politikeres kunnskap om utenriks. Det finnes riktignok gode unntak. Men for det meste bedriver «journalistene» kun ukritisk etterplapring av hva andre propagandister sier. Og når det gjelder land som Russland, Syria og Kina vet de av erfaring at de så og si at kan juge dagen lang uten at det får konsekvenser. Jeg hadde nær sagt tvert imot. For de blir premiert, forfremmet til redaktører etc. Norske journalister har med andre ord INTET som oppfordrer dem til å bli mer kritiske overfor USA/NATOs propaganda, samt mer sjølkritiske på dette området. Toppen av lykke for en norsk utenriksjournalist er å bli utvist fra land som Russland og Kina, da det gir en ekstra fjær i hatten, som blant annet Rønneberg skryter jevnlig av. Det at norske journalister aldri har blitt utvist fra USA, UK eller annet NATO-land forteller en annen historie.
På skolen ble vi, i alle fall min generasjon, indoktrinert til å tro at George Orwells 1984 primært handlet om Sovjetunionen. Men i virkeligheten handler den like mye om oss her og nå. For de ledende mediene i Norge/Vesten bruker 1984 som om den skulle være en instruksjonsbok, ikke en advarsel. George Orwell beskriver i 1984, utgitt i 1948, på en prikk det som skjer her: Russland er den evige fienden mens det stadig dukker opp nye fiender som skal demoniseres. I de 20 åra som har gått av dette århundret kan jeg nevne i tillegg til Russland: Afghanistan, Irak, Venezuela, Libya, Syria, Kina og Hviterussland. Samt Ukraina under Janukovitsj fram til februar 2014, da han ble styrta av USA/NATO/EU-lakeier i Ukraina.
Det som går for å være kritisk journalistikk i Norge er i mange tilfeller det stikk motsatte: propaganda. Vi hjernevaskes til å tro at vi sjøl er fantastiske og dermed fortjener det best mens de andre kun fortjener vann og brød. I beste fall. Og slik ligger det an til at USAs politikk overfor Russland vil bli enda mer aggressiv og fiendtlig med Biden enn under Trump. Og da får de det som de vil, våpenindustrien, dens medier og dens politikere.
