oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Jeg har fått en offisiell invitasjon til Kasakhstan og er akkreditert som journalist i forbindelse med at det skal holdes parlamentsvalg 10. januar 2021. Kasakhstan har også invitert 11 internasjonale organisasjoner til å overvære valget, inkludert OSCE og Samveldet av uavhengige stater. De er valgobservatører. Det er ikke jeg. Jeg reiser som journalist, vel vitende om at jeg vet svært lite om landet jeg reiser til og at ei uke er svært kort tid for å lære noe særlig om et land på 2,7 millioner kvadratkilometer og med omlag 19 millioner innbyggere. For meg blir det ei reise inn i det ukjente, og jeg inviterer med deg som leser til å være med på mitt forsøk på å gå fra noe nær uvitenhet til en smule innsikt. Jeg kommer nemlig til å skrive daglige rapporter og dele mine opplevelser og tanker med deg.
Den «steiganske» metode
Det at jeg er nesten uvitende om Kasakhstan er naturligvis en svakhet, men svakhet kan vendes til en fordel. Innsikten i at jeg nesten intet vet, er i hvertfall for meg en enorm stimulus i retning av å få vite. «Underviseren må sjøl undervises,» sa Marx i Teser om Feuerbach. I forhold til Kasakhstan sitter jeg på skolebenken i første klasse, innstilt på å suge til meg så mye kunnskap som mulig.
Fordelen er at jeg har gjort dette før. Jeg har studert Indonesia, Sør-Korea, Japan, Kina (1998), Iran, Mosambik og Sør-Afrika og skrevet rapporter derfra. Og jeg har alltid brukt samme metode. Jeg starter med økonomi, naturressurser, eksport-import, produksjon, eierskap og liknende helt grunnleggende materielle forhold. Derfra går jeg videre til historie og kultur til klasser og sosiale forhold. Og til slutt prøver jeg å forstå de politiske agendaene til de ulike politiske kreftene i landet. Naturligvis prøver jeg også å forstå landets geopolitiske situasjon og sette det i sammenheng med den aktuelle verdenssituasjonen.
Les: Iran – mullakapital og geopolitikk
Les også: KINA 1999 – quo vadis?
Dette høres kanskje knusktørt ut, men det er nå slik jeg er skrudd sammen. Jeg leste leksikon som underholdning siden jeg var en småtass, og var da også leksikonredaktør i 15 år. En av mine store forbilder er den franske encyklopedisten Denis Diderot, som også var med på å forme tenkninga til guttungen Karl Marx da han vokste opp i Trier.
Hvorfor ble jeg invitert?
Jeg har ikke hele svaret på dette, men noe av det. Staben på Kasakhstans ambassade i Oslo, fra ambassadøren til førstesekretæren og utover, leser en del av artiklene på steigan.no på russisk, og det ble et utgangspunkt. Men viktigst er det nok at Knut-Erik Aaagard har argumentert sterkt for at det vil være en god idé å invitere meg dit. Knut-Erik har skrevet et par artikler på steigan.no og er en grundig og skolert leser. Han var medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL) da jeg var med på å starte AKP(m-l) og han hadde bestemt seg allerede den gangen for at var det noen i hele verden han aldri ville lese, så var det denne Steigan.
Han tok så kontakt for noen få år siden og innrømte at han hadde måttet fravike dette løftet da han kom over steigan.no, og siden har vi holdt kontakten. Knut-Erik er en sjelden intellektuell fugl. Han leser oldtidsklassikerne på gresk og latin og snakker, såvidt jeg kan bedømme det, et nydelig russisk. Han fikk meg til å lese Herodots Historien på nytt, og fikk meg til å se ting der jeg ikke hadde lagt merke til før.
Og så er jeg så heldig at Knut-Erik blir min reisefelle og tolk på oppdagelsesreisen, eller kanskje dannelsesreisen, til det indre av Sentral-Asia. Og han kan kompensere for min aller største svakhet på turen. Det at han snakker russisk, som er et av de offisielle språkene i landet, er en enorm fordel. Mine kunnskaper om språket er så små at folk kan si meg sannheter rett i ansiktet uten at jeg begriper et dugg. Og det betyr at jeg også har en å kaste ball med, oppdage fakta med og teste hypoteser med. Slik jobba jeg med Peter M. Johansen i Kina og med Astor Larsen i Indonesia, og det er en metode som er svært nyttig, og til tider morsom.
«Landet der veiene krysser hverandre»
Jeg hadde en svært interessant samtale med Kasakhstans ambassadør til Norge, Yerkin Akhinzhanov. Jeg sa: «Jeg vet nesten ingenting om landet ditt, men for at jeg skal forstå litt mer, kan du fortelle meg hva slags grunnfortelling dere har om dere sjøl?» (Vi nordmenn har jo noen grunnfortellinger; vi er vikinger, sjøfolk, trassige og likestilte, uten å gå inn på hvor mye av dette som stemmer.)
Etter noen innledende bemerkninger sa ambassadør Akhinzhanov: «We are the crossroads.» Vi er landet der veiene møtes.
Dette var en fantastisk nøkkel til å åpne noen dører inn i forståelsen av Kasakhstan. Kina er for eksempel Zhongguo, «Midtens rike». Kina er så veldig at landets ledere kan velge å se på omverdenen som den kanten som omgir Kina. Xi Jinpings Belt and Road Initiative, (BRI), eller silkeveibeltet, bryter ikke med dette, men er en måte å forbinde Midtens rike med omverdenen på, i prinsippet til fordel for alle parter.
Kasakhstan, derimot, har alltid vært et land der mange av disse veiene har passert gjennom, stort sett fra øst til vest, men også fra nord til sør, i kontakten med Perserriket og andre stormakter. Akhinzhanov minte meg om den historiske skytiske kulturen som eksisterte i oldtida og som strakte seg gjennom det nåværende Sør-Russland og inn i Sentral-Asia og det som nå er Kasakhstan.
«Det var Dsjengis Khan som la grunnlaget for det som er blitt blant annet Kasakhstan,» sa Akhinzhanov. «Det var han som skapte den administrative strukturen til de ulike khanatene, en struktur som også fikk stor innflytelse på Russland i deres møte med folkene i øst.»
Dette er et enormt spennende perspektiv. Dsjengis Khan levde fra 1162 til 1227. Han grunnla Mongolriket som eksisterte fra 1206 til 1368. Store norske leksikon skriver: «Det er regnet som verdenshistoriens største imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.»
Kort etter Dsjengis Khans død nådde «Norgesveldet» sin største utstrekning. Ved Håkon Håkonssons død når «Norgesveldet» sin største utstrekning. Middelaldernorge hadde tett kontakt med Gardarike og Novgorod, som skulle bli til Russland, og mongolenes Gylne Horde tok Kiev i 1240 og møtte ikke alvorlig motstand før slaget ved Don i 1380.
Men det er mer som forbinder oss enn som så. I programserien Kampen om livet på NRK besøkte filmskaperne Kasakhstan for å ta DNA-prøver av menn i de mest avsideliggende delene av landet. Deres konklusjon var at halvparten av norske menn i dag har samme y-kromosom som den opprinnelige befolkninga i Sentral-Asia.
Perserne og Marco Polo
For meg blir det naturlig også å knytte Akhinzhanovs perspektiv til det jeg vet om perserne. Da jeg studerte Iran leste jeg Ferdousis Shahname (Kongeboka). Den forteller blant annet om perserkongenes kriger mot riket i nord, som var en forløper til dagens Kasakhstan. En kasakh vil også være nøye med å fortelle at deres forfedre stanset Alexander den store da hans styrker prøvde å trenge nordover fra Afghanistan.
Det er like naturlig å tenke på Marco Polo som reiste fra Europa til Asia i 1271 til 1295 og var i 17 av disse årene i Kina som funksjonær for Kublai Khan, sønnesønn av Dsjengis. Boka til Marco, som på italiensk kalles Il Milione, er et fabelaktig sosiologisk verk om datidas Kina eller Mongol-Kina, om man vil. Det den mangler i litterær spenst tar den igjen i form av nøyaktige og svært interessante observasjoner.
Med sine få merknader om «landet der veiene møtes» har altså ambassadør Akhinzhanov klart å gi meg et helt nett av innfallsvinkler og referanser som det vil være mulig å henge fakta og observasjoner på.
Norge, skøyterevolusjonen og Kasakhstan
Nå er det ikke helt sant at vi nordmenn ikke veit noe om Kasakhstan. I min generasjon hørte vi alle om den nesten mytiske skøytebanen, Medeobanen, i Alma-Ata («Eplenes far») der det ble satt noen fatastiske rekorder, som vi knapt trodde på, men som vi ble nødt til å tro på da også Kai Arne Stenshjemmet og Jan Egil Storholt satte verdensrekorder der.
Og de litt yngre vil være kjent med skifantomet Vladimir Smirnov, den kasakhstanske skiløperen som utkjempet så mange drabelige kamper i langrennssporet med våre beste, og som var så populær at da han vant femmila under OL på Lillehammer ble sangen «Seier’n er vår» spontant endret til «Smirre er vår».
Og der står jeg, kjære leser. Jeg har lagt lista høyt, der den skal ligge. Så får vi se hva denne ekspedisjonen vil føre til. Jeg flyr til Nur-Sultan (tidligere Astana) (offisiell hjemmeside her) 6. januar og drar direkte videre til Almaty (tidligere Alma-Ata), for så å returnere til hovedstaden og følge innspurten til valget der. Hver dag skal jeg avgi rapport her på steigan.no. Og så får vi se om jeg til slutt vil kunne nærme meg noe som kan likne en analyse.
