oss 100 kroner!
Knut Erik Aagaard ble så inspirert av artikkelen til Hans Olav Brendberg om Arveoppgjeret etter Roosevelt at han hentet fram en upublisert artikkel fra 1995. Det er en polemikk mot en artikkel av Erling Welle-Strand i Arbeiderbladet samme år. Welle-Strand døde i 2013, og det er ikke egentlig ham det handler om her, men den kalde krigen og Harry S. Truman.
Av Knut Erik Aagaard.
Erling Welle-Strand er åpenbart en av dem som fortsatt elsker Amerika. Over en hel side i Arbeiderbladet forteller han den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige lille mannen fra Missouri, den lille mannen som kom i skade for å legge en bombe under arken. Verden trenger i dag statsmenn av Harry S. Trumans støpning og med hans mot, skriver Welle-Strand. Hva verden skal med dem sier han riktignok ikke, og det er kanskje like bra, om vi kan stole på hans egen oppsummering av den lille manns meritter.
Harry S. Truman gjorde i følge Welle-Strand politisk lynkarriere som en av kaninene til demokratenes korrupte Missouri-boss, Tom Pendergast. Etter ørene ble han halt opp til det nivå der du står på egne ben. Truman ble demokratisk senator i 1934, fremskutt av Pendergast og surfende på Roosevelts New Deal etter depresjonen. På tross av fortjenstfull innsats for de amerikanske våpensmier, pådro han seg som visepresidentkandidat følgende representative hjertesukk i en ledende avis: Stakkars Harry S. Truman. Stakkars folket i De Forenede Stater. Stadig ifølge Welle-Strand.
President Roosevelt døde midt under den kritiske rekken av møter mellom stormaktene våren og sommeren 1945. Det var det året vi alle hyllet onkel Josef, som hadde slått Hitler, den våren vi fortsatt hadde grunn til å håpe på en etterkrigstid i samarbeidets ånd. Da Truman i Potsdam 16. juli fikk underretningen fra Nevada-ørkenen om at Bomben virket etter hensikten, var Den kalde krigen et faktum. Han forsto at bomben var det frykteligste våpen som noen gang var oppfunnet, og han nølte ikke med å bruke den. Stadig ifølge Welle-Strand.
Det er alminnelig akseptert at japanerne ville kapitulert i løpet av få uker og at amerikanerne var fullt klar over dette. Uten bomben og uten amerikansk invasjon. Men kunne Truman la denne sjansen gå fra seg, denne kanskje eneste sjansen til å prøve bomben i krig, til å vise verden hvem som er storebror? Det kunne han ikke. Stakkars Harry Truman, stakkars folk i Hiroshima og Nagasaki.
Fra sin nye styrkeposisjon slo Truman alle håp om en fredelig sameksistens til side, og tok initiativet til historiens største galmannsverk, kapprustningen med atomvåpen. Onkel Josef oppga snart sine naive planer om å fristille et nøytralt og vennligsinnet Øst-Europa som buffer mellom øst og vest, og folkedemokratiene så etter hvert dagens lys, til Trumans harme og hyklerske forbløffelse. Av den fødtes NATO.
«Den røde frykten» som senator McCarthy pisket opp, førte med seg en overvurdering av Sovjets styrke. Ingen tenkte på at landet lå smadret etter krigen, og at den amerikanske opprustingen dro med seg en tilsvarende sovjetisk som landet ikke hadde råd til. Sitat Erling Welle-Strand. Ordet fredelig sameksistens dukket ikke opp igjen før etter at Sputnik, Laika og de interkontinentale raketter hadde skaffet Sovjet kjernefysisk paritet, grunnlaget for det bilaterale suicid.
I 1948 høstet Truman fruktene av sin mandige konfrontasjonspolitikk. Mot alle odds vant han et presidentvalg der ingen hadde levnet ham en sjanse. Han hadde vist verden hvem som var den tøffeste gutten i gata, han hadde provosert onkel Josef til mannjevning.
Men Harry S. Trumans merittliste er ikke bare sort. Den jordnære bonden kom rett fra folket, og hadde ingen amorøse eventyr. Fra skoledagene til livets slutt hadde han bare én kjæreste, kona Elisabeth. Stakkars Harry Truman. Etter krigen forsøkte Truman å innføre almen syketrygd i USA, men, som Welle-Strand skriver, Truman ble selvfølgelig avvist. Da Truman hadde sittet én periode som valgt president, hadde hans popularitet, med Welle-Strands ord, nådd et lavmål. Truman stilte ikke til gjenvalg i 1952.
Harry S. Truman var en mer sammensatt, kunnskapsrik og besluttsom person enn noen kunne ane, en mann som ble stilt overfor større utfordringer enn noen statsmann før ham hadde møtt.
Slik skriver gymnasiaster, i beste fall. Det er ikke helt sikkert at Golf-krigen var Alle krigers mor, men det er hevet over enhver tvil at Harry S. Truman er Den kalde krigens far. Den kalde krigen er én av tre store ulykker som har rammet vårt århundre, og den som våger å påstå at den var rettferdig, skal få med meg å gjøre.
