Hvorfor må Norge selge så mye vannkraft til EU?

0
Hunderfossen. Foto: Shutterstock

Av Odd Handegård.


Med ujevne mellomrom har jeg fått spørsmålet om hvorfor Norge MÅ selge vannkrafta til det markedet som betaler best. Svaret har vært: De endringene i Energiloven som ble vedtatt i 1990 (Syse-regjeringen med Eivind Reiten (Sp) som energistatsråd). Jeg skal nedenfor prøve å gi litt tilleggsinformasjon om dette – selv om det er vanskelig å sammenfatte nesten 40 års norsk krafthistorie med en tekst som helst ikke burde overskride et par A4-ark.

Det er tre viktige vedtak i Stortinget som sammen bidrar til å forklare dagens kraftuføre:

• Energiloven som ble endret i 1990.

• Statkraftverkene ble i november 1991 delt i to – Statkraft og Statnett.

• Et felles nordisk kraftmarked mellom Sverige og Norge ble opprettet i 1996.


Det typiske for disse tre vedtakene var at de ble behandlet hver for seg, nesten som uavhengige saker. Dette var ifølge Lars Thue trolig en forutsetning for at reorganiseringen av kraftbransjen ble mulig uten forstyrrende konflikter.

Energiloven – dereguleringen av norsk kraftsektor

Energiloven ble behandlet først, etter å ha vært utredet av et oppnevnt utvalg på 80-tallet. Det ble hevdet at det hadde vært overinvesteringer i norsk kraftutbygging slik at Norge hadde begynt å få et ørlite kraftoverskudd som det var hensiktsmessig å eksportere til en brukbar pris, slik at vannet ikke ble sluppet ubrukt ut av magasinene. Før 1990 hadde de lokale kraftverkene monopol på kraftomsetning og dessuten PLIKT til å levere strøm i sine nærområder. Denne ordningen ble egentlig oppfattet som lite effektiv – litt mer konkurranse mellom kraftverkene kunne kanskje gi husholdningene litt billigere strøm. Den nye loven endret på dette – kraftverkene fikk mulighet til å selge krafta hvor de ville. En viss omorganisering eller «deregulering» av næringen skulle altså sikre at markedet fikk bort overinvesteringene i kraft og i samme slengen gi redusert nett-tariff. Og ikke minst skulle omorganiseringen effektivisere næringen og utjevne og stabilisere strømprisen i landet ved at kraftprodusentene altså måtte konkurrere om strømkundene. Liberaliseringen av kraftbransjen hadde ingen negative konsekvenser, ifølge politikerne. Skulle det bli kraftmangel i Norge, var det bare å importere litt kjernekraft fra Sverige.

Det pussige med argumentasjonen i Stortinget var at ingen oppfattet at den vedtatte «liberaliseringen» av kraftomsetningen ville skape problemer for forsyningssikkerheten i det norske markedet. Hensynet til norske forbrukere skulle uansett gå foran hensynet til eksport og eksportinntekter, noe det var lett å bli enige om ettersom Norge på dette tidspunktet hadde så få eksportkabler at norsk vannkraft i hovedsak kunne oppfattes som «innelåst» i Norge. Bare Frp var uenig i at Staten måtte ha styring med både kraftomsetningen og med eksporten, mens SV antok at markedskreftene verken ville bidra i miljøspørsmålene eller fremme målet om energiøkonomisering, selv om Statnett skulle ha en slags overordnet styring.

Endringene i Energiloven åpnet altså for en markedsbasert handel med kraft (krafta skulle i prinsippet selges til den kunden som betalte best), men mye detaljarbeid gjensto før Statnett og Statkraft kunne fungere etter de generelle intensjonene – som ellers faktisk var identisk med tidligere mål: En rasjonell samfunnsøkonomisk utnyttelse av kraftressursene, en sikker kraftforsyning til alle og en utjevning av prisene til forbrukerne. Det nye var at den offentlige styringen av bransjen i noen grad skulle erstattes av en markedsbasert krafthandel, under oppsikt av Statnett.

Ap og SV hadde enkelte motforestillinger – ikke mot selve «dereguleringen» – men mot visse sider av liberaliseringen av kraftomsetningen, særlig gjaldt det markedets (antatt) manglende evne til å ivareta en hensiktsmessig prisutvikling for forbrukerne (pluss SVs miljøkrav). Begge partier stemte derfor mot Energiloven i 1990, men da Brundtland III overtok regjeringsmakta, overtok Ap-regjeringen (en mindretallsregjering) likevel den nye loven og fortsatte Syse-regjeringens arbeid med å videreutvikle liberaliseringen av norsk kraftnæring (med Jens Stoltenberg som energiminister).

Statkraft/Statnett

Når det gjaldt omorganiseringen av Statkraft/Statnett året etter, skaffet den nye Ap-regjeringen seg flertall for den videre liberaliseringen av kraftomsetningen med ulike partier. Bare Frp og SV var imot omorganiseringen, riktignok med helt ulike begrunnelser. Også Sp fikk etter hvert motforestillinger – etter at Reiten var ute av partiledelsen. Likevel var det påfallende hvor lite Stortinget var opptatt av den frie stillingen Statkraft/Statnett fikk utover på 1990- og 2000-tallet.

Den videre organiseringen, særlig av Statnett, var det tiltaket som i praksis virkelig åpnet norsk kraftnæring for en stadig friere omsetning av norsk kraft. Statnett fikk i stor grad utvikle sine egne ideer og sin egen politikk om «modernisering» av rammene for handel med kraft – som etter hvert ble det motsatte av de opprinnelige intensjonene bak Energiloven. Statnett ble organisert som et «statsforetak», altså som et aksjeselskap med staten som eneeier, men med omfattende frihet til å utvikle sin egen politikk, uten at myndighetene i særlig grad grep inn.

Internasjonalt samarbeid – Nord pool

Resten av prosessen med å gjøre norsk vannkraft til en internasjonal handelsvare, ble relativt uproblematisk og gikk forbløffende raskt. Også Sverige deregulerte sin kraftsektor i 1996 etter norsk modell, og det norske og svenske kraftnettet ble etter hvert et samlet, felles nettverk med (svenske) kabler videre til resten av EU. I Norge ble – som vi har sett – det viktigste argumentet for en storstilt kraftutveksling med Europa, knyttet til noe helt annet enn ønsket om krafteksport, nemlig hensynet til leveringssikkerheten til NORSKE FORBRUKERE, i tilfelle tørrår. Argumentet om å tjene penger på eventuell eksport av et eventuelt norsk kraftoverskudd, var underordnet. Energikomiteens innstilling til Stortinget, var meget kort (seks sider) og stortingsdebatten om dette prinsipielt viktige spørsmålet om å knytte norsk kraftsektor til EU tok bare en time.

Mye av denne timen gikk faktisk med til et replikkordskifte etter at SVs talsperson hadde problematisert avtalens forslag om å åpne markedet mot Sverige: Innenfor rammen av EU/EØS-systemet fryktet han at man også åpnet markedet mot Europa. Han hevdet at det kunne føre til en betydelig prisstigning for norske forbrukere om eksporten tok overhånd og norske magasin ble tappet ned til fordel for forbruket på kontinentet. Midt på 90-tallet var riktignok eksportkapasiteten i praksis så liten at slikt ikke kunne skje på kort sikt, men SV løftet blikket et øyeblikk og så mulighetene for en slik framtidig utvikling. – Det var tider i SV den gangen, men denne talspersonen meldte seg seinere ut av SV, og inn i – Høyre (merkelig nok?).

Resten av Stortinget hadde ingen motforestillinger, bortsett fra at representanter både fra Ap og Høyre var åpne for at kraftsamarbeidet i Norden burde kunne revurderes, om nødvendig. Men i stedet for å begrense liberaliseringen av markedet, ble liberaliseringen videreutviklet, bl.a. med etableringen av det viktigste enkelttiltaket i prosessen mot en nordisk kraftbørs: Nord Pool ble etablert i 2002 – det meste av omsetningen av norsk kraft ble deretter kanalisert gjennom denne børsen. Men den overordnede hensikten var fortsatt som før: Sikre leveringssikkerheten til norske forbrukere, tjene litt på landets kraftoverskudd, ingenting kom i konflikt med norske forbrukerinteresser. Det hersket likevel hele tiden stor usikkerhet i prosessen mot den markedsstrukturen vi har i dag, hele veien faktisk – veien ble i grunnen til mens man gikk.

Konklusjon

Etter å ha sett gjennom en del av de gamle dokumentene fra 1990-tallet, finner jeg grunn til å understreke at internasjonaliseringen av norsk kraftnæring er en ganske forbløffende historie. Få eller ingen av de argumenter som ble brukt på 1990-tallet for å fremme liberaliseringen av kraftomsetningen og etableringen av samarbeidet mot Sverige, blir brukt i dag. Ingen snakker eller skriver lenger om at internasjonaliseringen skjer av hensyn til norske strømkunder eller for å holde strømprisene på et rimelig nivå – som var hovedpoengene på 90-tallet – sammen med en presisering om at det bare var aktuelt å eksportere Norges KRAFTOVERSKUDD.

I dag er det i stedet vår frykt for en betydelig prisstigning på kraft, trusler om at norske forbrukere må regne med at kraftforsyningen kommer til å bli sterkt varierende og ustabil, og at norsk natur skal bygges ned med tusenvis av gigantiske vindturbiner av hensyn til en klimapolitikk – som ikke fungerer. Norsk kraftpolitikk er snudd på hodet – de som opprinnelig skulle ha fordelene av vannkrafta, blir nå ofret i en prosess som skal integrere norsk vannkraft i EUs energiforvaltning.

Det har skjedd et merkelig, langsomt «kupp» som har vart i minst 30 år, uten at særlig mange har oppfattet konsekvensene underveis. Om alt dette er et resultat av en «sleip strategi» ala Eivind Reiten, eller om det dreier seg om ikke-planlagte og uforutsette konsekvenser av en rekke «tilfeldigheter» som har skapt muligheter for nye strategier for de som i dag leder kraftbransjen, skal være usagt. I alle fall er det ikke åpenbart at de politikere som fattet vedtakene på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet om «deregulering» av norsk kraftindustri, så mulighetene for at Statkraft og Statnett skulle bli hovedaktørene i en systematisk nedriving av en kraftpolitikk som har vært vellykket for befolkningen i Norge i 100 år.

Samtidig er det i alle fall grunn til å peke på én likhet mellom situasjonen tidligere og nå: Det viktigste fellestrekket gjelder den måten den offentlige saksbehandlingen er blitt organisert på. På 1990-tallet ble Energiloven, omorganiseringen av Statkraft/Statnett og organiseringen av Nord Pool ganske skarpt holdt atskilt som ulike prosjekter og i liten grad koplet sammen. Det samme ser vi i dag. Først ble de «smarte» strømmålerne vedtatt, de nye eksportkablene er snart underveis og om få år er det planen å få i drift mange tusen vindturbiner i det lille som fortsatt er igjen av relativt uberørt norsk natur. Og en likhet til: Politikerne sov stort sett på 1990-tallet, og det gjør de fortsatt.

Men en realitetet er likevel åpenbar: Det gjenstår fortsatt to vedtak som kan forhindres: 1. Kabelen til Skottland har ennå ikke fått konsesjon og 2. Den vindkrafta som planlegges (Nasjonal ramme for vindkraft) er heller ikke vedtatt. Så her er det mulighet både for lokale og nasjonale aksjoner.


Litteratur: Flere NOUer, Odelstingsproposisjoner (særlig nr. 43 for 1989-90), innstillinger til Odelstinget, stortingsforhandlingene fra diverse år, diverse bøker av Lars Thue, Kristian Osland, m.fl. og mange nettadresser, stortingspropper m.m.

Forrige artikkelDen kalde krigens far
Neste artikkelMiljøtap i Høyesterett: Ga opp politisk arbeid, prøvde seg på en snarvei via domstolene