oss 100 kroner!
Det politiske Norge slutter helhjertet opp om ideen om at USA igjen må ta lederskap i verden. Vår rolle er å la oss lede.
Av Terje Alnes.
Med svært få unntak trakk det politiske Norge (hvori opptatt presse-Norge) et rungende lettelsens sukk da det omsider ble klart at Joe Biden blir den neste presidenten i USA. Så hadde da også hele det politiske kostebinderiet drevet en iherdig valgkamp i favør av Biden, til tross for at det var relativt få i vårt land med stemmerett. Men her skulle ingenting være uprøvd.
En typisk kommentar til Bidens valgseier finner vi på nettsiden til Den Norske Atlanterhavskomite, en slags «tankesmie» om norsk utenriks, forsvars- og sikkerhetspolitikk, som siden starten i 1955 har propagandert for den amerikanske virkelighetsoppfatningen. «USA er tilbake!» kan Eirik Løkke gledesstrålende konstatere. Løkke er rådgiver i Civita, milliardærenes tankesmie, men hans synspunkter er representative for så godt som alle norske politikere (hvori opptatt ansatte i tankesmier). De er alle mentalt medlemmer av Democrats Abroad.
«Dypstaten er tilbake!»
Løkke jubler over at USA nå er tilbake på sporet, tilbake til «normalen» så å si. Hva betyr det? Bl.a. at Trumps ønske om å trekke USA ut av de endeløse krigene, og heller gjøre noe for amerikanske arbeidere, er et avsluttet kapittel.
Jeg sier ikke at militæret er forelsket i meg. Soldatene er det. Toppfolkene i Pentagon er sannsynligvis ikke det, for alt de vil gjøre er å utkjempe kriger slik at disse fantastiske selskapene som lager bomber og fly og alt annet skal forbli lykkelige.
– Donald Trump til Associated Press 7. september 2020
Med sin kunnskapsløshet og sine personlighetsforstyrrelser er Trump selvsagt uskikket til å være president. Likevel har han forsøkt å oppfylle valgløftet om å avslutte krigene. Han er en atypisk president som ikke har startet nye kriger, men arvet forgjengernes.
Vi vet hva Biden representerer. Når han inntar Det Hvite Hus vil Trumps ordre om tilbaketrekking av soldater fra Afghanistan og Irak reverseres. Slik blir Pentagon «lykkelige». Det militær-industrielle komplekset, som president Eisenhower advarte mot i sin avskjedstale i januar 1961, er sterkere enn noensinne. Seksti år senere er det utvidet til det militær-industrielle-medie-komplekset. De som skaper krigene har alliert seg med propagandister (forkledd som journalister og politiske kommentatorer) som skal lære oss å hate fienden, og skape inntrykk av at krigene er nødvendige, uunngåelige og en suksess.
Dette er den «normaliteten» den politiske klassen i Norge ønsker velkommen tilbake. Det er «dypstaten» som er tilbake!
Biden: USA må ta «lederskap»
Trumps slagord «Make America Great Again» og «America First» spilte i stor grad på innenrikspolitiske mål, noe som appellerte til småkårsfolk som lider under at mer enn halvparten av det føderale budsjettet går rett i lommene på det militær-industrielle komplekset.
Bidens utenrikspolitiske program har tittelen «Why America Must Lead Again», og kommer de i møte som lengter etter at USA skal føre en offensiv utenrikspolitikk og slå ned potensielle utfordrere til «den liberale verdensorden». «USA er tilbake!» Det politiske Norge stiller opp som heiagjeng for denne linjen. Biden utdypet politikken i en artikkel i Foreign Affairs tidligere i år. Typisk nok ble det norske militær-industrielle-medie-komplekset begeistret, artikkelen oversatt til norsk og publisert på Forsvarets Forum.
Biden skal føre «en utenrikspolitikk for middelklassen»:
Det innebærer å fjerne handelshindringer som straffer amerikanere, og motarbeide en farlig, global glidning mot proteksjonisme … En tabbe nå, er å stikke hodet ned i sanden og si nei til handelsavtaler. Land kommer til å handle med hverandre, med eller uten USA. Spørsmålet er hvem som skriver reglene for handelen? Hvem vil sørge for at de beskytter arbeidere, miljøet, transparens og middelklasselønninger? USA, ikke Kina, bør lede den innsatsen.
«Økonomisk sikkerhet er nasjonal sikkerhetspolitikk», skriver Biden. Men når konkurrenter ikke vil at USA «skriver reglene for handelen» vet vi av erfaring at militærmakten overtar. Derfor bemannes nå strategiske poster i det nye regjerings- og sikkerhetsapparatet av gamle krigshissere fra Obama-administrasjonen, se her, her og her.
(artikkelen fortsetter under)
Norges rolle i verden
Norges rolle i verden er å la seg lede av USA. Vi står skulder ved skulder med supermakten og støtter USA politisk og militært, noe det er så godt som fullstendig politisk enighet om. Om den neste regjeringen representerer høyre- eller «venstre»-siden spiller ingen rolle. Som i USA finnes det bare ett parti når det gjelder utenrikspolitikk – Krigspartiet. Uavhengig av farge på regjeringen er kursen spikret.
Etter å ha deltatt i USA-initierte kriger i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Jordan/Syria m.m. er vi inne i den innerste varmen blant «koalisjonen av villige». Vi er villige til stille opp der USA ber oss om det. Vi stilte opp for USA etter angrepet 11. september 2001. At angrepet var over på noen timer er ikke til hinder for at vi solidarisk forsvarer USA på 20. året … i Afghanistan. Vi er verdens beste allierte.
Derfor har vi nettopp etablert oss med en base i ørkenen i Jordan. Det gjelder å plasserer oss i nærheten av der amerikanske interesser står på spill. Våre militære investeringer tilsier at stridskreftene skal brukes utenlands, F-35 flyene stilles til disposisjon for å sikre USA de mest gunstige handelsavtaler.
I følge en utbredt konspirasjonsteori i ledende politiske miljøer (hvori opptatt de store mediene) er Trump i lommen på Putin. Derfor har Trump ikke vært aggressiv og krigersk nok mot Russland. Når vi nå får en «mindre Putin-vennlig president i USA» (sitat: New York Times) skal vi nok få merke at kaldfronten mot Russland intensiveres. At USA, representert i Norge av forsvarsminister Bakke-Jensen, overkjører lokaldemokratiet i Tromsø og etablerer seg med en atomubåthavn, er bare slik det blir fremover.
USAs interesser er våre interesser, om det er i Afghanistan eller i Nord-Norge. Dette er basiskunnskap for folk som vil gjøre karriere i norsk politikk.
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
