oss 100 kroner!
Partileder Støre ba i Stortinget statsministeren boykotte flyselskapet Wizz Air for manglende fagorganisering, og fikk statsministerens støtte. Sjøl gir både partilederen og nestlederen hans ut bøker som er trykt i utlandet med utflytta arbeidsplasser med lav lønn og ingen fagorganisering.
I Norge importeres billig arbeidskraft fra Øst-Europa til bygningsindustrien og i transportnæringa, samtidig som trykkerier representerende 2 000 industriarbeidsplasser flyttes til lavtlønnsarbeid i Øst-Europa.
Det er produktene fra Norges intellektuelle elite, sjølerklært som «radikale», som med utflytting av trykkeriarbeidsplassene tjener mer når lønna til trykkeriarbeiderne reduseres. Både forfatterne og eierne av forlagene får i tillegg både direkte og indirekte statlig støtte til å la lavtlønna østeuropere trykke bøkene i stedet for fagorganiserte nordmenn på tarifflønn.
Vil den ellers så sjølerklærte radikale intellektuelle eliten kreve at bøkene deres skal trykkes i Norge i bedrifter med tariffavtaler? Og gå imot innkjøp av norske bøker trykt i utlandet, eller kreve 25 prosent toll på bøker på norsk trykt i utlandet?
Senterpartiet vil vel gå i spissen for å «hente hjem» trykkeribransjen?
Av Ove Bengt Berg.
Trykking av norske bøker i utlandet
Klassekampen fulgte i uka som gikk opp noe som Stavanger Aftenblad tidligere hadde tatt opp i tre dager. At norske bøker i stor grad ikke lenger trykkes og innbindes i Norge, men i hovedsak i Latvia. Av arbeidere med lav lønn som ikke er fagorganisert.
Bøker med norsk tekst til en vekt på 12 millioner kilo, 12 700 tonn, blei i fjor importert til Norge, opplyste Klassekampen 18.11.20. De aller fleste trykt uten fagforeninger og tarifflønn. Verdien av de importerte bøkene er oppgitt til 580 millioner kroner i året. Markedskonsulent Trond Aril Espedal ved Kai Hansen Trykkeri i Stavanger sier til Klassekampen 16.11.2020 at
Forlagene har kjørt deler av norsk grafisk bransje i grøfta ved å trykke i Baltikum, slik at det siste trykkeriet med svart-hvitt-rotasjonspresse gikk konkurs. …Han sier at flere norske trykkerier også kan trykke bøker i svart-hvitt, men at det er noe dyrere.
Månedslønna på trykkeriene i Latvia er 10 000 kroner
Eieren av det største trykkeriet i Latvia og som omsetter for 600 millioner i året, Trond Erik Isaksen, avviser at det er dårlige arbeidsforhold i trykkeriet hans. «Dette er ikke Afrika», sier han. De følger EU-standard og blir utsatt for kontroller av norske kjøpere av trykketjenester. Klassekampen siterer Fafo på at sju prosent av arbeidstakerne i Litauen organisert, i Latvia 12 prosent og i Norge 50 prosent.
Isaksen sier til Klassekampen:
«Det er en del jobber som er rutinemessige og kjedelige, som vi sliter med å få ungdom til å gjøre, og som det er utopisk å få norsk ungdom til å gjøre. De fleste som jobbet på det siste bokbinderiet i Oslo for tjue år siden, hadde ikke norsk som morsmål, så jeg synes ikke vi skal glorifisere den norske bransjen for mye».
Hva er forskjellen: Albanske malere i Norge, ikke fagorganisert flypersonell og trykkerier flykta fra «den norske modellen»?
Hva er forskjellen på importerte lavlønna arbeidere uten fagorganisering, og utflytting av arbeidsplasser på samme måte som skatteflyktninger flytter utenlands?
Det finnes knapt noen norske malere, få andre enn den ivrige EU-tilhengeren Jonas Bals som markedsfører seg som malersvenn. Han er utdanna historiker og vararepresentant for Ap på Stortinget. De norske entreprenørene i boligprodusjonsindustrien sender malerarbeidet videre til mer eller mindre registrerte albanske «firmaer».
Det gjør også noe med arbeidslivet at de mindre kvalifiserte arbeidsplassene forsvinner. Fra 2002 til 2018 har antall statstilsatte på universiteteter og høgskoler økt med 8 000 nye arbeidsplasser, en økning på hele 63 prosent. Men det Norge trenger er ikke flere med doktorgrader i litteratur, gråtesympati eller politisk motivert «forskning». Det er et skrikende behov for håndverkere.
Antall uførepensjonister i Norge øker med denne reduksjonen av arbeidsplasser som krever kortere studietid enn fem års lesing på universitetene. Det er inntil de rikeste kommer til at «dette har vi ikke råd til lenger» og at EU-kommisjonen kommer til at uførepensjon strider mot de fire «friheter».
Resultatet av globaliseringa er utflytting av arbeidsplasser og import av lavtlønte. De rikeste blir rikere, mens flere synker ned i fattigdom i fraflytta industriområder med stor arbeidsløyse og mye kriminalitet.
Den radikale eliten utgir bøker trykt uten fagorganisering:
—Jonas Gahr Støre: Boka «I bevegelse i samtale med Jonas Bals» i 2014, trykt i Latvia.
—Jan Bøhler: Boka Østkantfolk med stive permer, 2020, utgitt av Kagge Forlag AS, trykt og innbindi av norskeide Livino i Latvia (mens Bøhler fortsatt var medlem i Ap).
—Tore Linne Eriksen: Boka Afrika med stive permer, utgitt av Cappelen Damm AS 2019, og trykt og innbindi i det samme norske trykkeriet i Latvia som Bøhlers bok.
—Hadia Tajik: «Frihet. En politisk og personlig historie«. Tiden Norsk Forlag, det gamle Arbeiderpartiforlaget — trykt i Litauen.
Derimot er boka til den i intellektuelle kretser upopulære Terje Tvedt, Verdenshistorie med stiver permer, utgitt på Stenersens forlag i 2020, trykt og innbindi i Norge. Av det eneste norske trykkeriet som fortsatt kan innbinde bøker med stive permer, 07 Media.
Norske trykkerier vil ha flere oppdrag
Markedskonsulent Trond Aril Espedal ved Kai Hansen Trykkeri i Stavanger sier til Klassekampen:
– Det er fryktelig trist at forlagene legger prinsipper om lokal arbeidskraft og miljø til side. Norske trykkerier står klare med utstyr og kompetanse, men får ikke konkurrere på like vilkår, sier han.
– Dette er en mye større debatt enn akkurat hvor boka er trykt. Vi må prøve å hegne om den norske modellen. Bøkene blir trykt i Baltikum fordi arbeidsvilkårene er dårligere der enn i Norge, sier Espedal.
…Forlagene har kjørt deler av norsk grafisk bransje i grøfta ved å trykke i Baltikum, slik at det siste trykkeriet med svart-hvitt-rotasjonspresse gikk konkurs.
…Han sier at flere norske trykkerier også kan trykke bøker i svart-hvitt, men at det er noe dyrere.
Produksjonsansvarlig i Aschehoug forlag sier at «prisene presses i alle ledd, og da er det den veien det går. Vi må også tenke på økonomien vår».
Hente hjem trykkeriene?
Kreve fagforeninger og tarifflønninger?
Høyere toll på importerte bøker som for importert ost?
Redusert statsstøtte til bøker trykt i utlandet?
Fra 2013 blei det innført toll på importert ost som gjorde at den fikk et påslag som gjorde at importert ost ville koste 113 kr kiloen mot 80 kr for norskprodusert ost. Hvorfor skal ikke Norge ha en trykkeribransje med så stort kjøp av statlig subsidierte bøker som det er i Norge? Skal ikke den bokproduserende og statsstøtta intellektuelle eliten gi noe tilbake til arbeiderklassen som produserer verdiene deres? Hvorfor kommer det ikke er opprør fra Forfatterforeninga, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord mot den utflytta trykkeribransjen? Finnes det ingen solidaritet i den radikale skriveførende intellektuelle eliten for norske industriarbeidere?
Per Olaf Lundteigen sa under stortingsvalget i 1993 at «Norge burde produsere vaskemaskiner». Det har det foreløpig ikke blitt noe av. Men trykkerier har vi fortsatt. Skal de vi har igjen legges ned, eller skal vi beskytte dem vi har og sørge for at vi gjenoppbygger trykkeribransjen?
Det er vel ingen andre partier enn Senterpartiet som med sin medlemsmasse kan ta et initiativ her?
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus
