Menneskehetens samboerskap på jorda

8
Friedrich Engels. Shutterstock

Friedrich Engels (1820–2020).

Av Ola Bog.

Frihetens rike, kalte Friedrich Engels det. Lørdag 28. november 2020 er det to hundre år siden han ble født i Barmen i Preussen. Eroslysets rike. Sosialismen. Sosialismens høyere stadium. Verdenskommunismen. Historiens ord for kjærleik. Kjært barn har mange navn. – Imagine! som Yoko Ono og kjærsten  kalte oppdateringa si av den klassiske, allsangvennlige visa «Internasjonalen».

Vi har mye å lære av arbeidskameraten til Karl Marx. I forordet til Kapitalens tredje opplag for eksempel (1883) forklarer han oss hvorfor det er helt sentralt og nødvendig å forkaste de orwellske nytaleorda «arbeidgiver» og «arbeidstaker» som sprer seg i overbygninga den dag i dag, as we newspeak. Ettersom det i virkelighetens verden er kapitalistene som tar og arbeiderne og bønda som gir.

To av Engels sine bøker, mener vi, bør stå på prioritert plass på den personlige pensumlista til alle som vil være med på «det store skuvet framover» (Arnljot Eggen): «Anti-Dühring» fra 1878 og «Familiens opprinnelse» fra 1884.

Det er i «Anti-Dühring» kameraten vår foregriper kvantefysikken med flere tiår når han skriver:

«Bevegelsen er selv en motsigelse. Til og med allerede den enkle mekaniske stedsbevegelse kan bare skje gjennom at et legeme i et og samme tidsmoment er på et og samtidig et annet sted, på et og samme sted og ikke på det. Og den vedvarende setting og samtidige løsning av denne motsigelsen er nettopp bevegelsen.»

Kort sagt: – To be & not to be. Shakespeare go home!

Den borgerlige familien er et historisk fenomen med begynnelse og slutt, ikke en evighetsstempla institusjon. Det samme gjelder staten og privaeiendommen. Forbigåenheter alt sammen.

Ung må verden ennå være. Når etterkommera våre endelig omsider skyver verdenskommunismens himmelhøye porter opp. Da er det slutt på klassekampenes historie. Da begynner menneskehetens historie.

Men det er opp til oss som lever i dag om så skal skje i framtida. «Det kommunistiske manifest» fra 1848 (øverst på lista over prioritert lesing) slår fast:

«Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn – kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang.»

Utfallet er altså ikke gitt. Vi risikerer å gå under alle sammen med kapitalen og USA-imperialismen i spissen. Og det ville være synd. For vi har absolutt potensiale, vi mennesker. «We are a way for the Cosmos to know itself.»

Denne artikkelen ble først publisert i Clarté.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for Comrad Comrad says:

    “Da begynner menneskehetens historie (…)” Det er store ord - og fett flesk - og Engels forsto nok aldri at det moderne mennesket er den mest domestiserte skapningen på jord. For ham var barn neppe mer enn uferdige mennesker og noe mødre trygt kunne kunne overlate til fremmede, for heller å “realisere sitt naturlige potensiale” på gulvet i en fabrikk. Trolig ante han ikke at makten sto bak ham og lo, med mindre han var endel av komplottet selv.

    Tross alle sine mangler og svakheter er den borgelige familien nemlig intet mindre enn menneskehetens siste bastion, mot krefter som har innsett at det ikke finnes større makt i verden enn det å forme neste generasjon.

    Det er i relasjonen til mor vi lærer hva lojalitet, samhold og respekt betyr. Det er der vi mennesker finner både identitet, integritet og egenverdi og når vettskremte stakkarer idag står klare til å kvele enhver som ikke følger myndighetenes påbud, da er det fordi de har blitt flasket opp i folk som Engels ånd.

  2. Avatar for INK INK says:

    Ikke kun den bittelille borgerlige kjernefamilien alene, tror jeg. Barn og foreldrene deres trenger også storfamilien og landsbyen.

  3. Avatar for Comrad Comrad says:

    Ja, absolutt og takk for at du nevner det! Jeg prøvde å fatte meg i korthet og det kan hende jeg tok litt vel hardt i. Både storfamilien og landsbyen er viktige, men det er en "snubletråd her og feminister sier gjerne at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Det er riktig nok, men det de ikke nevner er at deres “landsby” er full av stedfortredere for mor. Barn har vokst opp i landsbyer i uminnelige tider, uten å være lengre enn et steinkast fra mor, og barns frihet til enhver tid å kunne søke trøst hos mor er av uvurderlig verdi.

  4. Avatar for INK INK says:

    Jeg er helt enig med deg i det.

    Jeg synes heller ikke det er god kvinnesak å tvinge/presse mødre til å gå ut i jobb mens de fortsatt har diebarn. Også mødre lider under dette.

  5. Paradoksalt nok så er det vel kapitalmakten som har integrert dette i sitt fulleste. Angrepene på det tradisjonelle familie-mønsteret og synet på kjønnene har vært nådeløs fra denne siden de siste ti-årene; det er kapitalmakten som vet å utnytte bevegelsen og posisjoner, eller synet på disse.

    DBk4kDYXUAAAAJL

  6. Avatar for Comrad Comrad says:

    Ja, og det er et paradoks at familier i langt fattigere land enn Norge kan klare seg på en inntekt. Det har selvsagt med prioriteringer å gjøre og det faktum at mennesker i industrialiserte land har blitt indoktrinert med at mor ikke er så viktig for barn. Det får vi praktisk talt inn med morsmelkerstatningene vi har blitt flasket opp med, Donald Duck & Co som lever i en verden der mor og far ikke engang eksisterer, og fra utallige andre kilder som f.eks. Albert Åberg og Pippi Langstrømpe.
    Du nevner diebarn og da vil jeg legge til at norske barn gjennomsnittlig ble ammet i 2,5 år, for bare 115 år siden. Det viste en stor undersøkelse, som forøvrig var den første i verden i sitt slag, og det er ikke mer enn drøyt 650 år siden kirken innførte en lov som satte en øvre grense for ammeperiodens varighet til 3,5 år. Forut for den tid ble barn trolig ammet i 4 til 5 år, noe som fortsatt er vanlig blant endel urfolk i verden, og denne utviklingen er snakk om evolusjon i “warp speed”. Om så lang ammeperiode og nærhet til mor har hatt en mental effekt på barn, og siden det ikke er snakk om at menneskenaturen har kunnet tilpasse seg en så rask endring, da har man potensielt forklaringen på hvorfor utallige mennesker i vår del av verden sliter med psykiske problemer. Derfor går jeg lengre enn til å snakke om diebarn, all den tid norske mødre i snitt kun ammer i ett år, og selv om det du sier nok er et mer realistisk mål enn mitt, er jeg opptatt av at vi må tøye den strikken vesentlig mindre enn hva vi gjør i dag.

  7. Avatar for tjatta tjatta says:

    “Generally speaking, genocide does not necessarily mean the immediate destruction of a nation, except when accomplished by mass killings of all members of a nation. It is intended rather to signify a coordinated plan of different actions aiming at the destruction of essential foundations of the life of national groups, with the aim of annihilating the groups themselves. The objectives of such a plan would be the disintegration of the political and social institutions, of culture, language, national feelings, religion, and the economic existence of national groups, and the destruction of the personal security, liberty, health, dignity, and even the lives of the individuals belonging to such groups”.
    Lemkin, Genocide, wiki

  8. Avatar for Per1 Per1 says:

    Engels´ analyse af, at det borgerlige samfunds søjler og konsolidering er funderet på en trianguleret alliance mellem den borgerlige familie som social grund-enhed - og den private ejendomsret og borgerlige stat som ekstensioner og overbygninger herpå, forekommer logisk opbygget.
    Hvis ikke lønarbejderen havde materielt ansvar for sin familie og dens reproduktion, for det hus og den bil han/hun har lånt til - et ansvar, han nødvendigvis må påtage sig via den løn, han får udbetalt af sin arbejdsgiver - hvis ikke han kunne flygte ind i familiens favn, kort sagt, hvis ikke han havde noget at risikere, det vil sige at blive berufsverbotet på grund af for eksempel politisk organisering og mobilisering af modstand mod lønarbejde, politisk freds-aktivitet, herunder modstand mod USA´s og Nato´s krigshetz mod Rusland og Kina, eller bare at forholde sig kritisk til USA´s udenrigspolitik som den amerikanske politolog, Michael Parenti, blev fyret for ., - udtryksformer som enhver ved er subtilt forbundet med jobfyrings- risiko - og dermed miste sit og familiens materielle grundlag, er det ikke sikkert, at han ville acceptere sin afmægtige, afpolitiserede og underordnede rolle i den kapitalistiske produktion. Og det er i dét lys man skal forstå offentlighedens politiske tavsheds-“kultur”.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere