oss 100 kroner!
Norsk Pens innsats for Assange er bra, skjønt ikke bedre enn man bør forvente av en slik organisasjon. Men det ekkokammeret de inviterte til tirsdag 29. september 2020 var ikke bra.
Av Lars Birkelund.
I Norsk PENs Pens charter står det blant annet at medlemmene skal fremme «forståelse og gjensidig respekt mellom nasjoner og folkegrupper» og at medlemmene «forplikter seg til å gjøre sitt ytterste for å bekjempe alt hat og å fremme idealet om fred og likeverd for alle mennesker». Men disse tankene kan ikke ha ligget til grunn da Norsk Pen satte sammen panelet til debatten «Norge og Kina: Frihandel eller ytringsfrihet»? For panelet burde i det minste hatt EN som talte Kinas sak.
Jeg er slett ingen fan av næringsminister Iselin Nybø (Venstre). Men i dette selskapet var hun den mest balanserte og realistiske. Det sier dog mer om panelet enn om Nybø, et panel der fanatiske Torbjørn Færøviks demoniserende propaganda med rasistiske over- og undertoner fikk stor plass. Ingen av de fire andre i panelet sa ham i mot på dette. Heller ikke moderatoren og de to gjestene som kom med spørsmål fra salen, de antikinesisiske Kristoffer Rønneberg (Aftenposten) og Arne Melsom, fra den norske Hongkong-komiteen. Vi får håpe at det var tilfeldig at akkurat de to fikk ordet. Men det er vanskelig å tro på tilfeldigheter i det antikinesiske hysteriet som råder i Norge og andre NATO-land nå. Det ble heller ikke sagt noe om at Michael Tetzschner er med i IPAC, en antikinesisk internasjonal organisasjon, sammen med andre krigshissere som Marco Rubio og Trine Schei Grande. Han får altså, sannsynligvis, betalt får å prate dritt om Kina.
Uttalelsen fra Pens leder, Kjersti Løken Stavrum, også fra salen, hadde akkurat samme tendens som de andres uttalelser.
John Pilger lagde dokumentaren «The coming war on China» (den kommende krigen mot Kina), som ble lansert i 2016. Medie-omtalen av Kina, særlig det siste året, kan vanskelig sees på som annet enn forberedelser til krig. En propaganda som skal få oss til å akseptere, ja, ønske krig mot Kina om den kommer. Ja, for de som har hukommelse husker at denne propagandaen ligner på propagandaen mot Libya og Syria før krigene mot disse to landene ble startet i 2011. Og mange andre tilfeller. Forskjellen er at propagandaen mot Kina ikke er like personifisert. Propagandaen mot Libya og Syria var fokusert mot landenes ledere. Ja, det gjaldt også propaganden mot Jugoslavia på 90-tallet, Irak på 90-tallet og i 2003, mens propagandaen mot Kina i mindre grad er rettet mot landets leder, Xi Jinping.
Jeg tror ikke på full krig mot Kina, til det er landet for mektig. Men det er åpenbart at destruktive og farlige krefter i Vesten destabiliserer/oppmuntrer til borgerkrig i Kina, som hvis den lykkes kan svekke Kinas myndigheter så mye at landet ikke lenger klarer å motstå fremmede makter, kolonimaktene. Men det vil neppe Vesten klare. Det nevnte arrangementet viser at Norsk Pen deltar i krigføringen under et dekke av bekymring for Kinas menneskerettigheter.
Hvordan etterlever Pen sitt eget charter med et arrangement som dyrker til dels rasistiske fordommer mot Kina, som snytt ut av nesa på USA/NATOs propagandamaskin mot landet?
