Må Støre gå før Solskjær– før jul?

Tar Raymond Johansen over?

Av Ove Bengt Berg.

Arbeiderpartiet faller sterkt på meningsmålingene trass i at partiet er i opposisjon og kan fremme sine hjertesaker. Da kommer partilederen i sentrum. Ap har tradisjoner for harde lederkamper også de siste 50 åra, med den mellom Jagland og Stoltenberg som den siste. Tidligere partisekretær og nåværende byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, er en tenkbar erstatter for Støre. Likevel, de stridende uforsonlige fraksjonene løses ikke med Johansen som ny leder. Han står midt opp i interne partikamper i Oslo og vil presse MDG på Ap i hele landet. Uansett er langtidstendensen for Aps EU-bundne politikk varig under 20 prosent.

Ole Gunnar Solskjær og Jonas Gahr Støre
Partisekretær Raymond Johansen hadde en overraskelse til Aps landsmøte i 2011: Inn kom Ole Gunnar Solskjær, den nordmannen flest mennesker i verden vet hvem er.

På en imponerende måte framførte han en partientusiastisk tale. Nå er Solskjær en jakta person for engelske journalister som sjef for et av verdens mest kjente fotballag. De krever hans avgang etter hvert tap. Derfor sammenlikna historiker Aage G. Sivertsen Solskjærs situasjon med Jonas Gahr Støres. «Hvis de faller ned mot 15-17 prosent, så kan man kanskje sette inn et veddemål på hvem går først av Ole Gunnar Solskjær og Jonas Gahr Støre», sa Sivertsen til Nettavisen 20.10.2020. Og at Støre kan måtte gå først, allerede før jul.

Dramatiske lederkamper ikke uvanlig i Ap

Sivertsen har brukt fire år på å skrive boka «Arbeiderpartiets maktspill. Veien, sannheten og spillet». Uten å ha lest boka, det er nok av harde lederkamper om partiledervervet og statsministerposten i Ap siden 1970-tallet. Reiulf Steen har kjempa imot Odvar Nordli og Gro H. Brundtland, Brundtland mot Nordli og Thorbjørn Jagland mot Jens Stoltenberg. I strid med tradisjonene er det ikke derfor om det skulle bli krav om lederskifte om oppslutninga skulle fortsette å falle. Ap som parti kan ikke tåle en tredje periode som opposisjonsparti. Da vil partiet miste tiltrekningskraft som karrierevei. Flere har alt trekt seg fra det ikke helt trygt-flytende skipet.

Hvem kan samle partiet?

Stor intern misnøye er sannsynlig, men finnes det noen som kan omgjøre misnøyen og samle partiet til framgang over hele landet? Med Trond Giske ute av bildet, har ikke Ap noen kvinner eller andre menn som naturlig leder utenom Oslos nåværende byrådsleder og tidligere partisekretær. Oslo øst er bedre enn Holmenkollåsen, men en ny Oslo-mann i kamp mot Senterpartiet over hele landet og dets nye Oslo-representant fra Ap, Jan Bøhler, holder det? Når Johansen skal lokke med samarbeid med MDG i Rogaland, Hordaland, Møre og hele Nord-Norge, slår det an der blant alle velgerne over 45 år?

Sett utafra med offentliggjorte smakebiter av interne kamper på riksplan og i Oslo virker det ikke som noen lett fiks å samle dette partiet om en felles politikk. Kanskje om noe økonomisk politikk som skatteprosenter, men overhodet ikke i verdispørsmål som innvandring og parallellsamfunn. Og neppe om miljøpolitikken heller.

Uansett: Tida som et parti over 20 prosent for Ap er over
Hvordan Ap enn velger å løse de dagsaktuelle problemene, så står likevel noe grunnleggende klart: Sosialdemokratiet raser i oppslutning i hele Europa. I Norden har sosialdemokratiet holdt seg bedre enn i Tyskland og England. Likevel er tendensen klart nedadgående her også. Sosialdemokratiet har i Norge som i hele Europa bindi seg til den nyliberale økonomiske politikken. Til dels har de vært i front for å innføre den nyliberale politikken, som i Tyskland, og også i Norge med Brundtland og Stoltenberg. Derfor kompromisser Støre så enkelt med Høyre-regjeringa om denne regjeringas viktigste strukturendringer. Ingen Ap-leder eller Ap-regjering kan bryte med denne politikken. Da må Ap bryte med EU, og det er utenkelig.

Ap kan få et oppsving hvis de kaster Støre, eller han trekker seg frivillig før valget. Men Ap vil aldri mer bli et parti med vanlig oppslutning på over 20 prosent oppslutning. De grunnleggende økonomiske og sosiale problemene kan ikke løses med den nyliberale EU-politikken Ap har bindi seg til.

Artikkelen ble først publisert på Politikus.no.