oss 100 kroner!
Kort før valget i USA bestemmer teknogigantene seg for å hindre tilgang til informasjon og artikler som er negative for deres foretrukne kandidat, Joe Biden.
Avisa New York Post publiserte 14. oktober 2020 eposter som handler om Joe Bidens sønn, Hunter Biden, og hans mildt sagt tvilsomme forhold til det ukrainske energiselskapet Burisma. Hunter Biden fikk et ekstremt honorar på 50.000 dollar i måneden for å sitte i styret for selskapet, og det var på et tidspunkt da hans far drev en ganske aktivistisk politikk for å påvirke Ukrainas interne politikk.
Kjernen i historien er utvilsomt riktig, far og sønn Biden har mye å svare for i Ukraina-saka. Men Glenn Greenwald skriver i The Intercept at den var lagt opp mer sensasjonspreget enn det var dekning for, og avisa publiserte også bilder og tekst som handlet om Hunter Bidens problemer med narkotika, noe som ikke hadde noen relevans for saka.
Men når det er sagt, er det mye verre det som umiddelbart skjedde fra teknogigantene Facebook og Twitters side. Greenwald skriver:
Facebook grep inn. Selskapet sendte ut en livslang representant for Det demokratiske partiet som nå jobber for Facebook – Andy Stone, tidligere en kommunikasjonsoperatør for den demokratiske senatoren Barbara Boxer og den demokratiske kongresskampanjen – for å kunngjøre at Facebook “reduserte [ artikkelens] distribusjon på plattformen vår»: med andre ord, å fikle med sine egne algoritmer for å undertrykke brukernes mulighet til å diskutere eller dele nyhetsartikkelen. Den mangeårige tjenestemannen i Det demokratiske partiet prøvde ikke å skjule sin forakt for artikkelen, og begynte sin sensurmelding med å legge merke til: «Jeg vil med vilje ikke lenke til New York Post.»
Twitters undertrykkelsesarbeid gikk langt utover Facebook. De forbød helt brukernes mulighet til å dele Post-artikkelen – ikke bare på sin offentlige tidslinje, men til og med når de bruker plattformens private direktemeldingsfunksjon.
Tidlig på dagen mottok brukere som forsøkte å lenke til New York Post-historien enten offentlig eller privat, en kryptisk melding om å avvise forsøket som en «feil». Senere på ettermiddagen endret Twitter meldingen, og rådet brukerne om at de ikke kunne legge ut lenken fordi selskapet vurderte innholdet som «potensielt skadelig.»
Enda mer forbløffende var det at Twitter låste kontoen til New York Post og forbød avisa å legge ut noe innhold hele dagen og tydeligvis til torsdag morgen. Den siste tweeten fra avisa ble lagt ut omtrent klokken 14.00. ET på onsdag.
Og så, torsdag morgen, publiserte The Post en oppfølgingsartikkel med samme materialarkiv, denne som påstås å gi detaljene for innsatsen fra visepresidentens sønn da han søkte lukrative avtaler med et kinesisk energiselskap ved å bruke farens navn. Twitter forbyr nå også å dele eller legge ut lenker til den artikkelen.
For å oppsummere forente de to Silicon Valley-gigantene seg, med liten forklaring, for å hindre deling og formidling av denne artikkelen. Som Los Angeles Times-reporter Matt Pearce sa det: “Facebook som begrenser distribusjonen, er litt som om et selskap som eier biler som kjører ut aviser skulle bestemme seg for ikke å kjøre ut ei avis fordi det ikke likte en historie. Redigerer et lastebilselskap avisen? Det gjør det tilsynelatende nå.”
Selskap som Facebook, Twitter og Google har skaffet seg et monopol på sosiale medier og søkesystemer som gjør at de kan sensurere og styre den offenlige debatten og hva som til enhver tid er mulig å publisere og dele på nettet. Dette gir dem en ekstremt stor makt som ikke noe selskap har hatt noen gang tidligere i historien.
Når de nå bruker denne makta til å legge handa på vektskåla i den amerikanske presidentvalgkampen, krysser de ei farlig linje som det ikke burde ha vært mulig å krysse. De er blitt overredaktører for aviser og mediebedrifter, og politiske aktører som er utenfor politisk kontroll. De er blitt globale, private sensurinstanser med makt som knapt noen har hatt før dem. At dette er svært farlig, er det ikke vanskelig å se. Man er nærmest politisk blind hvis man liker dette fordi det tilfeldigvis er til fordel for den kandidaten man heier på.
