oss 100 kroner!
Brutaliteten i krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia ble uttrykt med få ord av Aserbajdsjans president Ilham Alijev da han sa at «de aseriske soldatene jager dem (armenerne) som hunder».
Alijev sa også at «Nagorno-Karabakh er Aserbajdsjans territorium, vi må ha det tilbake og vi skal ha det tilbake.» Uttalelsene kom kort etter at aserbajdsjanske styrker hadde bombet mål i enklavens hovedstad Stepanakert. Også boligområder ble rammet av bombene.
Alijev krever full armensk tilbaketrekning og har erklært at Aserbajdsjan ønsker å løse dette spørsmålet militært siden forhandlinger ikke har gitt noe resultat.
Foreløpig har ingen av partene noe overtak i krigen. Armenia har bombet de framrykkende aserbajdsjanske styrkene og Aserbajdsjans nest største by, Ganja. I videoer fra Ganja kan man se soldater med tyrkiske merker på uniformene.
Lange linjer
Armenia har en svært lang historie og var et betydelig rike i antikken.
Armenerne var den største folkegruppa i det som i dag er den østlige delen av Tyrkia. De var for eksempel flere enn kurdene. Men under det som armenerne regner som det armenske folkemordet fra 1914 til 1923 ble 1,5 millioner armenere drept eller fordrevet av ottomanske styrker.
Det osmanske riket var blant taperne i den første verdenskrigen, og seierherrene sørget for å partere riket, og dels sikre seg biter av det sjøl, slik Frankrike og Storbritannia gjorde gjennom Versailles-avtalene. Dette gjorde det mulig for armenerne å erklære opprettelsen av republikken Armenia i 1918. Den hadde et landareal på 70.000 km² (men de ble lovet totalt 174,000 km² under Sèvres-avtalen).
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning førte det til at mange av de tidligere sovjetrepublikkene erklærte seg som sjølstendige stater. Dette gjaldt både Armenia og Aserbajdsjan, og i mange tilfeller var det gamle sovjetpamper som tok kontrollen.
Som vi har pekt på tidligere åpnet Sovjetunionens sammenbrudd mulighetene for diverse imperialistmakter til å skaffe seg biter av skrotten.
Redselen for det tomme rom
I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
Det skjedde etter første verdenskrig, etter andre verdenskrig og etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Sovjetunionens oppløsning la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.
Nå som USAs posisjoner svekkes i hele denne regionen kommer de gamle konfliktene til overflaten, og et land som Tyrkia prøver å vinne tilbake en del av det som ble tapt av det osmanske riket. Denne nyosmanske aggresjonen har så langt ført til at Tyrkia fører krig i Syria og Libya, og er nå også deltaker i krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan – og i dette tilfellet på samme side som Israel. Aserbajdsjan er sterkere i dag enn de var da de tapte krigen i Nagorno-Karabakh og prøver nå å endre kartet igjen.
