Guden for de små ting er tittelen på Arundhati Roys debutroman. Prisbelønnet umiddelbart og oversatt til fjorten språk. Selger som hakka møkk. Hun må ha truffet en nerve, bare med tittelen.
De små tingene og de store – plutselig og ustanselig henger de sammen. På D-dagen 1944 svømte en mann i Kanalen utafor Normandie etter et tysk luftangrep mot konvoien. Han klamret seg til en liten flåte. Et personlig drama, og like fullt et historisk sådan. Det er stort. Og han overlevde.
«Katastrofekonvoien PQ17» heter boka Monrad Mosberg sjøl skrev om dette. Den er langt mindre kjent enn Arunhathi Roys. Ikke engang i Norge, tør jeg påstå. I dag holder Mosberg til på det lokale eldresentret og — som om han ikke allerede har bevist hvilket seigt stoff han er laget av — har han for lengst rundet 102 år.
Den dekorerte krigshelten er fra Vestre Sandøya. Jeg kjenner meg litt stolt av å ha bo her, langt fra hovedstadens støy og paradegater. Det kom for øvrig ikke mindre enn 95 krigsseilere herfra, sies det.
Du tenker ikke, sier den fransk-algerske filosofen Hélène Cixous. Tankene kommer til deg, og lever sitt eget liv, beveger seg fra stort til smått.
Ordet heltedåd er ikke for stort om den gamle mannens innsats. Det gjelder mange, mange krigsseilere. Her følger noen ord om en mindre betydelig sak.
En i neste generasjon Mosberg skrev i vinter på Facebook om noe som kan synes å være en bagatell. Han måtte mase på kommunen, skrev han med et snev av indignasjon — og det er kraftig for en sørlending.
Det gjaldt en elementær offentlig oppgave, nærmere bestemt vedlikehold av gatelys. Jobben er for lengst satt bort til et firma med et velklingende engelsk navn. Veit sjefene hvor Western Sandoya er, mon tro?
Skifte lyspærer i vintermørket. Det kan være viktig for noen hver, enten du er en krigs- eller hverdagshelt. Det er jo ingen sammenheng mellom disse to Mosberg-historiene, bortsett fra slektskapet. Likevel, når gatelysene tennes her på øya — den første installasjonen kom ikke lenge etter Den annen verdenskrig — kan jeg ikke la være tenke på han som lå og kavet ute i sjøen og risikerte livet for frihet og selvstendighet.
Andre tanker kommer også til meg. Forestilte krigsveteranen seg hvordan samfunnet ville bli? Vel, han hadde sikkert annet å tenke på utenfor Normadie.
For min del tenker jeg at det i dag er det flere som skal tjene penger på strømmen, enn folk som klatrer med stolpesko og gjør jobben ute i feltet. Mens brukerne må passe på.
Et større paradoks er vel at utstasjonerte, hjemkomne krigere fra Afghanistan og Libya nå kalles krigsveteraner på lik linje med frihetskjemperne fra Den annen verdenskrig. Det hadde gitt meg en vond smak i munnen, var det meg det gjaldt.
På selveste Frigjøringsdagen 8. mai hauses de opp med pomp og prakt og får hilse på NATO-sjef Jens. Men dagen er ingen norsk dag, heller ikke en USA- eller NATO-dag, men den internasjonale, historiske dagen for seieren over Nazi-Tyskland. Det er noe ganske annet enn senere regjeringers «engasjement».
Trenger du en påminnelse om hva 8. mai-dagen egentlig gjelder, finner du boka til en av landets mest dekorerte krigsveteraner biblioteket. Og selvsagt i den lille, stille Bokbyen på Sørlandet. Det var de som ga den ut.
Nils Amund Raknerud
Vestre Sandøya
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
