EU-parlamentet vedtok russofobiske resolusjoner

4
Russofobien har lange røtter
Bjørn Nistad

Av Bjørn Nistad.

Den 17. september vedtok EU-parlamentet en resolusjon om ikke å anerkjenne Aleksandr Lukasjenko som Hviterusslands president, og som tok til orde for å betrakte den hviterussiske opposisjonen som Hviterusslands legitime myndigheter. Samme dag vedtok EU-parlamentarikerne en resolusjon om at alt tyder på at russiske myndigheter stod bak det som omtales som et drapsforsøk på den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, og at dette var en del av et systematisk forsøk på å bringe opposisjonelle stemmer i Russland til taushet.

Russofobi 1

Som reaksjon på det angivelige drapsforsøket på Navalnyj krevde EU-parlamentet at Nord Stream 2-prosjektet – altså den nye gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – måtte bli innstilt, at Russland måtte isoleres i internasjonale fora, og at det måtte ytes omfattende støtte til russiske opposisjonelle, inkludert å åpne et russisk eksiluniversitet i en av EUs medlemsstater.

Begge resolusjonene ble vedtatt med over 500 mot 30–40 stemmer og med 70–80 avholdende.

Les resolusjonene her og her.

Ingen av resolusjonene er bindende for EUs medlemsstater, men de uttrykker holdninger og oppfatninger i den europeiske eliten og er derfor verdt å kommentere.

Russofobi 2

For det første vitner resolusjonene om ekstremt anti-russiske holdninger. Disse holdningene kommer delvis fra Polen, de baltiske statene og andre østeuropeiske land, delvis fra såkalte menneskerettighetsorganisasjoner og delvis fra massemedia, som i flere tiår har vært anti-russiske.

At forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland etter alle solemerker har mislyktes, og at Hviterussland nå vil bli tettere knyttet til Russland har sannsynligvis styrket disse anti-russiske holdningene.

For det andre viser resolusjonene at EU ikke respekterer andre staters suverenitet og rett til selv å ordne opp i sine interne affærer. EU forbeholder seg retten til selv å bestemme hvem som skal styre i andre land og til å støtte elementer som har som erklært målsetting å styrte andre lands myndigheter.

Russofobi 3

For det tredje vitner resolusjonene om europeisk hybris. Tilsynelatende tror EU-parlamentarikerne at det er mulig å tvinge Russland i kne ved hjelp av sanksjoner og trusler om sanksjoner. At det finnes en verden utenfor Europa og Nord-Amerika, at Russland kan samarbeide med Kina, India og flere titalls fremvoksende land og økonomier i Asia, Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, og at sanksjonene Vesten innførte i tilknytning til Krim og krisen i Ukraina snarere har styrket enn svekket russisk næringsliv, ser parlamentarikerne ut til å ha glemt.

For det fjerde avslører resolusjonene manglende innsikt i elementære psykologiske og politiske mekanismer. Ved at den russiske opposisjonen knyttes til vestlige trusler og sanksjoner, fremtrer den i vanlige russeres øyne som det Putin og russiske myndigheter hevder at den er, nemlig utenlandske agenter og fiender. Dette vil selvsagt gjøre at opposisjonen ytterligere marginaliseres.

Russofobi 4

Hvorfor tier EU-parlamentet om spansk politis terror mot folk som forsøkte å gjennomføre en fredelig avstemning om katalonsk selvstendighet i 2017?

For det femte vitner resolusjonene en god porsjon dobbeltmoral. EU-politikere truer med sanksjoner på grunn av behandlingen av opposisjonelle i Hviterussland og Russland. Brutal undertrykkelse av de gule vestene i Frankrike, inkludert bruk av gummikuler som har blindet flere demonstranter, grov politivold for å forhindre en folkeavstemning om katalonsk løsrivelse fra Spania, drakoniske straffer for katalonske ledere for at de lot den katalonske befolkningen uttale seg om sin fremtid og andre kritikkverdige forhold i EUs medlemsstater later EU-politikerne som om de ikke er klar over.

Russofobi 5

For det sjette – og det er fra et europeisk perspektiv det mest alvorlige – vitner resolusjonene om manglende forståelse for hvilken posisjon Europa inntar i dagens verden og hva som fremmer europeiske interesser. Europa er ikke lenger en verdensdel som er totalt overlegen militært og økonomisk, slik kontinentet var i den europeiske imperialismens glansdager på begynnelsen av 1900-tallet. Tvert imot er Europa i ferd med å bli en perifer aktør i den globale kampen om makt, markeder og råvarer. Skal Europa hevde seg i dagens verden, må det knytte seg østover, ikke bare til Russland, men videre til Kina, India og Asia. Asia er den dynamiske og voksende regionen i dagens verden. Europa burde satse på å bli en del av Kinas Ny Silkevei-prosjekt, altså det storstilte kinesiske forsøket på å knytte sammen Asia, Midtøsten og Europa. Men for å bli en del av et slikt eurasisk gigantprosjekt må Europa selvsagt godta at Russland, Kina og andre stater har sine naturlige innflytelsessoner og legitime interesser, og unnlate å blande seg inn i deres indre anliggender.

Russofobi 6

Bare USA tjener på konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Det burde europeiske politikere ha forstått og unnlatt å la seg dupere av massemedia – som nesten utelukkende henter sitt stoff fra amerikanske nyhetsbyråer og massemedier – og menneskerettighetsorganisasjoner – som nesten alle er amerikanskfinansierte – til å føre en aggressiv og konfronterende politikk mot Russland, Kina og andre land USA betrakter som en trussel.

Hvor mye har ikke Europa blitt svekket og hvor mange europeiske arbeidsplasser har ikke gått tapt på grunn av sanksjonene EU lot seg lure av USA til å innføre i tilknytning til krisen i Ukraina? Hva vil ytterligere sanksjoner koste Europa?

For det sjette burde europeiske politikere tenke på hva som ville bli resultatet dersom land som Russland og Kina tok i bruk de samme undergravende metodene som de selv bekjenner seg til, ved aktivt å støtte misfornøyde grupperinger i de europeiske landene. De indre forholdene i mange europeiske land er minst like lett å destabilisere som forholdene i Russland og Kina; det burde være tilstrekkelig å peke på tiår med ikke-europeisk masseinnvandring og fremveksten av høyrepopulistiske partier og protestbevegelser dette har resultert i.

Vestens russofobi går tilbake til 1700-tallet, om ikke enda lenger, og har bestått under vidt forskjellige regimer og forhold. Den har blitt utnyttet av Napoleon, britiske imperialister, Det keiserlige Tyskland, Hitler og andre, og utnyttes idag av USA. Jo før russiske ledere får en realistisk oppfatning om dette fenomenet jo bedre vil det være.

Russofobien, truslene om sanksjoner og støtten til opposisjonelle elementer som ikke bare USA, men også Europa har stått for siden Russland på begynnelsen av 2000-tallet begynte å overvinne følgene av Sovjetunionens sammenbrudd, burde i Russland ha ført til en oppvåkning. Europa styres av politikere som fremmer amerikanske – og ikke europeiske – interesser ved å føre en konfrontasjonspolitikk overfor Russland, Kina og andre land USA misliker. I en slik verden spiller det liten rolle hva Russland gjør eller ikke gjør – anti-russiske sanksjoner vil Vesten uansett forsøke seg på. Nå truer Vesten med sanksjoner på grunn av Hviterussland og Navalnyj. Tidligere var det sanksjoner på grunn av Krims gjenforening med Russland. Og før det var det sanksjoner og trusler om sanksjoner på grunn av angivelig forfølgelse av homofile i Russland. Hadde det hverken vært Navalnyj, Hviterussland, Krim eller homofile, hadde det utvilsomt vært sanksjoner på grunn av noe annet, for eksempel anklager om dyremishandling. Det eneste som betyr noe, er Russlands egen vilje og evne til å stå opp mot sanksjonene , og det at landet viser at det ikke lar seg presse til å oppgi sine interesser.

Å vise ettergivenhet i forhold til sanksjoner eller trusler som sanksjoner er selvmord. Det eneste som hjelper, er selv å vise styrke. Svaret fra Hviterussland og Russland på aggresjonen og de utilslørte truslene fra EU-parlamentet burde derfor være å vise finger’n til Vesten, for eksempel ved å inngå en avtale om permanent utplassering av russiske soldater på hviterussisk territorium.

Dessuten burde russiske myndigheter lansere et omfattende program for å støtte opposisjonelle partier, grupperinger, massemedier, bloggere og liknende som kan bidra til å destabilisere de interne forholdene i de vestlige landene.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. tjatta says:

    For EU (Tyskland/Frankrike) gir det absolutt mening å knytte seg til et Eurasisk transportsystem. For Norges del som en Atlantisk nasjon er det nok mer fornuftig å ha våre allierte blant disse. Transportveiene ble etablert allerede i vikingtiden. Og vil gi oss mer handlingsrom til å forbli en selvstendig nasjon.

  2. Nistad framlegger naturligvis en rekke sentrale poenger i denne artikkelen,men det som etter mitt skjønn er en alvorlig skavank er at han opptrer som en moralsk og belærende innpisker og forteller europeiske imperialister hva de “burde” og hva de “må”.
    Det minner litt om den tankegangen som Vänsterpartiet og Enhedslisten gjør gjeldende når de nå har blitt EU-partier. Med moralsk opprustning skal Imperialismen oppdras.
    Det var ikke Hitler som fant på det der med “Lebensraum im Osten”. Den parolen gjaldt også i 1914 og er en permanent bestanddel av tysk geopolitiske tenkning den dag idag.
    I 2014 vedtok Tyskland at de skulle drive “Weltpolitik” og igangsatte et enormt militært opprustningsprogram for en EUROPAHÆR. Tysk imperialisme opptrer kun under EU-flagget. Og Norges våpenindustri er allerede dypt inni dette prosjektet.
    Tankegangen er nettopp å reversere situasjonen med EU som en “perifer aktør” og gjøre EU til en ny imperialistisk stormakt i Weltpolitik. dette krigsprosjektet er allerede godt igang for EU-statene er på plass i Mali-Sahel,i Kurdistan,i hele området Baltikum-Balkan. Øvelsen “Defender Europa 21” som skal finne sted i Balkan-Svartehavet i mai-juni 2020 vil involvere EU-soldater fra fjern og nær.
    istedet for å gi gode råd til den imperialistiske eliten om hva den biurde gjøre,må man heller framføre noen ideer om hvordan arbeiderklassene i Østen og Vesten kan alliere seg for å unngå en ny imperialistisk storkrig. Men det er da klassisk marxistisk tenkning som “venstresidene” bare har forakt til overs for.

  3. Om Bombevenstre. I flere kommentarer her på Steigan har jeg påpekt at trenden innen den offisielle “venstresida” er å legge bort temaer om Imperialisme og Imperialistisk krig som i klassisk marxisme (Rosa Luxemburg) var selve lakmus-testen. Hvor hørte man hjemme i politikken?
    Det som skjedde med SF-SV var jo at det var et krigsfiendtlig parti som tok et oppgjør med APs Nato-knefall. Her var flusst opp av militante pasifister og fiender av Nato-kriger. Dette vet jeg som ungdommelig medlem av SF.
    Alt dette forandret seg ved Erik Solheim og Kristin Halvorsen som ga grønt lys til at Nato bombet Serbia i 1999. Så fant de det også klokt at både norway og Nato gikk inn i Afghanistan og så toppet det seg da Solhjell holdt flammende tale for å bombe Libya.Stående applaus på landsmøtet ble det meldt i pressen.
    Konklusjon: det vi her har å gjøre med er BOMBEVENSTRE. Det er det moderne SV.
    Men når Braanen idag vier en hel side til å skrive om SV finnes ikke denne historien om bombevenstre. Det er virkelig ekte stalinistisk historieskrivning han står for.
    Her står det bare positivt og rosende om SV som et parti for “fordeling og klima”.
    Men det er også sett utelukkende i et norskt perspektiv for Nato-bombingen av Serbia var med depleted Uran som la natur og dyr massakrert. Ettervirkninger av Uranen lever den dag i dag i naturen i Serbia - også for mennesker.
    Imperialismens herjinger i Afghanistan og Libya har jo lagt både “fordeling” og klima/natur i nær uopprettelige tilstander for mange tiår. Det er krig også som miljø og naturvandalisme.
    Braanens SV-artikkel forteller om det radikale omlegget av politisk tenkning i Klassekampen. Her gjelder det kun om å finne seg nisjer innen det imperialistiske systemet. (19 sep 2020)

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere