oss 100 kroner!
Av Craig Murray. 8. september, London. Oversatt til norsk av Martin Langvad.
Jeg dro til Old Bailey i dag og forventet å føle ærefrykt for lovens majestetiske makt, men forlot rettsalen med kvalmende forakt for det maktmisbruket jeg ble vitne til.
Det er en viss romantikk som hører til bygningen dette maktmisbruket finner sted i. Bailey betyr festning og stedet ligger på grensen til Londons gamle bymur, noe den kanskje har gjort i et årtusen. Det er også stedet hvor det middelalderske Newgate Prison ligger, og formelle rettsaker har funnet sted der i hvert fall 500 år, hundretusenvis av dem. I mesteparten av tilfellene har selv de som ble dømt for milde lovbrudd som tyveri blitt tatt ut i bakgaten på utsiden og henrettet. Man tror at det hundrevis, kanskje tusenvis av lik ligger begravd under fortauene.
Den heftige gotiske arkitekturen til dagens grandiose bygning daterer ikke lengre tilbake enn til 1905, og rundt baksiden og sidene av den er det lappet på et horribel, billig utbygg fra 1930-tallet. Det var gjennom en tunnelinngang inn til den sistnevnte delen av bygget at fem av oss, Julians utvalgte venner og familie, gikk nervøst inn i morges. Vi ble geleidet opp mange trapper til Rettsal 10, i det som føltes som bakveien til en ganske falleferdig arbeidskantine. Fliser mangla, veggene var møkkete og malingflak hang fra bulende tak. Bare overvåkningskameraene som holdt øye med oss var nye, så nye at det faktisk lå smuss fra murstein og sement på gulvet.
Rettsal 10 virket som et ganske lyst og åpent moderne rom, med trivelig lyst panel, skvist inn som en mesanin i et stort hvelv i det gamle bygget. En massiv bue stikker uharmonisk inn i rommet og det var innlysende at den var fuktig med fersk maling som var i ferd med å dele seg fra seg selv og hang ned som parlamentærflagg. Båsen som Julian skal sitte hadde fortsatt et skuddsikkert glass foran, men den var ikke like lukket som den i Belmarsh. Det var ingen høy kant på den, og heller ikke lavt tak, så lyden hørtes bedre og Julians tilstedeværelse var sterkere i rettsalen. Den hadde også mange fler og bredere åpninger slik at Julian kunne kommunisere ganske klart og fritt med sine advokater, noe han ikke ble hindret fra å gjøre denne gangen.
Til vår overraskelse ble ingen andre sluppet inn i på galleriet i Rettsal 10 bortsett fra oss fem. John Pilger, Kristin Hrafnsson (sjefsredaktør hos Wikileaks, og andre ble stuet vekk i Sal 9 ved siden av, der en veldig liten gjeng fikk lov til å myse på en knøttliten skjerm med tilsvarende lav lyd og John Pilger ga det opp og gikk. Mange andre som hadde forventet å kunne overvære rettsaken, sånn som Amnesty International og Reporters Without Borders, ble enkelt og greit ekskludert, det ble og ministre fra det tyske føderalparlament (både de tyske ministrene og Reporters Without Borders fikk i det minste senere tilgang på den inadekvate videoen etter sterk protest fra den tyske ambassaden.)
Grunnen som ble gitt for at bare fem av oss fikk tilgang til galleriet som egentlig hadde plass til 40 tilskuere var social distancing; men vi fikk alle sitte ved siden av hverandre på første rad. De to radene bak oss var helt tomme.
For å fullføre settingen: Julian selv så fin og pyntet ut, og så ut til å ha fått tilbake noen av kiloene han har tapt, samtidig så han fortsatt tydelig syk ut. Om morgenen virket han passiv og desorientert slik han hadde fremstått i Belmarsh, men på ettermiddagen kviknet han til og var svært aktiv med sine forsvarere og interagerte så normalt som man kan forvente under slike omstendigheter.
Rettsforhandlingene startet med formaliteter knyttet til Julians frigjørelse under den gamle utleveringsbegjæringen, og gjenpågripelse under den nye begjæringen, som hadde funnet sted denne morgenen. Forsvar og aktorat var enige om at punktene de allerede hadde diskutert når det gjald blokkering av utlevering for politisk kriminalitet ikke blir påvirket av den nye påtalen.
Magistrat Baraitser kom så med en uttalelse om nettbasert tilgang til rettsalen. Hun sa at en del av den utsendte påloggingsinformasjonen hadde blitt sendt ut ved en feil av retten uten hennes godkjennelse. Hun hadde derfor annullert deres godkjenning.
Mens hun snakket hadde vi i rettsalen ingen anelse om hva som skjedde, men på utsiden begynte hodebryet: nettilgangen til Amnesty International, Reporters Without Borders, for John Pilger og førti andre ble tatt vekk. Da ingen av disse fikk tilgang til rettsalen eller nettbasert løsning kan man trygt si at det var en del forvirring og fortvilelse på gang.
Baraitser fortsatte med å si at det var viktig at rettsaken var offentlig, men hun burde kun tillate nettbasert tilgang der dette var «i rettferdighetens interesse», og når hun hadde fått vurdert det hadde hun altså bestemt at det ikke var det. Hun forklarte dette med at normalt sett ville tilskuerne sittet i rettsaken der hun kunne holde øye med opptredenen deres, men hvis de har en nettbasert tilgang kunne hun ikke kontrollere dem, og dette var ikke «i tråd med rettferdighetens prinsipper».
Baraitser gav ingen ytterligere informasjon om hva slags ukontrollert oppførsel hun bekymret seg for fra de som skulle ha sett på rettsaken via internett. Det er selvfølgelig mulig at en observatør fra for eksempel Amnesty kunne ha sittet hjemme i sitt undertøy, kanskje mens de nynnet hele lydsporet til Mamma Mia, noen kunne til og med funnet på å slippe en fis. Nøyaktig hvorfor dette ville skade «rettferdighetens prinsipper» kan vi undre oss over, uten noen videre hjelp fra magistraten. Men i hennes øyne ville det være best for rettferdighetens skyld at ingen kan observere denne «rettferdigheten» for nøye.
Den neste «ordensforstyrrelsen» som skulle adresseres var hvordan vitnene skulle utspørres. Forsvaret hadde kalt inn en rekke vitner, og alle hadde sendt inn en skriftlig uttalelse. Aktoratet og Baraitser foreslo at siden deres vitnemål allerede var gitt skriftlig var det ingen behov for forsvarets vitner å gi den muntlige versjonen i rettsalen. Det ville være mye raskere om man kunne hoppe rett til aktoratets kryssforhør.
For forsvaret kontret Edward Fitzgerald at lovens prosess burde bli sett og hørt av offentligheten. Folk burde kunne høre forsvarets bevis før de hører aktoratets kryssforhør. Det ville også tillate Julian Assange selv å høre oppsummeringen av bevisene som var viktig for han for å følge saken gang, tatt i betraktning hans manglende tilgang på rettspapirer i Belmarsh fengsel.
Baraitser sa at det ikke bør være noe behov for at bevis, som allerede hadde blitt sendt henne skriftlig, skulle repeteres muntlig. Mark Summers for forsvaret nektet å godta dette og stemningen ble anspent inne i rettsalen. Summers fortsatte med å si at det er vanlig praksis med «en ryddig og rasjonell fremvisning av bevisene». Aktoratet ved James Lewis nektet for dette og sa at det er ikke vanlig praksis.
Baraitser forstod ikke hvorfor vitnene skulle settes opp med en time og førti fem minutter hver, som var for langt for hennes smak. Lewis sa seg enig. Han la til at aktoratet ikke aksepterer forsvarets ekspertvitner som ekspertvitner. En professor i journalistikk som snakker om mediedekning teller ikke. Et ekspertvitne skulle kun gi bevis på tekniske punkter som retten ikke hadde kvalifikasjoner om. Lewis protesterte også på at hvis forsvarsvitner fikk gi vitnemål muntlig så kunne de introdusere nye fakta som aktoratet ikke hadde hatt tid til å forberede seg på. Baraitser påpekte at de skriftlige vitnemålene var tilgjengelig på nett så de var tilgjengelig for offentligheten.
Edward Fitzgerald reiste seg for å snakke på nytt og Baraitser tiltalte han med ekstra mye forakt i tonen. Nøyaktig det hun sa var: «Jeg har gitt deg alle muligheter jeg kan gi deg. Er det virkelig noe mer du ønsker å si», med ekstra trykk og sarkasme på «virkelig». Fitzgerald nektet å sette seg og han sa at den aktuelle saken innehar «nye og vektige problemer som går på tvers av grunnleggende menneskerettigheter.» Det var viktig at bevisene gis til offentligheten. Det ga også vitnene en sjanse til å understreke hovedpunktene sine og vise hva de la mest vekt på.
Baraitser erklærte en kort pause for å fundere på disse problemene før hun kom tilbake. Hun var imot at forsvarsvitnene skulle gi sine vitnemål i en åpen rett, men aksepterte at hvert vitne skulle gis en halvtime hvor de ledes av forsvaret, for å tillate dem å orientere seg og gjøre seg kjent igjen med bevisene før kryssforhøret.
Denne halvtimen for hvert vitne representerte et slags kompromiss i den forstand at i hvert fall ville få det viktigste av bevisene fra hvert vitne bli hørt av retten og av offentligheten (i den grad offentligheten hadde mulighet til dette). Men tanken om at en svært begrenset, standardisert halvtime er nok for alle vitnene, uavhengig av om de vitner om et spesifikt punkt eller utviklinger som har skjedd over flere år, er opplagt helt absurd. Det som kom tydeligst frem fra denne problemstillingen var ønsket til både dommeren og aktoratet om å albue seg frem gjennom rettsaken og å gi så lite informasjon til offentligheten som mulig.
Da dommeren annonserte en kort pause tenkte vi at disse problemene var løst og at resten av dagen ville bli roligere. Vi kunne ikke tatt mer feil.
Retten fortsatte med et nytt innlegg fra forsvaret, ledet an av Mark Summers, om de nye tiltalepunkter fra USAs regjerings ferske tiltale. Summers tok med retten gjennom denne utleveringssakens historie. Den første tiltalen hadde blitt formulert i mars 2018. I januar 2019 ble et provisorisk ønske om utlevering lagd, og overlevert i april 2019 i det Assange ble fjernet fra ambassaden. I juni 2019 ble dette erstattet med en fullstendig forespørselen som inneholdt et nytt tiltalepunkt og la grunnlaget for rettsforløpet frem til i dag.
De aller nyeste tiltalepunktene kom 20 juni 2020. I februar og mars 2020 hadde USAs regjering gitt klarsignal om at rettsaken kunne starte på grunnlag av den fullstendige forespørselen sommeren før, uten å gi noen advarsel, til tross for at måtte på dette tidspunktet ha visst om de nye tiltalepunktene som ville komme. De ga aldri noen forklaring eller beklagelse for dette.
Forsvaret hadde ikke blitt informert om de nye tiltalepunktene, og faktisk hadde de kun hørt om dem gjennom en pressemelding fra USAs regjering 20 juni 2020. Informasjonen hadde ikke blitt overlevert offisielt før 29 juli, kun seks uker før rettsaken startet igjen. I starten hadde det ikke vært tydelig hvordan de nye tiltalepunktene ville påvirke tiltalens helhet, da regjeringen la det frem ble det ikke gjort noen endringer, de la kun til nye punkter. Men så sent som 21 august kom det frem av de nyinnmeldte vedleggene fra USAs regjering at tiltalen faktisk var endret.
Det var nå nye uavhengige tiltalepunkter som ikke hang sammen med tidligere anklager. Så selv om de 18 punktene relatert til Manning ble avvist, kunne disse nye anklagene være grunnlag for utlevering. De nye anklagene inkluderte oppfordring til stjeling av data fra en bank og regjeringen i Island, overleverelse av informasjon om å spore politikjøretøy, og hacking av datamaskiner tilhørende individer og et sikkerhetsfirma.
«Hvor mye av dette nye materiellet som er kriminelt er uklart», sa Summers, og fortsatte med å forklare at det er slettes ikke innlysende at en australsk statsborger som gir råd utenfor Island til noen på Island om hvordan de skal knekke en kode faktisk er kriminelt hvis det ble begått i Storbritannia. Og dette var uten å en gang vurdere dette opp mot hvorvidt det også i så fall var kriminelt i USA, noe som måtte slås fast før handlingen kunne straffes med utlevering.
Det var utenkelig at anklager av slik størrelse skulle behandles i del 2 av en utleveringssak kun seks uker etter at de ble sendt inn som en ny sak. Det er opplagt at dette ikke gav forsvaret nok tid til å forsvare seg, eller å bringe inn nye vitner for de nye anklagene. Blant problemene knyttet til disse nye anklagene som forsvaret ønsket å adressere var at noen av de ikke var lovbrudd, noen punkter var foreldet, noen forhold var allerede løst i andre rettsaler (inkludert Southwark Crown Court og rettsaler i USA.)
Det var også viktige spørsmål knyttet til utgangspunktet for disse anklagene og vitnenes tvilsomme karakter. Spesielt vitnet identifisert som «teenager» var den samme som tidligere ble identifisert som «Iceland 1» i den første tiltalen. Den tiltalen inneholdt en «helse varsel» om dette vitnet fra justisdepartementet i USA. Denne nye tiltalen hadde fjernet denne advarselen. Men sannheten var at dette vitnet er Sigurdur Thordarson, som hadde blitt dømt i Island i forbindelse med svindel, tyveri, stjeling av penger og materiell fra Wikileaks og for å utgi seg for å være Julian Assange.
Summers sa at tiltalen ikke nevnte at FBI hadde blitt «sparket ut av Island for å forsøke å bruke Thordarson for å fremstille falske bevis mot Assange».
Summers fortsatte med å kreve at alle disse punktene måtte luftes i denne runden av rettsaken hvis de nye tiltalene skal behandles, men forvaret hadde simpelthen ikke hatt nok tid til å forberede sine svar eller sine vitner i de seks korte ukene de hadde hatt siden anklagene ble lagt frem, og det er uten å inkludere de problemene de har hatt med å kommunisere med Assange under de forholdene han har i Belmarsh fengsel.
Det er opplagt at forsvaret trenger tid til å forberede svar til de nye tiltalepunktene, men det er og opplagt at det er urettferdig å holde Assange i fengsel i de månedene det vil ta. Forsvaret foreslo derfor at de nye anklagene holdes utenfor de forholdene retten skal ta stilling til, og at de burde holde seg til de tiltalepunktene som han tidligere har blitt anklagd for.
Summers argumenterte for at det var «fullstendig urettferdig» å legge til, det som i jussen må ses som nye og separate anklager, på så kort tid og «helt uten varsel og tid for forsvaret til å svare på de. Det som skjer her er uvanlig, urettferdig og vil sannsynligvis forårsake urett hvis det tillates.»
Aktoratets anklager baserte seg nå på disse nye tiltalepunktene. For eksempel argumenterte aktoratet mot retten til å varsle og nødvendigheten av avsløringer av krigsforbrytelser med at det ikke kan ha vært nødvendig å hacke seg inn i en islandsk bank.
Summers konkluderte med at «saken bør begrenses til de forholdene som den amerikanske regjering har bygd sine anklager på i rettsakens atten måneder lange eksistens» før det andre tilfellet av utvidet tiltale kom på banen.
Joel Smith som svarte for aktoratet sa at dommeren var bundet av statutten til å ta med de nye tiltalene og kan ikke nekte dem. «»Hvis det ikke er rett med gjenopptakelse av en ny utleveringsforespørsel etter en mislykket forespørsel, er det ingenting som er galt med en erstattende tiltale før den første forespørselen mislyktes.» I følge utleveringsloven skal retten kun avgjøre om forholdet kan føre til utlevering eller ikke og om det er en kriminell handling i begge land eller ei. Retten har ingen annen funksjon eller jurisdiksjon som tillater den å fjerne deler av forespørselen til aktoratet.
Smith sa at alle presedensene som handler om tiltalepunkter som ble fjernet fra en sak for å la utleveringen finne sted på bakgrunn av de solide, gjenværende tiltalepunktene, og de som ble fjernet ble fjernet for å unngå dobbel fare. Det finnes ingen eksempler av tiltalepunkter som som har blitt fjernet for å unngå en utlevering. Og avgjørelsen om å fjerne tiltalepunkter kom kun etter at forholdene hadde blitt behandlet av retten. Det finnes ingen eksempler der forholdene ikke har blitt undersøkt av retten. Forsvaret kan be om mer tid hvis nødvendig, men de nye anklagene må behandles.
Summers svarte at Smith tok «feil, feil, feil og feil.» «Vi sier ikke at du aldri kan komme med nye anklager, men at du ikke kan gjøre det seks uker før den omfattende høringen.» Responsen til hva Smith sa var omtrent noe sånt som «Hahaha, prøv å stop oss». En omfattende forandring ble gjort i siste liten med ingen forklaring eller beklagelse. Det kunne ikke være tilfelle, slik Smith hevdet, at et maktredskap eksisterer for å avvise tiltalepunkter til fordel for aktoratet, men intet tilsvarende eksisterer for å avvise tiltalepunkter til fordel for forsvaret.
Så fort Summers satt ned delte Baraitser sitt syn på dette problemet. Som så ofte var tilfelle i denne høringen var det et svar som var skrevet på forhånd. Hun leste den fra en bærbar datamaskin som hun hadde brakt med seg inn i rettsalen, og hun hadde ikke gjort noen endringer til det dokumentet mens Summers og Smith hadde diskutert problemet i hennes påsyn.
Baraitser sa at hun hadde blitt spurt om innledningsvis å fjerne visse forhold som var det var tatt ut tiltalepunkter på fra rettsaken. Mr Summers hadde beskrevet mottakelsen av nye anklager som ekstraordinær. Men «Jeg tilbød forsvaret muligheten til å utsette rettsaken» for å gi dem tid til å forberede seg mot de nye anklagene. «Jeg tok med i betrakningen at Mr Assange var i varetekt. Jeg har forstått det som at Mr Summers mener dette er grunnleggende urettferdig». Men «argumentet om at vi ikke har tid bør besvares ved å be om mer tid.»
Mr Summers hadde tatt opp problemer med dobbel straffbarhet og misbruk av rettsprosessen; det var ingenting som hindret han i å ta opp disse utfordringene da han hadde sjansen.
Baraitser ignorerte enkelt og greit argumentet forsvaret tok, da selv om «det var ingenting som hindret han» og forsvaret fra å ta opp disse tingene da hvert nye tiltalepunkt ble introdusert, så hadde de rett og slett ikke tid til å forberede seg tilstrekkelig. Etter hennes forhåndsskrevne begrunnelse for å fortsette rettsaken på bakgrunn av de nye tiltalene tok retten lunsjpause.
På slutten av dagen fikk jeg muligheten til å snakke med en meget distingvert og velkjent advokat om at Baraitser brakte forhåndsskrevne begrunnelser til retten, skrevet før hun hadde hørt argumentene for og mot. Jeg regnet med at hun allerede hadde sett argumentene i skriftform, men likevel kunne vel ikke dette være rett. Hva er poenget i å la advokater krangle i timevis hvis hennes svar allerede er forutbestemt? Det jeg egentlig ønsket å vite var hvor vanlig dette er.
Advokaten svarte meg at det absolutt ikke er normal praksis, tvert imot var noe sånt uhørt. I løpet av en lang, suksessrik karriere, hadde denne advokaten kun sett det noen få ganger, selv i høyesterett, men det var alltid et forsøk på å skjule det. Baraitser gjorde ingen forsøk på det. Spørsmålet var egentlig om det var hennes egne svar, eller om hun hadde fått de fra høyere hold.
Dette var en svært sjokkerende morgen. Sabotasjen av forsvarsvitnene for å skynde seg gjennom rettsaken var faktisk et forsøk på å unngå at de fikk lagt frem sine beviser, bortsett fra de som aktoratet ønsket å kryssforhøre. Det tok pusten fra meg. Innsatsen til forsvaret for å få avvist de nye tiltalepunktene, som hadde kommet i siste liten, var en helt essensiell del av dagen og ble feid vekk som helt ubetydelig. Igjen var Baraitsers oppførsel og språk totalt blottet fra forsøk på å skjule hennes fiendtlighet til forsvaret.
For andre gang i dag hadde vi pause og tenkt at nå må det vel roe seg ned og bli litt mindre dramatisk, men igjen tok vi feil.
Førti minutter på overtid etter lunsjen startet rettsaken igjen, etter at diverse problemer tilknyttet forhandlingene hadde blitt adressert bak lukkede dører. Da rettsaken fortsatte reiste Mark Summers seg for forsvaret og leverte en sjokkerende nyhet.
Summers sa at forsvaret «forstod» begrunnelsen Baraitser hadde levert, et meget nøye valg av ord, i motsetning til at de «godtok» det, som kanskje ville vært mer naturlig. Da hun hadde uttalt at svaret på deres manglende forberedelsestid var mer tid, begjærte forsvaret nå en utsettelse slik at de kunne forberede svar til de nye tiltalepunktene. Dette var ingen enkel avgjørelse ettersom Mr Assange måtte fortsette å leveunder umenneskelige forhold i fengselet mens rettsaken ble utsatt.
Summers sa forsvaret hadde ingen mulighet til å samle nye bevis for å imøtekomme de nye tiltalepunktene på noen knappe uker, og begrensninger på grunn av covid hadde gjort det enda vanskeligere. Det er så at den 14 august hadde Baraitser tilbudt en ny utsettelse som forsvaret takket nei til 21 august, men på denne tiden hadde ikke Assange hatt tilgang til de nye tiltalepunktene og de hadde ikke innsett i hvilken grad dette representerte en helt ny rettsak. Helt frem til i dag hadde Assange fortsatt ikke mottatt aktoratets nye åpningsinnlegg som var et helt essensielt dokument for å forstå de nye tiltalepunktene.
Baraitser svarte strengt om ikke forsvaret kunne snakke med Assange i fengsel over telefon. Summers svarte ja, men de var svært korte samtaler. De kunne ikke ringe Mr Assange; han kunne bare ringe dem veldig kort på fengselets fellestelefon til noens mobil, og resten av forsvarsteamet måtte prøve stå rundt og forsøke å lytte så godt de kunne. Det var ikke mulig i disse veldig korte diskusjonene og tilstrekkelig greie ut om komplekst saksmateriell. Mellom 14 og 21 august hadde de kun mulighet til å ha to sånne korte samtaler. Forsvaret kunne kun sende dokumenter til Mr Assange via post til fengselet; de ble ikke alltid overlevert, eller så fikk han ikke lov til å beholde dem.
Baraitser spurte hvor lenge utsettelsen gjaldt. Summers svarte til januar.
For USAs regjering svarte Mark Lewis at det trengtes en grundigere gjennomgang av denne utsettelsesbegjæringen. De nye tiltalepunktene i saken handlet om det kriminelle. De påvirker ikke argumentene om sakens politiske natur og påvirker heller ikke de aller fleste vitnene. Hvis mer tid blir gitt «vil vi, slik vi har erfart tidligere i saken, bare bli presentert med en stor bunke med nye dokumenter som ikke har noe med den lille utvidelsen av punkt 2».
Baraitser annonserte en ti minutters pause for å tenke seg om. Det tok mye lenger. Da hun kom tilbake virket hun anstrengt på en merkelig måte.
Baraitser erklærte at den 14 august hadde hun gitt forsvaret mulighet for å søke om utsettelse og ga dem sju dager på å bestemme seg. Den 21 august svarte forsvaret at de ikke ønsket en utsettelse. De varte at de ikke hadde hatt nok tid til å tenke seg om. Selv i dag hadde ikke forsvaret spurt om utsettelse, men om å få avvist de nye tiltalene. De «kan ikke ha blitt overrasket over min motstand» mot den forespørselen. Derfor må de ha vært forberedt på å fortsette med høringen. Deres innsigelser baserer seg ikke på nye omstendigheter. Assange sine soningsforhold i Belmarsh har ikke forandret seg siden 21 august. Derfor har forsvaret gått glipp av sin sjanse og forslaget om utsettelse avvises.
Det var nå meget anspent i rettsalen. Tidligere på morgenen avviste Baraitser forespørselen om å kutte ut de erstattende tiltalene fordi de skulle ha spurt om utsettelse, og nå nektet hun å gi dem mer tid. Forsvaret hadde kalt bløffen hennes; staten hadde tydeligvis vært så trygge på at effekten av isolasjon i Belmarsh var så nedbrytende at Assange ikke ville be om mer tid til å forberede saken. Selv mistenker jeg at Julian selv bløffet, og tok avgjørelsen i lunsjpausen om å spørre om utsettelsen med stor tillit til at den ble avvist, og dermed ble rettforhandlingens stinkende dobbeltmoral tydelig for alle.
Jeg har tidligere blogget om lureriet der den erstattende anklagen ble brukt til å erstatte den feilede andre tiltalen – som Smith sa for aktoratet «før den feilet» – og hvor kvalmende det var. I rettsalen i dag kunne du se hykleriet i all sin prakt.
Så ble vi igjen tatt av følelsen om at nå må ting bli mindre spennende. Denne gangen hadde vi rett og handlingen ble i stedet irriterende banal. Vi kom endelig i gang med det første vitnet, Professor Mark Feildstein som ga sitt vitnemål til retten via strømmet video fra USA. Det var ikke Professor Mark Feildsteins skyld at dagen endelse ble forvirrende og antiklimatisk. Retten klarte ikke å få videoteknologien til å fungere. I ti saboterte minutter av førti klarte Feldstein å gi et kort vitnemål, og selv dette var ytterligere ødelagt av at han og Mark Summers snakket over hverandre på grunn av forsinkelsen på strømmingen.
Professor Feldsteins vitnemål gjenopptar i morgen (faktisk i dag) og jeg tror heller enn å dele det opp så skal jeg presentere hele i morgen. I mellomtiden kan du se disse flotte oppsummeringene fra Kevin Gosztola eller morgen- og ettermiddagsrapportene fra James Doleman. Jeg ville satt pris på om du gjorde det, så du kan se at jeg hverken finner opp eller overdriver disse sjokkerende hendelsene.
Hvis du spør meg om å oppsummere dagen med ett ord så sier jeg «Overstyrt». Alt handlet om å skynde seg gjennom høringen så fort som mulig med så lite offentlig innsyn som mulig. Adgang nektet, utsettelse nektet, bevisføring nektet, avvisning av erstattende anklager nektet. Aktoratet slet åpenbart i Woolwich i den uka i februar, som føles som en evighet siden. De har nå fått nytt giv.
Hvordan forsvaret skal håndtere de nye tiltalepunktene gjenstår å ses. Det virker usannsynlig at de kan få det til uten å kalle inn nye vitner, men vitnelisten var allerede fastsatt på bakgrunnen av de gamle tiltalene. At forsvaret skal tvinges til å fortsette med feil vitner virker som galskap, men ærlig talt er jeg ikke lenger i stand til å bli overrasket av noe i denne falske rettsaken.
——————————————
