Om energipolitiske «fakta» og pølsevev

0
Kilde: MOTVIND Norge

Av Odd Handegård.

Strategidirektør i Statkraft, Henrik Sætness, sa i et intervju for et par uker siden at «vi i en klimakontekst har dårlig tid» i forhold til målene i Paris-avtalen. Vi trenger «masse fornybar energi og elektrifisering, men det tar mange tiår». Vi «kan vi ikke vente med elektrifisering til vi har ønsket mengde fornybar i kraftsystemet». Men den nye energien han håper på (etter hvert) er vindkraft.

Vi skal altså realisere Paris-avtalen, der det nesten ikke står noe som helst konkret. Men Sætness sier ikke et eneste ord om hvordan nye norske vindmøller (50 TWh) skal bidra effektivt til å redusere 200.000 TWh fossil energi i verden, og 20.000 TWh med «elektrisitet» lagd av kull og gass. Vi bør i stedet tjuvstarte med unødvendig elektrifisering, for etter hvert å presse gjennom et kraftunderskudd og dermed mer vindkraftutbygging.

Den «danske» stortingsrepresentanten fra Høyre, Lene Westgaard-Halle, har hatt sommerjobb på regionskontoret til Statkraft i Gaupne (Sogn), som har overbevist henne om at det er utilstrekkelig å bygge ut vannkraft (som det er mye mindre av enn professor Leif Lia og andre vil ha det til). Vindkraft trengs – og den «må beskattes på en måte som gjør det lønnsomt å drive», og slik at «vertskommunene tjener penger» (mer «subsidier» og høyere strømpris!). Vi trenger mer vindkraft «fordi store deler av Norge fortsatt drives av fossil energi» – «i industrien, på sokkelen og i transport». Altså en ganske tvilsom oppfatning av hvordan realitetene i Norge er: Elektrifisering av sokkelen betyr selvfølgelig null globalt sett av klimagassutslipp, norsk industri er allerede landets fremste klimatiltak og transportsektoren klarer vi lett å fikse om vi vil, med overskuddet fra vannkrafta.

Styrelederen i Nordkyn Næringsforening, Arnfinn Rognmo, hadde et innlegg i Nordlys der han sier at «vi trenger (dessverre) økt tilgang på energi for å oppnå klimamålene — hvis vi mener det fortsatt skal bo folk i det nordligste storfylket» Og han føydde til et spørsmål om «de som kjemper mot vindmøllene — har bedre alternativer» for kystkommuner som trenger inntekter. Men heller ikke Rognmo er i stand til å fatte de to fundamentale kjensgjerningene: At 50 TWh har ingen betydning for de globale klimagassutslippene, og at i den grad kommunene etter hvert vil tjene penger på vindkrafta, skyldes det offentlige subsidier og høyere nettleie og strømpris til forbrukerne.

I Aftenposten er også den nye konsernsjefen i Statoil (Equinor), Anders Opdal, tilsynelatende blitt fornybar: «Equinor skal bli ledende i det grønne skiftet». — og han føyer til at «han vil øke dagens tempo i Equinors satsing på fornybar energi». Men ellers sier han lite om hva det grønne skiftet består i. Enkelte dårlige oljefelt kan bli droppet – og ledelsen tar sikte på å rekruttere litt flere kvinner og litt flere utlendinger i ledelsen. Altså tynne greier. Det er åpenbart at Statoil for det meste kommer til å fortsette som før; endringene kommer kun i retorikken og i et litt mer feminint lederskap. Av en eller annen grunn tror man visst – som resten av kraftbransjen – at det er lettere å få oppslutning om dumme uttalelser, dumme strategier strategier og dumme tiltak dersom de framføres også av kvinnelige direktører. Men her tror jeg bransjen tar feil.

I alle fall: Vi bombarderes med intervjuer som de fire jeg har gjengitt litt av ovenfor fra ekkokammeret i bransjen. Men intervjuene kommer ikke lenger enn til påstander som ikke begrunnes/dokumenteres: Utbyggingen av vindkraft i Norge og kabler til EU er lønnsomme for staten, kommunene og norske forbrukere, og vindkraftutbygging i Norge og strømeksport til EU bidrar angivelig effektivt til å redusere de globale klimagassutslippene. Altså noe som ikke kan være så langt fra det rene, skjære pølsevev.


Les flere artikler av Odd Handegård her.


.

Forrige artikkelMøteplass Oslo 2020 – spindoktorene tar full kontroll
Neste artikkelAmazon invaderer Skandinavia