oss 100 kroner!
Den svenske forskeren og forfatteren Göran Therborn har skrevet en stor artikkel om hvordan pandemien forandrer verden. Den er publisert under tittelen: Opus Magnum: How the Pandemic is Changing the World. Artikkelen fortjener å bli lest i sin helhet, men her går vi bare inn på Therborns analyse av pandemiens internasjonale klassestruktur.
Han deler inn i seks klasser etter hvordan de har blitt rammet av eller hatt fordeler av pandemien:
Toppsjefene i de multinasjonale selskapene
På toppen er selvfølgelig eierne og toppsjefene av storkapital, som er uten bekymringer, verken for sin helse eller for sin økonomiske velstand, beskyttet mot viruset, planlegger sin neste berikelse og rømmer fra lockdowns til andre, tredje eller ørtende hjem, om nødvendig med helikopter, som fra Santiago de Chile i april i fjor. Innenfor denne klassen har pandemien fremskyndet pågående tendenser til kapitaldifferensiering. Mens de fleste lider, oppnås det store gevinster innen netthandel, digital teknologi, kommunikasjon og logistikk, og innen legemidler. Aksjemarkedsspillet har også fortsatt å være lukrativt, helt til boblen brister. Etter et innledende krasj, spratt de globale aksjemarkedene tilbake. Amerikansk aksjehandel våren 2020 var fire ganger større enn 2019 ifølge lokale meglere, noe som igjen illustrerer frikoblingen av kapitalistisk finans fra den menneskelige økonomien.
Les: Noen er blitt veldig mye rikere under koronakrisa
Den øvre middelklassen
De øvre middelklassene og ledere og fagfolk, har stort sett hatt ei god krise. De beholder lønningene sine og jobber trygt hjemmefra. I noen land utgjør de et stort antall. I USA blir 39 prosent av jobbene sett på som «fjernarbeidbare». Ledere og fagpersoner i USA har klart seg bedre i koronakrisen enn under finanskrisen i 2008, i det minste på arbeidsmarkedet. De har imidlertid ikke blitt skånet for isolasjonene i denne tiden.
Den lavere middelklassen i produktive næringer
Under den beskyttede toppnivået til storkapitalen har små og mellomstore produktive forretningsfolk som driver med å levere varer eller tjenester, en helt annen pandemi. Fremfor alt har den vært full av bekymringer, fra ofte drastisk synkende inntekter, inkludert personlige, usikre fremtider og frykt for konkurs. I hvilken grad regjeringer vil hjelpe dem er svært usikkert.
Service- og helsearbeidere
For det fjerde er det servicearbeidere, innen helse, eldreomsorg og i en rekke sektorer med offentlig viktig arbeid, som pleier, mater, beskytter og ellers betjener de mer privilegerte klassene sammen samt sine foreldre, og i nasjonalt varierende grad også de ikke-priviligerte. Inntektene deres er sikret, men arbeidet deres setter dem i frontlinjen av virusangrep, noen ganger med dødelig utgang.
To klasser på bunnen
Så er det to klasser arbeidsledige. I andre kvartal i 2020 krympet den globale sysselsettingen med vel 10 prosent, målt etter arbeidstid, ganske jevnt over hele verden. De arbeidsledige har også en veldig annen pandemi, og vi bør skille dem i to klasser.
De oppsagte i en gang stabile jobber
Litt over bunnen er eks-arbeidere med en gang stabile jobber i den formelle økonomien. Deres mindre dårligst stillede del er arbeidere som er permittert, men ikke oppsagt fra jobben og som mottar noe av regjeringen som subsidiert godtgjørelse for deltidsarbeid eller ikke-deltidsarbeid. Dette er hovedsakelig en europeisk, men også noen ganger en øst-asiatisk praksis, som omfatter en fjerdedel av EUs arbeidsstyrke rundt 50 millioner arbeidere. De har opplevd lockdown og inntektskutt og har en usikker fremtid på arbeidsmarkedet, siden mange jobber sannsynligvis vil forsvinne etter krisen, men noen har fortsatt levebrød og bolig, med en jobb å se frem til. I USA og i det meste av resten av verden er situasjonen for eksinnehavere av en jobb i den formelle økonomien mer prekær. De blir kuttet ut av arbeidsmarkedet. Men de kan få litt arbeidsledighetskompensasjon, og for noen kan det til og med være en arbeidsledighetsforsikring i sikte.
De fattige på bunnen
I bunnen av den pandemiske klassestrukturen er de utestengte arbeidere i den uformelle økonomien, dagarbeidere, timearbeidere i rike land, utestengte gateselgere. Regjeringens svar på pandemien har vært å nekte disse menneskene levebrødet (ved lockdowns), og derved ofte også deres bolig. Vanligvis finnes det noe minimalt og forsinket sikkerhetsnett, som mange faller gjennom. En tid etter å ha kunngjort en total innestenging fire timer i forveien, tilbød den indiske føderale regjeringen for eksempel 5 kg korn og et kilo linser per måned til de berørte familiene. ILO har anslått at i den første måneden av krisen falt inntektene til uformelle arbeidere med 60 prosent globalt og med 80 prosent i Afrika og Latin-Amerika. Mange av disse arbeiderne er migranter, enten land-til-by-migranter nasjonalt eller internasjonale. Da det ble lockdown måtte de desperat prøve å komme seg tilbake til hjemlandet eller hjembyen, gjennom væpnede kontrollposter og stengte grenser.
Les: Økonomisk krise og dødelighet
Kommentar
Therborns analyse er svært treffsikker, og ironisk kan vi si at dette viruset har vært svært klassebevisst. Eller vi kan si at politikken for å møte pandemien har vært svært klassebevisst, og har grovt favorisert de ultrarike og grovt satt de fattigstes liv i fare, enten på kort sikt gjennom et mangelfullt helsevesen, eller på lang sikt fordi de vil ha vansker med å opprettholde livet under de nye vilkåra.
Herskerklassen har også innført et medisinsk diktatur som stort sett har tilsidesatt grunnleggende demokratiske rettigheter som møte- og forsamlingsfriheten, streikeretten og fagforeningsfriheten. Og inntil nå har det gått overraskende glatt. Den største overføringa av verdi fra de lavere klassene til de superrike i moderne tid er gjennomført praktisk talt uten motstand fra ofrene, siden de har vært paralysert av frykten for epidemien som mediene forteller dem om morgen, middag og kveld.
Machiavelli sa at for fyrsten er det «bedre å bli fryktet enn å bli elsket». Han ville ha blitt imponert hvis han hadde sett hvordan dagens herskere har klart å bli elsket samtidig som de har fått undersåttene til å frykte hverandre.
Venstrepartiene, som angivelig skulle representere arbeiderklassen og underklassen, har godtatt dette, og ellers vært altfor opptatt med symbolpolitikk og identitetspolitikk til å holde på med klassekamp.
Fra de superrikes side må man si at pandemien har vært en strålende suksess så langt. Den øvre middelklassen har også klart seg bra. For resten av samfunnet, og særlig for dem som var mest utsatt fra før av, har det vært en katastrofe.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
