Mer om Norge og slavehandelen

99
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Var Norge som nasjon en aktiv deltager i slavehandelen over Atlanterhavet på 1600 og 1700-tallet? Noen enkeltpersoner i Norge deltok, tjente på det, og legitimerte menneskehandel med rasistiske argumenter. I flere innlegg, blant annet i nettmagasinet Argument Agder (her og her) har jeg vist at Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark. Så selv om noen nordmenn deltok i slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen.

Selv om slavehandelen i norsk sammenheng, var drevet av privatpersoner og ikke staten, er spørsmålet om vi kan se denne virksomheten som en del av den såkalte opprinnelige kapitalakkumulasjon, altså som den del av utbyttinga av koloniene som ga de støtet til hele den kapitalistiske epoken og som ideologisk bygger på rasisme.  Dette er relevant for koloniland som Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England, som Marx skriver om i Kapitalen. Men jeg kan ikke se at dette er relevant for utvikling av kapitalisme og industrialiseringa av provinsen Norge.

I siste nummer av avisa Friheten (23/7) summerer jeg opp mine argumenter og prøver å si noe mer om både den opprinnelige kapitalakkumulasjon og den anti-nasjonale trenden i norsk historieforskning. Hele artikkelen i Friheten kan du lese her:

Kan Norge holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen?

Var Norge som nasjon en aktiv deltager i slavehandelen over Atlanterhavet på 1600 og 1700-tallet? Må Norge unnskylde sin rolle i denne handelen? Disse spørsmålene er blitt reist på ny i kjølvannet av de siste anti-rasistiske demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i USA, og den løpende debatten om såkalt «avkolonisering» av høyere utdanning.

I boka «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud blir Norge introdusert som «slavenasjon» i kapittel 12. Romanforfatter Fartein Horgar skriver en kronikk i Stavanger Aftenblad 8/3 – 2017 under tittelen: «Norges grusomme kolonihistorie». La oss undersøke nærmere på om det er fruktbart å bruke disse betegnelsene på norsk forhistorie:

Under Danmark 1537 – 1814:

Svartedauden på midten av 1300 – tallet svekket Norges politiske og økonomiske forutsetning for å oppretteholdes som en selvstendig stat. I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Fra 1397 til 1523 var også Sverige med i denne unionen («Kalmarunionen»).

Norge var den svake parten i disse unionene; kongene var danske og holdt til i København. Fram til 1537 fantes likevel et norsk riksråd bestående av ledende menn innafor kirke og adel. Disse hadde en formell rett til å velge ny konge når den gamle døde. Så til en viss grad kan vi si at de representerte norsk suverenitet.

Norge var et katolsk land, og erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros var leder av det norske riksrådet da det danske riksrådet valgte Christian 3. som konge i 1536 (etter en borgerkrig). Christian 3. ville innføre Luthers lære i Danmark og Norge og forby den katolske kirka. Olav Engelbrektsson og det norske riksrådet gikk til opprør, og det endte med at kongen  utforma en ny håndfestning (en grunnlov eller konstitusjon) med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne. «Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537», skriver historiker Øystein Rian.

Kirka blir nå lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir stateiendom. Den katolske kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord, og dette blir omgjort til krongods. En rekke norske bønder blei leilendinger under den danske kongen.

Språket ble dansk. Forestillinga om et eget norsk rike levde likevel videre, og noen særnorske institusjoner levde videre innafor lovverk og rettsvesen.

I 1660 innførte konge Fredrik 3. så eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta Danmark – Norge ytterligere. Med kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatninga i Europa. All utenrikspolitikk i hele unionstida lå selvsagt under den danske tronen. Lensherrene ble etter hvert erstatta med embetsmenn der danskene hadde de øverste stillingene. Eneveldet i Danmark varte fram til 1848.

I denne perioden hadde kongen aleine lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han  kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art. Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen.

Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling og regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784.

Jeg er for øvrig enig i den oppsummeringa som står på Stortingets egen side:

«Fra 1380 var Norge i union med Danmark. Med eneveldets innføring i 1660 ble all makt samlet hos den danske kongen. Kongeloven fra 1665 var grunnlov for Danmark-Norge frem til 1814 og befolkningen hadde begrenset mulighet til å påvirke den politikken som ble ført.»

Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700 – tallet, de mest kjente var Lofthus-opprøret og Strilekrigen.

Moderne historieforskning vil dekonstruere nasjonalstaten

Det finnes en tendens blant nyere norske historikere til å hevde at de to rikene formelt sett blei mer likestilte etter 1660, fordi det danske riksrådet ble nedlagt. Men det jeg savner er en maktanalyse av forholdet mellom de to nasjonene. Samtidig er det viktig å være klar over at prosjektet med å dekonstruere nasjonalstaten har vært dominerende innafor historiemiljøet har det siste tiåret. Terje Tvedt skriver i «Det internasjonale gjennombruddet» (side 226):

«I det året (2008, min merknad) foreslo Norsk forskningsråd, symbolsk nok, at norsk historieforskning, som har bidratt så sterkt å skape fortellingen om nasjonalstaten Norge, burde oppgi nasjonalstaten som studieobjekt og begrep. De publiserte en evaluering av norsk historieforskning hvor det viktigste forslaget var at norske historikere ikke lenger skulle forske på nasjonalstaten eller den nasjonale arena. Den forskningen som hadde skapt historiefaget, ble nå karakterisert som anakronistisk og fordømt som «farlig».»

I Norge var historiefaget tradisjonelt vært nasjonalbyggende: Det betyr at historikerne har vært opptatt av spørsmål om hvordan norsk selvstendighet og frihet er undertrykt av fremmede makter, i unionstida og under den tyske okkupasjonen. Sverre Steens  «Langsom ble landet vårt eget» fra 1996 er en typisk tittel i denne tradisjonen.

Kampen for norsk selvråderett ble aktualisert i de to avstemningene om norsk EU- medlemskap (1972 og 1994). Men så kom den motsatte tendensen. I  globaliseringens tidsalder er alt nasjonalt sett på som mistenkelig. I stedet for nasjonalbygging, ble det nå dekonstruksjon av det nasjonale en mote blant historikere, journalister og andre intellektuelle.

Slavehandelen

Det var under enevoldstida at slavehandelen og koloniseringa utvikla seg. Kolonisering og utenrikspolitikk var selvsagt utelukkende styrt fra Danmark. Den norske staten kunne ikke si verken ja eller nei til slavehandelen og kolonisering, fordi en slik uavhengig stat fantes ikke.

Danmark – Norge  deltok i den transatlantiske slavehandelen som en del av trekanthandelen på 1600 og 1700 – tallet. Det Vestindiske- Guineiske Kompagni etablerte slavefortet Christianborg på Gullkysten og tok etter hvert over de tre karibiske øyene St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Coix (1733). De tre slave-øyene i Karibien var en dansk koloni og ble derfor kalt «Dansk Vest- India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge.

Kompaniet handla med gull, sukker og slaver og dreiv slaveplantasjer med hard hand på øyene. Dansk og norske skip frakta opp mot 100 000 afrikanere over Atlanterhavet under umenneskelige forhold. Det var for øvrig bare to norske skip som gikk inn i slavetransporten over Atlanterhavet, ifølge Aschehougs  norgeshistorie bind 7 (side 12). Men dette tallet er nok for lavt.

I 1792 vedtok myndighetene i København at slavene skulle frigjøres innen ti år, men dette skjedde først i 1848. Noen nordmenn tjente stort på slavehandelen. Mest kjent er kjøpmannen Jørgen Thor Møhlen fra Bergen. Flere av slaveskipene hadde norsk ledelse og norsk mannskap. Sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold seilte sine første år på slavetransport.

Det ble etablert en del sukkermøller i Norge, basert på sukker fra plantasjene i Vest-India. Det mest kjente er «Sukkerhuset» på Kalvskinnet i Trondheim, et av landets eldste bevarte fabrikkbygninger. Eierne frakta råsukker på egne skip. Handelsselskapet ble stifta av «byenes beste menn» med rådmann Hans Hornmann i spissen.

Det er vanskelig å finne pålitelige kilder til hvor omfattende norske skip var involvert i frakten av slaver og varer fra slavekoloniene.  Tore Linne Eriksen skriver i sin nye bok om Afrika at «skipsbygging og slavetransport bidro til å gjøre Danmark og Norge til sjøfartsnasjoner» (side 136).

Det var særlig på slutten av 1700-tallet at Norge ble en stor skipsfartsnasjon. I hovedsak skyldes det eksport av trelast, fisk, kobber og jern. Viktigste importvare var korn. Skipene frakta varer til og fra i hovedsak europeiske land.  For Norges del spilte slavetransport en beskjeden rolle.

Den opprinnelige kapitalakkumulasjon

Selv om slavehandelen i norsk sammenheng, var drevet av privatpersoner og ikke staten, er spørsmålet om vi kan se denne virksomheten som en del av den såkalte opprinnelige kapitalakkumulasjon, altså som den del av utbyttinga av koloniene som ga de støtet til hele den kapitalistiske epoken og som ideologisk bygger på rasisme.

Marx skriver i Kapitalen bind 1:

«Oppdagelsen av gull og sølvforkomster i Amerika, utryddelsen, slavebindinga av den innfødte befolkninga som ble sendt til gruvene, den begynnende erobringa av Øst – India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigene mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. De tar til ved at Nederland  river seg løs fra Spania, får et voldsomt omfang med Englands antijcobinerkrig, fortsetter i opiumskrigen med Kina osv.

Disse forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England»  (Kapitalen bind I, del 4, oversatt av Tom Rønnov, Oktober forlag 1983.)

Marx nevner ikke spesifikt verken Danmark eller Norge, men det er klart at slavesystemet uansett var en del av utviklingen av «soloppgangen for den kapitalistiske epoke». Men hvor relevant var det for utviklinga av kapitalismen i Norge? Den industrielle revolusjonen her hjemme fikk sitt gjennombrudd fra 1840 – årene og baserte seg i stor grad på utnytting av egne ressurser, ikke minst fossekraften.

Konklusjon:

Under dansketida bestod den norske befolkninga stort sett av bønder som var fattige og hardt skattlagte. Fra 1500 – tallet skjedde en kraftig folkevekst og økonomisk utvikling i Norge. Det var kraftig vekst i fiske, bergverk, trelasthandel og skipsfart som la det økonomiske fundamentet for at Norge kunne stå på egne bein i årene etter 1814. Men lite av denne veksten hadde rot i slavehandelen.

Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan jeg ikke se at Norge som nasjon kan holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges grusomme kolonifortid» er misvisende og historisk feil.

Spørsmålet er om den private virksomheten som nordmenn tok del i, er en del av det som Marx kaller «den opprinnelige kapitalakkumulasjon», det systemet som ga støtet til utviklinga av kapitalismen i Europa. Dette er relevant for koloniland som Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England.  Men jeg kan ikke se at dette er relevant for utvikling av kapitalisme og industrialiseringa av provinsen Norge.

Viktigste kilder:  Aschehougs norgeshistorie

Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for tjatta tjatta says:


    Så det er litt artig at en marokkaner skal belære oss om Holbergs slavehandel. Viser vel omtrent hvor redelig denne kampanjen er/var.

  2. Jeg vil ikke kalle den ateistisk, selv om marxister gjerne hevder det. De tror jo på noe, utenfor seg selv.
    Og den er ingen trussel for TPTSB, - det ser vi tydelig i Kina.

  3. Den industrielle revolusjonens vugge i Norge, hadde sammenheng med det nettverket av rike gårder oppover i Telemark, som hadde skogeiendommer, og som fløtet tømmeret nedover elva til Skien, der Union bruk lå, og som bygget på Gimsøy Kloster grunnlagt 1184 og katolsk kristendom, og det nettverket de hadde der fra før, som klosteret hadde , og som vokste seg så rikt at det utgjorde en trussel for kjøpmennene i Skien. Papirindustrien bygger dermed videre på dette som kirken hadde bygget ut. Der ligger også den første kirken i Norge, som heter Hakastein.( 1010 e Kr )

  4. Avatar for runeulv runeulv says:

    hadde slaver, inntil briter og franskmenn tvang de til å slutte med det.
    cant take credit

  5. Avatar for tjatta tjatta says:

    Sier en som tjener 800 000 på å flå unger ved å selge de bøker de er pålagt å kjøpe av den organisasjonen han jobber for

  6. Avatar for runeulv runeulv says:

    Det spiller ingen rolle om du og andre nordmenn har jobbet og spart, da det er slaveriet som er årsaken til at vi i Norge er rike. At Norge hadde verdens høyeste sparerate etter krigen, er også irrelevant, da dette ikke var en oppofring for fremtidige generasjoners velstand, men noe de gjorde pga slavehandelen!!!

  7. Avatar for runeulv runeulv says:

    Det er også lett å forstå hvorfor sensur er så viktig, da agendaen hans ikke tåler fri debatt.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

91 flere kommentarer

Deltakere