Kampanjen for å sverte romanforfatteren Charles Dickens som en rasist

0
By Antoine Claudet - Library Company of Philadelphia

Av David Walsh. WSWS.

Charles Dickens (1812-1870) var en av 1800-tallets største romanforfattere og en verdenshistorisk litterær og kulturell figur. På engelsk er han kanskje bare nest-etter William Shakespeare hva angår varig betydning og popularitet.

Hans udødelige verk inkluderer The Pickwick Papers, Oliver Twist, Nicholas Nickleby, Martin Chuzzlewit, Dombey and Son, David Copperfield, Bleak House, Hard Times, Little Dorrit, A Tale of Two Cities, Great Expectations, Our Mutual Friend, og selvfølgelig, novellen som introduserte det lesende publikum til Ebenezer Scrooge, A Christmas Carol.

Dickens ved skrivebordet, 1858

Ved slutten av juni ble Dickens’ hjem – House Museum i Broadstairs, i East Kent, England – vandalisert av en person som sprayet «Dickens Racist» på bygningen. Gjerningsmannen Ian Driver er en tidligere byrådsrepresentant for miljøpartiet De Grønne [The Greens].

Driver, som ikke angret sin ugjerning, indikerte deretter at han målrettet muséet fordi det representerte «den dypt forankrede institusjonelle rasismen i Broadstairs Town og Thanet District Councils». I en uttalelse sa han at han avskydde hyllingen av «genocidale rasister som Charles Dickens og kong Leopold av Belgia».Driver kan være en eksentriker eller et ustabilt individ, men hans handlinger passer inn i et generelt mønster. I USA har statuer av Thomas Jefferson, George Washington, Abraham Lincoln og Ulysses S. Grant blitt fjernet, skjendet eller vært truet.

Forøvrig har det innen visse krester av akademiske pseudo-venstre-orienterte, feminister og postmodernister i flere tiår pågått en antiDickens-kampanje, som hevder at han var en kvinnehater, imperialist, antisemitt og reaksjonær forsvarer av lov-og-orden.

Den amerikanske akademikeren D.A. Miller, spesielt inspirert av postmodernisten Michel Foucault, har i boka The Novel and the Police (1988) eksempelvis hevdet at «selvfølgelig ville få bestride [!] at med Dickens har for første gang den engelske romanen presentert en massiv tematisering av sosial disiplin». Daily Mail publiserte i mai en tekst under overskriften «Charles Dickens kvinnehateren», med en ingress som fortsatte: «Han forfektet familieverdier – samtidig som romanforfatteren var grusom mot kona si, han hatet mora si, han hadde en affære …»

AntiDickens-banneret har tiltrukket seg noen avskyelige personligheter. Den avdøde journalist-kjeltringen Christopher Hitchens, som med all den moralske grandeur til noen av dem som fra den øvre middelklassens «venstre»-politikk i Storbrittanias gruppe De internasjonale sosialister graviterte til Bush’ krigsleir på begynnelsen av 2000-tallet, heiet ivrig på den kriminelle morderiske invasjonen av Irak, der de i 2010 informerte deres lesere om at Dickens var «den verste av menn».

Alt dette er ekstremt reaksjonært og dumt, og av det verste slaget av nærsynt, ahistorisk moralisering, og i den grad slike bestrebelser har fått noe som helst fotfeste avslører eller bekrefter det disse velstående småborgerlige sjiktenes intellektuelle og moralske foråtnelse.

Kunstner-inntrykk av Charles Dickens, som ble tvunget til å jobbe på en fabrikk da faren ble sendt til Marshalsea (gjeldsfengsel)

Dickens er en høyt elsket figur, først og fremst på grunn av hans romaners dype sympati for dem som mishandles og undertrykkes av det offisielle, respektable samfunnet, og da særlig barn. Det er vanskelig å tenke seg en annen forfatter som i betydelig fiksjon formidlet en slik sympati, med mulig unntak av den store russiske forfatteren Leo Tolstoj. Dickens hadde selvfølgelig den «fordelen» at han som barn selv led fattigdom og overgrep, blant annet som 12-åring da han jobbet ti-timersdager på en svertingsfabrikk mens hans far var innesperret i et gjeldsfengsel.

For det andre, og relatert til dette, var Dickens uten sin like hva angår det å skape skandaløse portretter av hyklere og sofister, særlig de som skor seg på andres elendighet, samtidig som de gir sine høysinnede råd til de nedtråkkede om deres angivelige moralske og religiøse forpliktelser. Karl Marx inkluderte Dickens i «det nåværende fantastiske brorskapet av skjønnlitterære forfattere i England» som portretterte de forskjellige sjiktene av den engelske middelklassen, som «fulle av formodninger, affekter, smålig tyranni og uvitenhet».

Den britiske forfatteren George Gissing bemerket i en innsiktsfull 1898-studie relatert til Bleak House, et av Dickens’ mesterverk, at romanforfatterens satire hadde «veldig bred anvendelse; den involverer hele systemet av pompøs forstillelse som i Dickens’ dager var ansvarlig for så mye grusomhet og hykleri, for en slik sløsing med liv i skitt og tungsinn og elendighet».

Northern Star, Chartist-bevegelsens avis, som var den tidens britiske arbeideres revolusjonære bevegelse, hyllet Dickens som «de undertryktes sjefforfekterer». Edwin Pugh hevdet (feilaktig) i Charles Dickens, folkets apostel (1908), at for arbeiderklassen var Dickens en «ubevisst sosialist». George Bernard Shaw hevdet at ikke bare var Dickens’ Little Dorrit ei av de største bøkene noen gang skrevet på engelsk, som er sant, men boka var «mer opprørsk enn Das Kapital», hvilket ikke stemmer. Tolstoj, som beundret Dickens sterkt, sa om ham: «Han elsker de svake og fattige, og han forakter alltid de rike.»

Alt dette og mye mer stod Dickens for, på den livligste og ofte mest komiske måten. Han skapte et univers av karakterer og personligheter, og for å si det igjen, på engelsk bare overgått av Shakespeare. Hans karakterers bemerkelsesverdige navn sier ofte helt mye: Henrietta Boffin, Vincent Crummles og familie, Affery Flintwinch, Tom Gradgrind, Mr. og Mrs. Gulpidge (middagsgjester), Mr. M’Choakumchild (skolelærer), «Spedbarnsfenomenet» Newman Noggs, Herbert Pocket, Jonas Chuzzlewit, Mr. Pumblechook, Mr. Smallweed (pengeutlåneren), Wackford Squeers, Paul Sweedlepipe, Montague Tigg, Nathaniel Winkle og Mr. Wopsie, for bare å nevne noen få av den.

Den amerikanske kritikeren Edmund Wilson bemerket i sitt strålende essay Dickens: The Two Scrooges (1939) at romanforfatteren «nesten alltid var imot institusjoner». Wilson hevder at Dickens, til tross for hans overfladiske bekjennelser [‘lip service’] ytret til inntekt for «kirke og stat», når han i sin kunst konkret håndterer «lover, domstoler og de offentlige embetsfunksjonærer, like mye de protestantiske dissenternes trosbekjennelser som den engelske kirke [Church of England], gjør han gjør dem enten latterlige eller grusomme, eller begge deler samtidig».

Wilson fortsatte med å si at Dickens var en av «den meget begrensede gruppa av britiske intellektuelle som hadde blitt gitt anledning til å bli tatt opp i styringsklassen, men som faktisk avviste æren.»

Påstandene om Dickens rasisme stammer fra observasjoner han gjorde på forskjellige tidspunkt om India, Afrika, Kina og Irland, og om britiske kolonioperasjoner i disse regionene. Noen av kommentarene er reaksjonære og uhemmede. De verste ble ytret under opprøret i India i 1857, kjent som Sepoy Mutiny, etter at 120 britiske kvinner og barn ble drept av opprørsstyrker.

Som Grace Moore forklarer, i hennes veloverveide bok Dickens and Empire: «Selv om mye har blitt gjort av Dickens usmakelige og blodtørstige oppfordringer til hevn i massakrenes umiddelbare etterdønninger, var disse forlangender faktisk begrenset til en periode på seks måneder. Da det ble klart … at sepoyenes grufulle handlinger var matchet av like motbydelig opptreden fra britenes side, opphørte Dickens’ utbrudd brått.»

Daguerreotype-portrett av Charles Dickens, av Antoine Claudet, 1852

Interessant nok fortsetter Moore å argumentere for at i A Tale of Two Cities (1859) hadde «Dickens revidert sin holdning til sepoy-soldatene og opprørerne som ble med dem, ved sympatisk å sammenligne dem med både Frankrikes tredje stand av 1789, og de engelske arbeiderklassene. Faktisk var Dickens etter hans eksplosjon av et utbrudd i 1857 i ettertiden absolutt mer forsiktig med å snakke om anliggender av hudfarge og etnier.»

I alle fall har en hel bransje sprunget ut, rett nok beskjeden men uten tvil lukrativ, som er dedikert til å eksponere Dickens som den rasistiske, kvinnehatende kjeltringen han angivelig var.

Få vedvarende litterære eller kunstneriske skikkelser er immune mot slike tiltak. Shakespeare ble gjenstand for idiotiske misaktelser i Roland Emmerichs Anonymous (2011). Dramatikeren ble fremstilt som en semilitterat av en skrytepave, en drukkenbolt og morder som tilrante seg æren for verk som faktisk var skrevet av jarlen av Oxford.

Tolstoj gjennomgikk til en viss grad forfalskning og bagatellisering, selv om de ikke på langt nær var så ondsinnede, i The Last Station (2009), og Percy Shelley og Lord Byron led noe av den samme skjebne i Mary Shelley (2017). I Papa: Hemingway in Cuba (2015) ble både Ernest Hemingway og hans kunst forferdelig banalisert. På en mindre skala har Orson Welles blitt redusert og avskjediget i Me and Orson Welles (2008) og RKO 281 (1999). Ulike bøker har vært viet til å få revet ned renoméet til den tyske dramatiker-poeten Bertolt Brecht, deriblant John Fuegis Brecht & Co. (1994).

Leo Tolstoj i 1897

Dickens har selvfølgelig allerede vært angrepet i Ralph Fiennes’ The Invisible Woman (2013), om forfatterens 13-år-lange utenomekteskapelige relasjon til den mye yngre skuespilleren Ellen Ternan. WSWS skrev [engelsk tekst] at filmskaperne uttrykte misnøye med Dickens’ behandling av hans kone og elskerinne, og ignorerte virkeligheten at forfatteren var «et produkt av hans tidsepoke og sosiale omstendigheter (som gjorde skilsmisse utenkelig)».

Vi la til: «Helt ærlig, forfatterens hengivenhet i sine romaner til å presentere livet er tusen ganger viktigere og varigere enn hans påståtte småheftelser [‘peccadillos’]. Hvem innstiftet disse middelklassekritikerne som moralens voldgiftsdommere, der de projiserer deres egen moral tilbake i historien? Hva har de utrettet til å skryte av? Det må bemerkes at filmens manus ble forfattet av Abi Morgan, som skrev den skammelige hyllesten The Iron Lady til Margaret Thatcher.»

Til dels er hele denne prosessen bare en indikasjon på et veldig slett kunstnerisk og sosialt klima. I en periode der kunstnerisk geni, av typen eksemplifisert av Shakespeare, Dickens, Tolstoj, Balzac og andre – eller noe som til-og-med kunne likne det – har vært tragisk og påfallende fraværende, mener middelmådigheter det er viktig å avvise idéen om at geni noen gang har eksistert. Fortidens kunstnere må klippes ned for å få dagens nonsagter til å føle seg bedre. «Vel, de var tross alt ikke så forskjellige fra oss smålige, egoistiske, baksnakkende …» Flere generasjoner av intellektuelle, som stort sett har dreid til høyre, kan ikke forestille seg kunstnerisk storhet, med alt det krever av selvoppofrelse og uttømmende mentalt arbeid, på nivå av en Dickens (et arbeid som bidro til å frembringe hans død i en alder av 58).

De søker ut og oppdager småligheter og simple motiver overalt, fordi deres egne liv og aktiviteter er dominert av smålighet og simple motiver. Skandalemakeri, sladder og det hele, definerer deres eksistens, og alt dette tilfører de dem som er gjenstand for deres forskning.

Forøvrig, en av Dickens’ enorme mangler ut fra vår samtidige akademikers synspunkt er hans vedvarende popularitet. Hans verk har aldri gått ut av trykken. A Tale of Two Cities er estimert å være en av de mest leste romaner gjennom alle tider. Ved hjelp av «billige månedlige bidrag vinner han [Dickens] en helt ny klasse for litteratur, en klasse mennesker som aldri før hadde lest romaner,» fastslår kulturhistorikeren Arnold Hauser.

Alt dette er grunn god nok for den samtidige akademiske kynikeren til å forakte Dickens, resignert som han er til sin egen ubetydelighet og avmakt. Det massen av befolkningen trekkes mot må være søppel, fordi massene er tilbakeskuende søppel. Det er relevant at angrepet på Dickens’ hjem – House in Broadstairs – ble utført av et medlem av miljøpartiet De Grønne, en småborgerlig, ny-malthusiansk bevegelse som er dypt fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen.

Hva angår en vesentlig andel av det nåværende akademiske synet på Dickens, utgjør det en dyp og vedvarende antagonisme mot brede lag av befolkningen innrammet av «venstre»-språk, som det høver vår nåværende situasjon. I siste instans anklages Dickens for ikke å ha sosialistiske og internasjonalistiske synspunkter. Det faktum at han levde 38 av sine 58 år, og skrev åtte store romaner (The Pickwick Papers, Oliver Twist, Nicholas Nickleby, The Old Curiosity Shop, Barnaby Rudge, Martin Chuzzlewit, Dombey and Son og David Copperfield) før sosialistisk internasjonalisme engang eksisterte som en organisert kraft (den første engelskspråklige utgaven av Det kommunistiske manifest ble først utgitt i siste halvdel av 1850), er ikke et anliggende som berører kritikerne.

Dickens fremsto for allmennheten som en seriøs skjønnlitterær forfatter og som en kronikør av bylivet, medregnet det plebeiske bylivet, på midten av 1830-tallet. Bak seg hadde han mange strålende skikkelser i Storbritannia, deriblant Daniel Defoe, Tobias Smollett, Laurence Sterne, Henry Fielding, Samuel Richardson, Fanny Burney og Walter Scott, men han skrev en ny type sosial roman. Hvor mange guider hadde han før seg, for å anvise ham den «riktige» veien? Det spør våre samtidige kritikere seg aldri.

De bekymrer seg heller ikke over det enorme presset som ble utøvd mot en populær skribent på den tiden. Leo Trotskij bemerker et sted det forbløffende faktum at Tolstoj omskrev og omarbeidet Krig og fred (en roman på 1 200 sider) hele syv ganger! Like overraskende er imidlertid det faktum at Tolstoj hadde den tilgjengelige fritiden for at han kunne utføre slike titaniske innsatser. Dickens skrev sine store og komplekse romaner i månedlige bidrag, faktisk i «sanntid». Når et bidrag var ute i offentligheten var det ingen vei tilbake. George Gissing påpekte at denne metoden, «der forfatteren var bare litt i forkant av trykkeren, var … så vanskelig som en romanforfatter noensinne hadde stridd med».

«Sepoy-opprøret i Meerut», fra Illustrated London News, 1857

Mannen Dickens hadde mange mangler, noen av dem nesten uunngåelige, noen av dem hans eget ansvar. Det er nesten umulig å finne en viktig kunstner uten personlige mangler. Klassesamfunnet skader, vrir eller forhindrer veldig begavede mennesker, som det gjør med alle andre. Kunstnerisk geni på den ene siden, og på den andre siden personlige særegenheter, egoisme eller til-og-med destruktivitet, kan gjerne sameksistere i ett enkelt individ.

Projiseringen av rådende middelklasseverdier tilbake i tiden, i Georg Lukacs’ formulering det synspunkt at «alt man trenger å gjøre er å tilskrive fortiden dagens menneskers tanker, følelser og motiver», er en av de mest tenkelige intellektuelt svekkende og kontraproduktive bestrebelser. Den samtidige småborgeren, fornærmet av Dickens’ sporadiske tilbakeståenhet og fordommer, mye av det bare uttrykt privat, forblir immun mot romanforfatterens dypt fornemmede følelser for de nedtråkkede og undertrykte som er tilstede i hans romaner, fordi han eller hun ikke er i besittelse av slike følelser. Han eller hun har følsomheter og identitetsanliggender, og enorme mengder selvfølelse og selvmedlidenhet. Den store massen av befolkningens problemer er ikke av særlig interesse – mer enn det, slike problemer, av en enorm, liv-og-død karakter, og de menneskene som de presser frem, truer med å skyve den selvhøytidelige middelklassen helt ut av rampelyset, og fullstendig av den sosiale og intellektuelle scenen.

I sitt essay fra 1898 reagerte Gissing skarpt på den ahistoriske, anakronistiske tilnærmingen til kunsten, der han skrev på en tid da Dickens allerede var under angrep fra estetikere, foredlede modernister og andre. Han observerte at den store romanforfatteren «i sannhet åpnet en ny æra for engelsk fiksjon, og den kritiker av vår tid som mister dette av syne, og som nedvurderer Dickens relatert andre forfattere av en senere skole, begår den verste typen urettferdighet! Dickens er en av skjønnlitteraturens store mestere, som ved å gå rett til livet revitaliserte deres kunst. At han ikke så livet med en senere generasjons øyne kan knapt fremmes som en anklage mot ham; at hans individualitet [dvs. individuelle og spesifikke betingelser] påvirket hans visjon er ikke mer enn hva må sies om enhver kunstner som noen gang har levd.» Nettopp.

Edmund Wilson foreslo at av alle de store viktorianske forfatterne var Dickens «sannsynligvis den mest antagonistisk innstilte mot den viktorianske tidsalderen». I en åpenbar selvmotsigelse hevdet Gissing at forfatteren var «i alt annet enn hans geni, en representativ engelskmann av middelklassen».

Kanskje foreligger detingen selvmotsigelse her, dersom anliggendet blir riktig forstått. Om man snakker om Dickens’ kunst, spesielt som han praktiserer den i sine senere, mørkere romaner (Martin Chuzzlewit, Dombey and Son, Bleak House, Little Dorrit, Great Expectations og Our Mutual Friend), i dens ubegrensede mangfoldighet, dens rastløse, nådeløse moralradikalisme, dens instinktive hat mot alt det offisielle, da har Wilson utvilsomt rett. Kunstneren Dickens er i krig med sin tidsalder og dens kultur.

Samtidig, som et høyt respektert, godt kompensert medlem av det britiske borgerskapet, det rikeste og mektigste i den tidens verden, var Dickens også i stor grad «en representativ engelskmann av middelklassen», i hans sosiale syn og opptreden. I en tid da nasjoner og nasjonalitet utøvde langt større vekt og påla et langt større press, tilla Dickens «britiske behov en overordentlig stor betydning», som Grace Moore påpeker.

Dickens gjør et flott poeng av å spotte og vanære misjonærer og andre velgjørere [‘do-gooders’] (eksempelvis Mrs. Jellyby i Bleak House) som befatter seg med afrikaneres og andres skjebner enda det er så mye elendighet hjemme i Storbritannia. I den forbindelse demonstrerer imidlertid forfatteren, som i A Tale of Two Cities og Barnaby Rudge (en historisk roman, i Scotts stil, tidsatt under Gordon-opptøyene i 1780) – som Wilson observerte – både «sympati med, og frykt for» massen av befolkningen, både hjemme og i utlandet.

En illustrasjon fra «Our mutual friend» [‘Vår felles venn’]

Alle motsetningene utfolder seg systematisk og logisk, deriblant hans tvetydighet, eller hans slettere sentimenter om befolkningene i koloniene.

Dickens følte en «ekte avsky» for slaveriet (Moore) og for volden påført mannlige og kvinnelige slaver, som hans American Notes – basert på hans nedslående tur til USA i 1842 – gjorde klart. Moore skriver videre at «Dickens var sterkt opptatt av alle slavers frigjøring og mente at de etter hvert kunne integreres i samfunnet på lik linje med hvite menn.»

Men alikevel, da Borgerkrigen brøt ut sympatiserte Dickens med sørstatene, i «frihandelens» navn, som flertallet av den engelske middelklassen, som han så ofte avkledde i sine romaner, og han berettiget seg i et brev, med begrunnelsen at «Nordstatene hater den svarte mann [‘the Negro’], og inntil det var høvelig å ha sympati med ham, som påskuddet for å ha forårsaket krigen, hatet de abolitionists [avskaffelsesmennene] og spottet dem opp ad vegger. For resten er det ikke ei nål å få inn mellom de to partiene. De vil begge raljere og lyve og slåss inntil de kommer til et kompromiss; og slaven kan bli kastet inn i dette kompromisset, eller kastet ut av det, akkurat som de finner det for godt.»

Dickens’ store bidrag var som kunstner, ikke som en sosial tenker eller politisk filosof. Hans bøker inneholder store mengder småborgerlig patos, melodrama og sentimentalitet – og mange sosiale blindflekker – men de inkluderer langt større mengder av livet som det er, deriblant selvfølgelig, som Gissing skriver, «grumsete, svermende, råtnende London».

Den viktige kunstneren tilfører sine bidrag til menneskehetens forråd av forståelse og følelser, spesielt til de i dens progressive eller oppadstigende sosiale klasser. Aspekter av sosial og psykisk virkelighet som var utenfor grensene for den menneskelig bevissthet, bringes inn i den. Ordet «dickensiansk» [‘Dickensian’] kom inn i det engelske språket av en klar årsak. Forfatteren, ut fra hans intense og til tider ødeleggende opplevelser, hans medfølelse og hans store kunstneriske intuisjon, holdt opp et speil for elendigheten og håpløsheten styringseliten påtvang befolkningen, og den sistnevntes komplekse, til tider eksplosive respons. Kunstneren fremmer for det meste ikke et politisk program, hans eller hennes radikalisme innebærer dybden i hans eller hennes ærligeengasjement med livet.

Den sovjetiske litteraturkritikeren Aleksandr Voronskij insisterte i sitt essay «Om kunst» (1925) at mens en «genuin forsker avdekker naturlovene, og om ikke er en smalsporet pedant eller i beste fall en samler av fakta… gjør kunstneren også slike funn og oppdagelser». Voronskij hevdet at Darwin brakte frem i dagen og forklarte artenes opprinnelse, mens Tolstoj brakte frem de objektivt eksisterende mennesketypene som han befolket Krig og fred med. På tilsvarende måte «oppdaget» Dickens Scrooge, Oliver Twist, Uriah Heep, Seth Pecksniff, Estella Havisham og Sam Weller… og Jarndyce and Jarndyce (i Bleak House), den elendige, sjelsdrepende, økonomisk drenerende rettsaken som hadde dratt ut gjennom mange generasjoner, og «ble så kompliserte at ingen levende mennesker vet hva den betyr. Partene i saken forstår den aller minst.»

Voronskij tilla: «Den sanne kunstneren, som den sanne forskeren og vitenskapsmannen, legger alltid til dét som eksisterte før ham, ellers gjentar han enten det som har blitt etablert, eller han bare beskriver ting.»

Vi leser Dickens i dag, ikke fordi han var en respektabel viktoriansk herremann, med ei rekke fordommer, men stort sett til tross for det faktum. Han gjorde som enhver stor kunstner gjør, han ga et så bredt og levende uttrykk for sine meninger og sinnsstemninger at han hevet dem over begrensningene i hans samtid, klasse og miljø. I Trotskijs formulering hevet han «sin epokes erfaring til en enorm kunstnerisk høyde». Alt annet er sekundært.

Publisert og oversatt av WSWS.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelNord Stream 2 – USA vrir igjen til sanksjonsskruen
Neste artikkelTrefninger mellom erkerivalene Armenia og Aserbajdsjan