Om å bli kvalt av kapital

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Tollef Hovig.

Land etter land skaffer fram store mengder finanskapital for å bøte på konsekvensene av den økonomiske krisa. Hvor kommer alle disse pengene fra, og hva blir konsekvensen for samfunnet av denne pengeinnsprøytingen, ut over en direkte støtte til bedrifter der og da?

Hvor kommer pengene fra?

Når man leser uttalelsene fra enkelte økonomiske eksperter i media, kan man fort få den oppfatningen at man har funnet en ny Sareptas krukke, som kan produsere penger i det uendelige. De bygger ideen opp på følgende måte; sentralbanken kan gjennom å øke sin balanse skape så mye kreditt eller penger den vil. (Pengesedler er en form for kreditt for sentralbanken, og bokføres som lån til publikum.) Sentralbanken kan låne disse pengene til staten for null rente, eller kanskje til en negativ rente. Det kan skje gjennom at staten oppretter statsobligasjoner (lånedokumenter) som sentralbanken kjøper, eller på andre måter. Staten bruker så disse pengene til å støtte bedrifter, lønninger osv. Slik kan land som har egen sentralbank skape midler til krisestøtte. Sentralbanken lager penger på datamaskinen sin, så bra. (I Norge henter man penger i oljefondet, men resultatet blir det samme) For land som er med i eurosamarbeidet er det ikke så enkelt. De har ikke lenger egen sentralbank, de er avhengig av EU’s sentralbank – ECB. Her er det som vi vet flere land med forskjellige interesser som har et ord med i laget. Nå har det blitt til at ECB skal stille opp med 500 milliarder euro, men de skal lånes for en billig rente på kapitalmarkedene, og ikke skapes gjennom «trykking av euro». I USA snakkes det om beløp opp mot 3000 milliarder dollar (omtrent tre oljefond) som skal sprøytes inn som støtte. Dette blir vel dels lånte, dels «trykte» penger. Denne mekanismen, at sentralbanken kan skape kreditt/penger gjennom å øke sin balanse, og så låne disse til staten for null rente, har fått en del økonomer til å tro at kapitalismen virkelig har funnet en Sareptas krukke (uuttømmelig kilde) for penger, som kan redde kapitalismen til evig tid. Før ville en slik økning av pengemengden fra sentralbankens side ført til kraftig inflasjon i samfunnet, slik at vinninga gikk opp i spinninga, men det var før, under monetarismen, det. Nå til dags, under kontostandarden (private banker skaper kreditt som de låner ut og setter inn på kontoen til de som har en levedyktig lånesøknad) blir det ikke inflasjon av dette lenger. Har man funnet en løsning på kapitalismens kriser, eller får økningen i pengemengde andre konsekvenser?

Overproduksjonskriseteori

Innenfor den sosialistiske tradisjonen har det versert en teori om at kapitalismen fører til tilbakevendende overproduksjonskrise. Teorien går i sin enkelhet ut på at lønnsmottageren ikke får ut hele lønnen for det vedkommende har produsert. Kapitalisten stikker av gårde med en del av lønnen som fortjeneste. Dermed har ikke lønnsmottagerne nok penger til å kjøpe alt de har produsert, og overproduksjonskriser er det sørgelige resultatet. Nå har ikke denne teorien vist seg særlig treffsikker, Marx selv likte den heller ikke. Hovedgrunnen til det er at kapitaleierne kan investere fortjenesten i kapitalvarer, forbruksvarer er ikke eneste alternativet. Så lenge det er etterspørsel etter kapital, er det ikke noe problem å anvende fortjenesten. Fra kapitalismens barndom har situasjonen vært knapphet på kapital. Å finne kapitalvarer som man kunne investere i, og som ga fortjeneste har ikke vært noe problem i kapitalismens tidligere faser. Men i fasen vi går inn i nå, kapitalismens alderdom, er dette blitt ett av flere problemer. De som har snakket om overproduksjonskrise vil i denne fasen plutselig få rett, men ikke fordi det blir overproduksjon av varer, men fordi det blir overproduksjon av kapital.

Overproduksjon av kapital

Som jeg har belyst i tidligere artikler, har omleggingen fra at sentralbanken trykker penger til at de private bankene utsteder kreditt, medført at hovedårsaken til inflasjon er eliminert. Det medfører at man ikke lenger har en mekanisme som fører til nedskriving av kapitalens verdi. Det har igjen ført til at man de siste 40 årene har bygget opp enorme gjeldsberg i høyinntektslandene, opp til 4-5 ganger årlig BNP. Denne overfloden av finanskapital, en blanding av skapt kreditt og fortjeneste, har ført til at prisen på finanskapital – finansrenta – har gått nedover, og at deler av den nå står i null. Den andre konsekvensen har vært at denne overfloden av finanskapital har strømmet til formueskapital (boliger, tomter, mv) og produksjonskapitalen (aksjer, eierandeler, næringsbygg etc.). Denne tilstrømmingen har skapt jevnt stigende etterspørsel etter disse kapitalformene, med påfølgende stigende priser. Disse skyhøye prisene (aksjer, boliger, forretningslokaler osv.) har ført til en fallende rente også for disse kapitalformene, ned mot 1-2%. Vi er i en situasjon med overflod av finanskapital, finansrente ned mot null, og så vidt positiv rente i produksjons- og formueskapitalen. Ledig kapital ser seg stadig mer desperat rundt etter muligheter for investeringer som kan oppfylle kapitalismens store visjon; å tjene penger uten å arbeide for dem.

Hva blir konsekvensen av krisestøtta?

Den krisa vi ser nå, kommer i første rekke til å utspille seg i vare- og tjenesteproduksjonen. Den kommer til å medføre en negativ rente for produksjonskapitalen samlet sett. La oss tenke oss at produksjonskapitalen i et land er 100%. Den har steget, gjennom verdistigning 3% og fortjeneste 1%, med la oss si 4% i året. Så opphører tilstrømmingen av finanskapital og fortjenesten fra verdistigning opphører. Så kommer krisen og 5% av produksjonskapitalen går konkurs, da blir den nye situasjonen 0% i verdistigning, +1% i fortjeneste, og – 5% konkurser, en samlet reduksjon, la oss kalle det negativ rente, på -4%. En slik negativ rente vil slå inn både i finanskapitalen og i formueskapitalen. Støtte fra staten gjør imidlertid at disse klarer seg bedre enn produksjonskapitalen. De som får støtte får råd til å betale banklån (finanskapitalen), og husleie (formueskapitalen) som i sin tur blir omdannet til finanskapital. Konsekvensen blir en ytterligere økning av finanskapitalens andel av virksomheten i samfunnet i forhold til produksjons- og formueskapitalen. Det vil øke overproduksjonen av kapital, og holde verdien av formueskapitalen og produksjonskapitalen (som ikke går konkurs) oppe. Resultatet av støtten vil dermed være en økning av den allerede overflødige mengde kapital som leter etter investeringsmuligheter med fortjeneste.

Om å bli kvalt av kapital i kapitalismens alderdom

Mange går fortsatt rundt og innbiller seg at dette går over, at kapitalismen er fleksibel og foranderlig og at det snart vil bli som man har vært vant til. Glem det. Vel kommer det til å ta seg opp i forhold til bunnen av den krisen som kommer, men ikke opp på tidligere nivåer. Sett i et 20-30 års perspektiv vil den økonomiske situasjonen forverre seg i raskt tempo. Det er ikke mulig å komme unna kraftige nedskrivninger av kapital, det har blitt overproduksjon av den. Ta fast eiendom som eksempel. Nedgangen i vare- og tjenesteproduksjonen vil føre til lavere etterspørsel etter forretnings- og kontorlokaler. Se for eksempel på konkursen i G-sportskjeden, som medførte flere tomme lokaler med påfølgende sutring fra kapitaleiere som mistet husleie, om at det var alt for enkelt å slå seg konkurs. Krisen vil føre til flere tomme lokaler, og tilstrømmingen av finanskapital til de andre kapitalformene hadde allerede stanset opp, men med statens støtte vil den øke igjen. Denne utviklingen vil komme også i boligsektoren etter hvert som antall ledige går opp og lønningene presses ned. Den neste krisa, vil derfor mest sannsynlig bli en finanskrise, et mislighold av lån krise, i motsetning til dagens krise. Behovet for nedskriving av finanskapital vil på bakgrunn av dagens støtteordninger bli større og større. Behovet for nedskriving/negativ rente på kapital vil bli større og større innenfor alle kapitalformene, men særlig innenfor finanskapitalen i neste runde. Høyinntektslandene har funnet en mekanisme for å utsette dette i det lengste, gjennom å øke sentralbankens pengetrykking, men på sikt gjør det situasjonen verre og overproduksjonen av kapital større, og kriser vil ikke være til å unngå. De vil bli smertefulle for alle, kapitalen vil miste verdi og folk vil miste inntekt. Det vi ser i USA i dag er bare starten på denne utviklingen. Spørsmålet er ikke om denne nedgangen kommer, men hvor fort den kommer og hvor kraftig den vil bli.

Les andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no her.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelFinanskapitalen mot rasismen?
Neste artikkelHvem eier de private fengslene i USA?