Fargerevolusjon i USA?

0
Illustrasjon: Shutterstock

«Hvis vi vil at alt skal være som det er, må vi forandre alt,» sier en av hovedpersonene i romanen Leoparden av Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Sitatet virker som en kommentar til det som skjer i USA. Samfunnet går i oppløsning mens vi ser på. Det er som et leirras der landskapet fra det ene øyeblikket til det andre går fra å være fast grunn til å bli en flytende, ustabil masse. Men samtidig er det ingenting som berører makta og inntektene til de 0,001 prosent av samfunnet som har kontroll over økonomien, politikken og alt annet. Tvert om, denne våren, da flere titalls millioner amerikanere har mistet jobben og økonomien har styrtet i avgrunnen har de rikeste av de rike økt sine formuer mer og raskere enn noen gang.

Mellom 18. mars og 14. mai 2020 har 36 millioner mennesker i USA mistet jobben. I løpet av de samme åtte ukene økte milliardærene i USA sine formuer med 368,8 milliarder dollar, en vekst på hele 12,5 prosent.

Les: Noen er blitt veldig mye rikere under koronakrisa

I optimistiske venstremedier leser vi at det er et opprør mot kapitalismen vi er vitne til. Om det var så vel. Det er likevel litt vanskelig å tro på et opprør mot kapitalismen som får så massiv støtte fra nettopp kapitalistene. Gå inn på nettsidene til World Economic Forum og se sjøl. World Economic Forum er den internasjonale interesseorganisasjonen til de 1000 rikeste selskapene i verden. De er monopolkapitalens verdenskongress. Se lista over deres strategiske partnere her. Blant de rikeste av dem finner vi JPMorgan Chase & Co., GE, Volkswagen AG, HSBC Holdings Plc, BlackRock, Chevron Corporation, Citi, Allianz SE, Bank of America Corporation, Facebook, Microsoft Corporation, Nestlé SA, Google.

Og her er en skjermdump fra WEFs side om «Systemic Racism»:

Det begynner å lukte fisk når de rikeste av de rike kapitalistene i verden gir så massiv støtte til noe som angivelig er et «opprør mot kapitalismen». Hvis vi så legger til at de selskapene som til nå har støttet Black Lives Matter finner vi foreløpig, det kommer til nye hele tida: Adidas, Amazon, Airbnb, American Express, Bank of America, BMW, Burger King, Citigroup, Coca Cola, DHL, Disney, eBay, General Motors, Goldman Sachs, Google, IBM, Mastercard, McDonald’s, Microsoft, Netflix, Nike, Pfizer, Procter & Gamble, Sony, Starbucks, Twitter, Verizon, WalMart, Warner Brothers og YouTube.

Opprør mot kapitalismen, eller forandre alt for at ingenting skal bli forandret?

Fargerevolusjonen kommer hjem

Hvis vi tar et skritt tilbake og ser på utviklinga i verden de siste femti årene, ser vi at det er noen fellestrekk mellom det som skjer i USA nå og det som har skjedd andre steder der progressive, ja, revolusjonære paroler og symboler er brukt for å fremme imperialismens interesser. Det er en metode som er kalt «smart power», «soft power» eller «fargerevolusjon». Dette er en metode som er perfeksjonert i US State Department og National Endowment for Democracy (NED), som er CIAs sivile front. Metoden er brukt med hell mange ganger. Den ble brukt under «fløyelsrevolusjonen» i Tsjekkoslovakia, den ble brukt i Serbia gjennom organisasjonen Otpor! (Motstand) i 2000. Den ble brukt i Rose-revolusjonen i Georgia i 2003, i Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 og naturligvis under den «arabiske våren» i 2011 og Maidan-revolusjonen i Ukraina i 2014. Læreboka for denne teknikken er From Dictatorship to Democracy av Gene Sharp (1928–2018). I 2004 skrev Suzanne Nossel fra US State Department en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power». Nossel var da nestkommandrenede for USAs FN-ambassadør Richard Holbrook. Seinere praktiserte hun denne metoden gjennom toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA.

Les: State Department, Amnesty og «soft power»

Smart power var også et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program, slik hun forklarte det i flere intervjuer. I artikkelen The art of smart power i New Statesman beskriver Clinton hvordan «USA utvikler en helt ny rekke diplomatiske, sosiale, politiske og sikkerhetspolitiske redskaper for å gripe inn i komplekse geopolitiske problemer». En av de tingene hun understreker der er hvordan man kan utnytte «unge mennesker som har fått makt gjennom bruk av ny teknologi» og om å bruke «ny teknologi slik som Twitter og SMS» for å fremme USAs strategiske interesser. Og derfor er det ikke overraskende å se at netttopp Hillary Clinton kaster seg inn som en sentral støttespiller for Black Lives Matter:

For det gjennomkorrupte maktmennesket Hillary Clinton handler dette ikke om frigjøring, men om hvordan sosiale konflikter og progressive paroler kan brukes som verktøy, som «smart power» for å oppnå mer makt. Hun som sto i spissen for å ødelegge Libya og starte krigen mot Syria er ikke så opptatt av «black lives» som av «black votes».

Noen av de største finanskapitalistene i verden uttrykker sympati, støtte og forståelse for protestene etter drapet på George Loyd. Dette skriver CNBC. Det inkluderer toppsjefene i BlackRock, JPMorgan Chase, Wells Fargo, Goldman Sachs og Citigroup, kort sagt omtrent det som kan krype og gå av finansinstitusjoner på Wall Street.

Les: Finanskapitalen mot rasismen?

Det er interessant å merke seg at disse milliardærene stort sett støtter Det demokratiske partiet. Larry Fink i BlackRock har til og med tatt mål av seg til å overta finansdepartementet dersom demokratene vinner presidentvalget i november.

Naturligvis er det en god porsjon hykleri og krokodilletårer i virksomhet når disse profitørene på slavearbeid og rå utbytting uttrykker sin avsky for rasismen. Men ikke bare. Jeg har tidligere argumentert for at dagens finanskapital ikke har bruk for rasismen. De foretrekker å utbytte og plyndre oss alle, uavhengig av rase, kjønn, legning og etnisitet. Derimot har de veldig god bruk for en misforstått «antirasisme», det vil si ei forestilling om at hovedmotsetninga i dagens samfunn går mellom rasister og antirasister.

Gå tilbake til nettsidene til milliardærklubben World Economic Forum og se hvordan de har integrert «kampen mot rasismen» i sin strategi. 7 ways businesses can show they value black lives. De gjør det samme med LGBT. Se her. Ingen av disse sakene utfordrer eller truer monopolkapitalens makt. De kan tvert om fint integreres i finanskapitalens strategi for å forme verden i sitt bilde, slik WEF gjør i sin plan The Great Reset. Det de derimot ikke vil høre om og aldri vil eller kan integrere i sin strategi, er klassekamp, for den truer sjølve grunnlaget for deres makt.

Disse folkene, som representerer 0,001 prosent av menneskeheten, har virkelig forstått ordene til Tancredi Falconeri, nevøen til fyrst Fabrizio i Lampedusas roman Leoparden: «Hvis vi vil at alt skal være som det er, må vi forandre alt.» For dem er det greit å smadre verdensøkonomien gjennom lockdown eller rive samfunnet i USA i filler, bare de kommer ut på toppen og blir enda rikere.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelAntirasismen overtas av globalistiske ensrettere
Neste artikkelItaliensk turisme på knærne
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).