«Det regjeringen faktisk gjør er verre enn det du forestiller deg, uansett hvor paranoid og konspirativ du er».

4
Beograd – ruin etter NATOs bombing. Shutterstock
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Det var nok egne regjeringer William Blum siktet til da han sa dette.  Og som ansatt i USAs utenriksdepartement under Vietnam-krigen, hadde han solid bakgrunn for egne meninger (Blum døde i 2018). Men man mister også stadig flere illusjoner om norske regjeringer. Den hittil siste mistet jeg da jeg nylig leste «Fredsnasjonen Norge» (2017) av Kristoffer Egeberg, nå redaktør i Faktisk.  Gjennom den fikk jeg vite at den første regjeringen til Jens Stoltenberg gjennomførte et statskupp i Serbia/Jugoslavia i 2000.  

Det er riktignok ikke helt presist å kalle det statskupp. Men det som skjedde var at «Stoltenberg I» intervenerte i en pågående valgkamp på en måte som iflg dem sjøl og Egeberg førte til at Serbia fikk en annen president, Vojislav Kostunica framfor Slobodan Milosevic.  «Milosevic måtte vekk» og dette var «Norges mest vellykkede fredsprosjekt», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland  til forfatteren en del år seinere. En operasjon som riktignok ikke var mer vellykket enn at det 20 år seinere fortsatt er etnisk/religiøse spenninger der, samt en grensekonflikt. I 2004 ble norske soldater nødt til å forsvare serbere mot en rasende kosovo-albansk mobb. NATO-veteranen Kristian Kahrs forteller:

«17. og 18. mars 2004 kjempet «Sven» og hans to norske geværkompanier som løver for å beskytte serbiske liv i den serbiske enklaven Čaglavica rett sør for Priština. Sven skjøt og drepte minst to albanske ekstremister og drepte sannsynligvis mange flere med sin SISU, et pansret personellkjøretøy.

Som en tidligere NATO-offiser i Kosovo i 2000 er det overhode ikke hyggelig å bli konfrontert med mine naive holdninger og uttalelser, og dette er grunnen til at jeg vil bruke resten av livet til å gi min offentlige unnskyldning. Men da jeg mislyktes og vi mislyktes i 1999–2000 og 2004, gir det meg stor trøst å vite at det var norske helter under denne etniske rensingen av serbere de dramatiske dagene i 2004. Selvfølgelig er ikke Sven hans egentlige navn, og hvis albanere i Norge visste navnet hans, ville det være en fare for seg selv og sin familie………………

Titusenvis av albansk mobb angrep de to norske geværkompaniene og de norske linjene disse to dagene. De norske soldatene fikk sine velfortjente medaljer. For Sven ble opplevelsene i Kosovo et paradigmeskifte. Oppholdene hans i Kosovo gjorde at han fikk nye perspektiver på hvordan Kosovo, et område anerkjent av Norge, USA og mye av Vest-Europa som et selvstendig land. Kosovo er ikke bare et område som har problemer med organisert kriminalitet; samfunnet i Kosovo er bygget på organisert kriminalitet».

Tilbake til Stoltenberg/Jaglands «fredsoperasjon»  så brukte Norge om lag 80 millioner kroner på å styrte Slobodan Milosevic, noe som bidro til at Norge ble valgt inn i Sikkerhetsrådet året etter. «Rundt 50 millioner av dette ble smuglet på ulike måter fra Norge til Beograd» (side186). «Samtidig som Milosevic-regimet gikk i oppløsning i Serbia, kunne Jagland innkassere enda en seier for fredsnasjonen. Etter fire valgrunder og i hard kamp med Italia kapret Norge en av Europas plasser i FNs sikkerhetsråd» (side191). «Penger ga fredsnasjonen et helt nytt verktøy i utenrikspolitikken» (side192).

Hva ble de 80 millionene brukt til? Blant annet til å betale folk for å demonstrere mot Milosevic, til å gi gratis fyringsolje til landsbyer der motstanden mot Milosevic var stor og til å asfaltere veier der.  «Olje for demokrati» og «Asfalt for demokrati», het programmene (side 186).

«Demonstrantene stormet parlamentsbygningen og det serbiske kringkastingshovedvarteret» (side 190).  «De regimeundergravende bistandsprogrammene Norge sto bak hadde ingenting med USA å gjøre, selv om virksomheten kunne minne mye om hva CIA var beryktet for» (side 187).  Det var altså et norsk initiativ, men det skinner i gjennom at norske tjenestemenn i det minste også snakket uforpliktende med folk fra Bill Clintons administrasjon. Det hører med til historien at Kristoffer Egeberg er blant de som sier Fredsnasjonen Norge uten ironi. Følgelig uttaler han seg også positivt om denne «fredsoperasjonen».  

Det paradoksale er at Kostunica, iflg Egeberg, var av omtrent samme politiske ulla som Milosevic. Han var «på ingen måte noen nær venn av Vesten», han «støttet den bosnisk-serbiske Radovan Karadzic» og «beskyldte krigsforbryterdomstolen i Haag for å være et politisk redskap mot Serbia» (side 188). Ja, det synes faktisk som om de norske politikerne med daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i spissen foretrakk Kostunica fordi de hadde bedre personkjemi med ham og at de etterpå var svært fornøyde med at Norge hadde skaffet seg vennlige forbindelser til Jugoslavia/Serbia og en takknemlig president for den nette sum av 80 millioner kroner.  «Jeg vil besøke Norge først», sa Kostunica da han seinere ble sverget inn som president. «Regjeringen lovet 145 millioner i humanitær hjelp samt et kortsiktig lån på halvannen milliard kroner», side 190. Samtidig fikk Stoltenberg og Jagland tøffet seg for USA/NATO. To fluer i et smekk.  Kanskje foretrakk de også Kostunica fordi han var lettere å manipulere? Den britiske journalisten Marcus Papadopoulos er blant de som mener at Kostunica og hans etterfølgere ikke er ordentlig serbere, men vestlige marionetter. 

Det er ikke meningen min å reinvaske Milosevic. Men han ble seinere frikjent for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Og i 2000 var han den lovlige presidenten i det som da het Jugoslavia, uansett hva norske/vestlige politikere mente om ham. Og de samme norske politikerne hadde naturligvis aldri akseptert slik innblanding fra Jugoslavia.  

Mindre kjent er forløpet til krigene i Jugoslavia, samt USA/NATO/EUs rolle i dem allerede fra 80-tallet, der det ble spilt på allerede eksisterende etnisk/religiøse konflikter. «De ga oss millioner (dollar) for å splitte opp Jugoslavia. Vi bestakk politikere og politiske partier som skapte hat» Robert Baer, tidligere CIA offiser.  

Som de fleste nordmenn ble jeg på 90-tallet lurt av krigspropagandaen, eventyrfortellingen om de slemme serberne og de snille motstanderne deres. Og det i så stor grad at jeg skrev leserbrev der jeg krevde arrestasjon av Milosevic. Men jeg kom over det, lærte av det og var derfor i stand til å gjenkjenne den propagandaen som ble satt i verk mot Saddam, Gaddafi, Assad og andre på 2000-tallet. 


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Dias says:

    En glitrende artikkel av Lars Birkelund.

  2. Selv om boken inneholder vesentlige informasjonsbiter er den ikke så mye kritisk til krig i sin helhet men heller måten kriger føres på. Om Jugoslavias ødeleggelse og hva som er NATOs rolle i verden vil jeg heller anbefale boka “To kill a nation: The attack on Yugoslavia” av Michael Parenti. Han holdt også et fantastisk foredrag som er basert på sin forskning hvor alt settes i historisk kontekst.

    https://www.youtube.com/watch?v=GEzOgpMWnVs

    Han ble frikjent posthumt vel verdt å merke. Selv om det stemmer at hans chetnik-millits var ansvarlig for enkelte forbrytelser var NATOs krig mot Milosevic og hans senere dom på tiltalebenken basert på uholdbare påstander om Serbernes etniske rensning og skjulte massegrav. Journalister hos mainstream media ble ikke så lite irritert når de ikke klarte å få påstandene verifisert, en slik holdning som på engelsk heter “confirmation bias”. De som ble renvasket til slutt var Izetbegovic, al-qaida sympatisk leder for Bosnia, og Tudjman i Kroatia som gjenopprettet det gamle nazipartiet Ustashe fra krigen. Begge de selvutnevnte lederne i de oppdelte republikker skulle begå bestialsk terror mot hele landets splittede befolkning

    Gravende journalist John Pilger dokumenterte også i sin bok “The New rulers of the world”(s. 147-150) at det var definitivt NATO som sto for de største drapstall ved siden av Kosovo Liberation Army, en blanding mellom ilsamist-terrorister og øst-europeisk mafia. Hva som ikke ble rapportert i media var at the international war crimes tribunal som etterforsket “massegravene” fant 2788 døde, inkludert Serbere, Bosnere, sivile så vel som soldater. Et stort tall men ikke så stort at det regnes som et folkemord

  3. Jeg trodde tildig i Syria-krigen at Assad var skurken. Jeg skjemmes :cry:. Jugoslavia var det siste og eneste østeuropeiske landet etter sovjets oppløsning som fortsatt holdt på sine offentlige velferdstjenester og noen få andre sosialistiske aspekter. Gaddafi og Milosevic måtte vekk fordi de nektet å være med på petrodollar som er avgjørende for USAs hegemoni ei heller selge landet sitt til det “frie marked” dvs. utenlandske selskaper i motsetning til globalistiske landsforrædere som våre politikere

  4. kjell108 says:

    Altså CIA, som overflommet Norge med narko.
    Flyene fra Afghanistan med heroin trenger flyplasser, og CIA bygde en (hemmelig flyplass) i Kosovo.
    CIA narko-ister kan vise fram papirer på at de jobber for “nasjonal sikkerhet”, og de hadde neppe så mye å frykte i Norge. PST ville sørge for det.
    -Dette tar vi oss av

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere