Bistandsorganisasjonene bruker krisa i Syria til å be om mer penger, men sier ingenting om ansvaret for katastrofen

0
Flyktningleir kontrollert av terroristene i Idlib. Shutterstock

Sju store hjelpeorganisasjoner advarer om en eskalerende sultkatastrofe i Syria. FN sier situasjonen kan føre til en ny flyktningkrise som i 2015, skriver ABC Nyheter.

De sju organisasjonene er Flyktninghjelpen, Oxfam og CARE International, World Vision International, International Rescue Committee, Humanity & Inclusion og Mercy Corps. De tre siste er i stor grad finansiert av regjeringene i USA, Storbritannia og Frankrike.

30. juni 2020 holdes den fjerde giverkonferansen for Syria og nabolandenes fremtid i Brussel, ledet av EU og FN. De sju organisasjonene, inkludert Flyktninghjelpen, Oxfam og CARE International, ber Brussel-konferansen om å finne løsninger for å lindre konsekvensen av pandemien i regionen, skriver Aftenposten.

Men de sier ingenting om hvorfor situasjonen i Syria er kritisk. De sier ingenting om de morderiske sanksjonene som Vesten, inkludert Norge utsetter Syria for. De sier ingenting om ranet av Syrias ressurser som USA og Tyrkia går i spissen for. De ber om å få slippe inn i de regionene der terroristene eller USA/SDF har kontrollen. Ingen av dem jobber med de områdene der over 90 prosent av Syrias befolkning bor, nemlig i de regjeringskontrollerte områdene. Ingen av dem samarbeider med Syrias regjering.

Organisasjonene viser til at FN sier at matvareprisene i Syria nå er 20 ganger høyere enn før krigen, men de sier ingenting om at dette skyldes at Vesten i allianse med en del muslimske land har ført en hensynsløs stedfortrederkrig mot landet ved hjelp av terrorister. De sier ingenting om at det nå er Vestens sanksjoner som gjør at situasjonen er så desperat. Dermed blir organisasjonene hyklere, som ikke har det beste for Syrias folk i tankene, men er opptatt av hvordan de sjøl skal få mer penger som de så skal sluse via sine terroristpartnere i Syria.

Les: Umenneskelige sanksjoner. Nødrop fra Syria.

Lilly Martin Sahiounie, som bor i Latakia i Syria, sendte 23. juni 2020 ut dette nødropet rettet til oss innbyggere i Vesten. Hun forteller om hvordan de umenneskelige sanksjonene som våre regjeringer har påført Syria langsomt kveler innbyggerne i landet. Og hun forteller oss at i siste instans er dette vårt ansvar, fordi vi lar våre regjeringer gjøre det. Og hun treffer nerve, for hvor er motstanden i Norge for eksempel?

Bistandsorganisasjone er i realiteten innkorporert i krigen mot Syria. De gir støtte til områder som kontrolleres av terroristene, og dermed kan de fortsette en krig som snart har vart dobbel så lenge som annen verdenskrig. Lederne for disse organisasjonene er ikke uvitende og uopplyste. De vet utmerket godt hva de gjør, og de vet at de regjeringene som finansierer dem er ansvarlige for sanksjoner og krigføring som daglig dreper mange mennesker i Syria. Men det sier de ikke noe om. De er medskyldige i forbrytelsene mot det syriske follket, men bruker katastrofen i Syria til å be om mer penger til sitt arbeid.

Politiske operatører og påvirkningsagenter

Gjennom Stortingsmelding 15 (2008–2009) som ble utformet under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble det sterkere enn før lagt opp til at de såkalte NGOene skulle spille en særlig rolle i gjennomføringa av norsk utenrikspolitikk:

«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.»

Dette er en god beskrivelse av hvordan organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norwac er blitt instrumenter for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagenter for denne.

Stans sanksjonene nå, hjelp Syria med gjenoppbygging

Det organisasjonene underslår er at den aller beste hjelpen folket i Syria kan få er å avslutte de vestlige sanksjonene mot landet og hjelpe Syria med gjenoppbygging.

USAs spesialutsending til Syria kom med en svært åpen innrømmelse av hva som er USAs nåværende strategi i Syria. Ambassadør James Jeffrey deltok i en videosamtale organisert av neocon-tenketanken Hudson Institute. Der deltok også Thomas DiNanno fra Pentagon.

Jeffrey uttalte seg slik om USAs strategi i Syria:

«Dette er ikke Afghanistan. Dette er ikke Vietnam. Dette er ikke ei hengemyr. Min jobb er å gjøre det til ei hengemyr for Russland.»

Jeffrey understreket også at USA vil gjøre alt det kan for å hindre gjenoppbygging av Syria.

Dette vet hjelpeorganisasjonene like godt som vi, men de skjuler det for folk over hele verden. De sier heller ingenting om de katastrofale konsekvensene den såkalte Cæsar-love vil få for folket i Syria. Dermed blir de medskyldige i forbrytelsene mot folket i Syria.

Kongressen i USA har uten opposisjon vedtatt den såkalte Caesar Civilian Protection Act, en lov som i realiteten er en fullstendig krig mot Syria som skal hindre landet i bygge seg opp igjen, og eventuelt utløse hungersnød. Loven retter seg mot den syriske sentralbanken og alle som gjør forretninger med Syria. Max Blumenthal i The Grayzone forklarer dette grundig i artikkelen How a US and Qatari regime change deception produced ‘Caesar’ sanctions driving Syria towards famine.

Charles Lister, som er direktør i Middle East Institute, som igjen er sponset av De forente arabiske emiratene, skrev en skremmende kronikk i Politico i juni 2020. I artikkelen forutså han ødeleggelser, sult og økende kriminalitet på grunn av sanksjonsloven. Han ser på dette som Syrias vei til å bli en «failed state» av typen Somalia, og ser på dette som «en mulighet for USA».

Når hjelpeorganisasjonene snakker om å «åpne Syrias grenser», betyr det bare åpning for støtte til terroristgruppene. Dette vil hjelpe al-Qaida, men det syriske folket vil det ikke hjelpe. Kina og Russland har avvist dette forslaget i FN.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelKrise for begravelsesbyråene – færre dør enn vanlig
Neste artikkelTwitter slår til mot anti-imperialistisk nettavis
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).