Tankesmie ser koronakrise som «genuin anledning» for tysk militarisme

9. mai 2020

tyske soldater2 — Tyske soldater. Foto: Shutterstock.

Av Gregor Link.

Den økonomiske verdenskrisen utløst av koronaviruspandemien har blitt en katalysator for tysk imperialismes planer om å tvinge Europa under sitt hegemoni, og et nytt grep etter verdensmakt.

Dette kommer mest åpent til uttrykk i et nylig dokument fra den innflytelsesrike tyske tankesmia DGAP – Det tyske rådet for utenriksrelasjoner. Under tittelen «Avskrekking og forsvar i Covid-19-tider» står det: «Når de uforlignelige økonomiske konsekvensene av denne krisen begynner å bli tydelige kunne det synes fristende å redusere forsvarsutgiftene.» Ifølge studiens forfattere vil imidlertid den «nåværende flyktigheten i verden» gjøre dette «uansvarlig».

Hovedforfatteren Christian Mölling har tette forbindelser i utenrikspolitiske kretser. Før han ble DGAP-forskningsdirektør og programdirektør for sikkerhet og forsvar jobbet han for den amerikanske stiftelsen German Marshall Fund (GMF) og for Det tyske instituttet for internasjonale sikkerhetsanliggender (SWP), som i fellesskap i 2013 publiserte det programmatiske dokumentet [engelsk tekst] «Ny makt, Nytt ansvar».

«Europa» – som fremfor alt betyr Tyskland – «kan fremdeles utforme sin egen skjebne», skriver Mölling et al. «Tysklands kommende EU-presidentskap» tilbyr «en genuin anledning» til å komme ut av krisen «intakt» og «muligens enda sterkere». For å oppnå dette målet etterlyser rådgiverne for den tyske regjeringen utviklingen av en «omfattende og helhetlig konfliktstrategi», for konfrontasjonen med rivaliserende makter, både innenfor Europas grenser og på globalt nivå.

Med tanke på Tysklands presidentskap for EU-rådet fra juli skriver forfatterne: «Dette kan ha sett ut som en rutinemessig jobb – inntil nå. Det faktum at den største EU-økonomien, landet med de største forsvarsutleggene og den nest-største militærstyrken i EU, tar over midt under krisen gir Berlin tyngde til å utforme resultatene i forsvarsdomenet.» Tyskland bør bruke sin lederrolle for å «skjerme viktige europeiske forsvars- og industrielle evner og kapasiteter» og «foreslå en pragmatisk re-design av instrumenter som Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og Det permanente strukturerte samarbeidet (PESCO) [Permanent Structured Cooperation].»

PESCO er den innledende fasen av en kontinental europeisk militærallianse som særlig forfektes av Tyskland. Bortsett fra Danmark og Malta tilhører alle EU-stater sammenslutningen. Kooperativet ble grunnlagt i november 2017 «for å anses som en direkte reaksjon på det britiske brexit-folkeavstemningen,» sa Ronja Kempin fra SWP, til Frankfurter Allgemeine Zeitung i 2019.

Som et grunnlag for tyske handlingsalternativer utarbeider DGAP-forfatterne forskjellige scenarioer for politisk utvikling på det europeiske kontinentet.

Det fellesutgangspunktet for disse scenarioene er følgende situasjon: «Fra 2020 og fremover vil europeiske land sannsynligvis befinne seg under en dobbel belastning: Mens offentlige finanser vil komme under stress vil behovet for fortsatte eller til-og-med økte forsvarsinvesteringer vedvare der sikkerhetsmiljøet forverres.»

DGAP-dokumentet argumenterer for at militæret og våpnene er uunnværlige for håndtering av de politiske omveltningene som oppstår som følge av krisen, og samtidig for å hevde tyske og europeiske geostrategiske interesser mot internasjonale rivaler: «Europa kan ikke innta en tøff holdning overfor Russland i øst og forsømme sør. Det er ikke mulig for Europa å fokusere bare på én søyle. Kontinentet må adressere avskrekking, forsvar og krisehåndtering, samtidig.»

I dokumentet beskrives konsekvensene av en slik politikk som følger: «Der noen regjeringer blir tvunget til å erklære konkurs trengs de gjenværende kreftene for interne sikkerhetsoppgaver.» Dette vil resultere i manglende investeringer for de nasjonale væpnede styrkene. Sikkerhetssituasjonen vil være «anspent, der russiske analytikere antar at kjernevåpenterskelen har blitt senket på grunn av tap av konvensjonelle evner og kapasiteter».

Andre steder står det: «På grunn av mangelen på amerikansk lederskap i den globale responsen på Covid-19, posisjonerer Beijing seg for tiden som den alternative leverandøren av myk makt. Beijing presenterer et image av kontroll og velvilje, leverer medisinsk utstyr og testsett til Europa og andre steder, mens USA knapt er istand til å håndtere krisen på hjemmebane.»

Faktisk er, fra tysk synspunkt, USA den største «kilden til usikkerhet». DGAP-dokumentet uttaler at det er mulig at den «dype riften i det amerikanske samfunnet» og den «enorme belastningen som kampen mot pandemien påfører den amerikanske økonomien» kan føre til USAs politiske tilbaketrekking fra Europa.

Resultatet av et slikt «Amis hauen ab»-scenario [’Yankier pakker sammen og drar hjem’] ville være «en intra-europeisk debatt om kjernefysisk avskrekking. Med tanke på at Europa inkluderer kjernevåpenmakter så-vel-som land som har undertegnet og ratifisert traktaten om forbud mot kjernevåpen, er den interne samhørigheten anstrengt. Både budsjett- og atomvåpendebatter møter politisk motstand i noen stater. Denne paradoksale situasjonen med å måtte anvende større utlegg mens budsjettene blir strammere, forverrer de politiske riftene mellom europeere. Akkurat som under den siste krisen har europeere forskjellige utleggsprioriteter. Divergerende utleggsmønstre påvirker forsvarsindustriene forskjellig på tvers av hele Europa.»

Fra tysk synspunkt må målet i denne situasjonen være politisk å «integrere» land som i mellomtiden har falt etter. For dette formålet bør det utvikles et politisk redskap som tilsvarer NATOs nasjonale rammeverkkonsept.

Ideen om at den globale krisen – til tross for betydelige utfordringer – fremfor alt presenterer seg som en anledning for tysk imperialisme, løper som en rød tråd gjennom DGAP-studien.

Med tanke på store europeiske våpenprosjekter som MGCS (fransk-tyske stridsvogner) og FCAS (felles-europeisk luftkampsystem) anbefaler dokumentet eksempelvis at den tyske regjeringen umiddelbart tar initiativ. Denne krisen «byr en anledning til å overvinne nasjonalt sentiment i det organisatoriske og forsvarsindustrielle samarbeidet». Sjansen bør gripes, til tross for at politisk motstand er å forvente. Tyskland bør «se for seg neste generasjons forsvarsindustrielle samarbeid og konsolidering».

Men den hardnakkede nasjonalismen i andre EU-land er ikke den eneste bremsen for tyske ambisjoner, som nå endelig kan «legges bak seg». En annen «hindring» som må fjernes, er «brannmuren som tradisjonelt skiller sivilt og militært FoU i Europa». I stedet må målet være å bruke alle tilgjengelige midler mer «kreativt» for å oppnå militære og strategiske mål. Skulle ikke engang dette gi de ønskede resultatene, må «alternative midler» settes inn.

Modell av Schnöggersburg, bykulissen der Tyskland og EU trener på krig i bymiljøer.

Dokumentet hevder heldt bokstavelig: «Konflikten har allerede rent over, og ut av det konvensjonelle militære domenet. Dersom militære midler viser seg dyrere eller mindre effektive enn alternative midler er det forsvarlig å vurdere en mer omfattende og helhetlig måte å involvere seg i konflikter på, og å avskrekke motstandere med. En slik omfattende og helhetlig konfliktstrategi kan bygge videre på erfaringene fra hybrid krigføring og utenlandske innflytelsesoperasjoner mot Europa» (utheving tillagt).

Disse linjene etterlater ingen tvil om at det tyske borgerskapet, til tross for sitt nederlag i to verdenskriger, bak befolkningens rygg, forbereder nye historiske forbrytelser. I 2005 definerte den amerikanske militærstrategen Frank G. Hoffman «hybrid krigføring» som en «kombinasjon av konvensjonelle og irregulære måter å slåss, i forbindelse med terroristaksjoner og kriminell opptreden».

Når tyske militærrådgivere snakker om «alternative midler» i denne konteksten må dette tas som en seriøs advarsel. «Elementene» i slik hybrid krigføring er, i henhold til definisjonen, blant annet bruken av «kjernefysiske, biologiske, kjemiske og improviserte eksplosive enheter», implementeringen av «desinformasjon og propagandakampanjer» sammen med cyber-angrep, i tillegg til «utplasseringen av tropper som kjemper i det skjulte, eller soldater og militært utstyr uten nasjonalemblemer, som opererer i utenlandsk territorium».

Med velvillig tillatelse fra World Socialist Web Site. Oversatt av Knut R for WSWS. Publisert også på Midt i fleisen.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.