Palestinske myndigheter sier opp alle avtaler med USA og Israel

0
Mahmoud Abbas taler i EU-hovedkvarteret i Brussel i 2017. Shutterstock

Palestinas president Mahmoud Abbas erklærte 19. mai 2020 at alle avtaler med USA og Israel er sagt opp. Dette skriver Palestine Chronicle. Dette er et resultat av Benjamin Netanyahus planer om å annektere store deler av Vestbredden og USAs støtte til dette. Abbas sa dette på et møte i Ramallah:

«Palestine Liberation Organization og staten Palestina er fra i dag fristilt for alle avtaler og forståelser med de amerikanske og israelske regjeringene og for alle forpliktelser basert på disse forståelsene og avtalene, inkludert sikkerhetsavtalene.»

Netanyahus plan er å annektere de illegale israelske bosettingene på Vestbredden og innlemme dem i Israel. Dette er en del av det som er kalt «Århundrets avtale». Abbas sa at anneksjonen gjør at Israel som okkupant overtar alle de forpliktelsene som en okkupantmakt har etter folkeretten.

«Den israelske okkupasjonsmyndigheten må nå bære alle sine forpliktelser som okkupasjonsmakt av palestinske områder. Den må bære alle konsekvensene, og internasjonal humanitær rett og Genève-konvensjonen pålegger også okkupasjonsmyndigheten ansvaret for å ta vare på innbyggere under okkupasjon.«

De sentrale avtalene som PA nå fristiller seg fra er Oslo-avtalene (1993), Hebron-avtalen (1997) and Wye River-avtalen (1998).

Kommentar:

De avtalene Abbas og hans PA (Palestine Authority) nå sier opp er i virkeligheten bantustan-avtaler som har gjort palestinerne prisgitt Israel på alle måter, samtidig som det er skapt et skinn av «uavhengighet». PA er på den måten bare marionetter uten reell makt og myndighet. Trumps «Århundrets avtale» har avslørt hulheten og falskheten i dette spillet som har pågått siden Oslo-avtalene ble inngått. Craig Murray kommenterer dette i denne artikkelen:

Den internasjonale reaksjonen på Trumps Bantustan syner at tostatsløysinga alltid var ei løgn

Murray skriver blant annet:

Men Trumps framlegg om korleis «Palestina» skal styrast gjer samanlikninga med bantustan enno meir påfallande. Restriksjonane den sokalla «staten» skal ha etter Trumps plan når det gjeld eigne militære styrkar eller tryggleiksstyrkar er meir omfattande enn dei som galdt for bantustan i Sør-Afrika. Trump krev ogso at Israel skal ha rett til å hindra palestinske flyktningar frå diasporaen om dei freistar reisa til ned nye «staten» Palestina. Ein «stat» som ikkje har lov til å definera kven som er borgarar er ikkje ein stat.

Ikkje nok med dette: Denne «staten» skal ikkje ha noko rett til territorialfarvatn eller ein eksklusiv, økonomisk sone. Sjøterritoriet skal gjevast bort til Israel i strid med FNs Havrettskonvensjon. «Staten» skal ikkje ha rett til å forhandla fram traktatar utan israelsk samtykke. «Staten»  får ikkje eingong lov til å byggja ei eiga hamn, men skal tvingast til å senda all eksport og import over israelske hamner. Med andre ord: Den israelske, økonomiske blokkaden skal halda fram mot den nye «staten». I klårtekst: I tillegg til den ikkje levedyktige oppdelinga av det krympa territoriet er dei administrative ordningane som blir foreslått ikkje i nærleiken av å likna på ein verkeleg stat.

«Tostatsløsninga» er stein død

Vi har lenge pekt på at den såkalte «tostatsløsninga» for Palestina og Israel er død. Det finnes ingen virkelig palestinsk stat, og slik disse avtalene er, vil det heller aldri bli noen palestinsk stat. Nå har Abbas langt på vei innrømt det. Hele eksistensen til PA bygger på denne illusjonen, men når han nå trekker PA fra alle avtaler tar han et langt skritt i retning av en «enstatsløsning». Jeg kommentarte dette i 2013 i artikkelen: Tostatsløsninga er død – hva med enstatsløsning?

Det er ikke en stat FN har godkjent. Det finnes ikke noe Palestina som er i stand til å leve. FN har godkjent et prinsipp og en delegasjon og et uverdig status quo. Palestina av i dag er en utendørs konsentrasjonsleir, delt i biter og stykker, uten noen som helst mulighet til å fungere. Å kalle det for bantustans, slik man hadde under apartheidstyret i Sør-Afrika er egentlig å gjøre apartheidstaten urett. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza har det mye verre enn de svarte innbyggerne hadde det i sine bantustans, noe også Desmond Tutu har gitt uttrykk for. Det lemlestede «Palestina» vi ser i dag kan bare fungere som en korrupt enhet, fullstendig kontrollert av sionistene og totalt avhengig av intravenøse tilskudd utenfra, og med uverdige levevilkår for sine innbyggere.

I sin avskjedstale i FN tok USAs daværende utenriksminister John Kerry kraftig avstand fra Israels politikk:

NRK skriver:

John Kerry beskrev en situasjon der israelske bosettinger, veisperringer og militære gjør palestinernes hverdag vanskelig:

Et nettverk av veisperringer og kontrollpunkter, som gjør skoleveien til en prøvelse, som gjør det vanskelig for bønder og forretningsfolk å kjøre varer til markedene, som gjør at folk strever med å få de tillatelsene som skal til for å oppsøke lege.

– Med en énstatsløsning vil millioner av palestinere bo i permanente segregerte enklaver midt på Vestbredden, men uten noen virkelige politiske rettigheter og med atskilte utdannings- og transportsystemer, store inntektsforskjeller og under en militær okkupasjon som fratar dem de mest grunnleggende friheter.

Ville en israeler eller amerikaner ha akseptert å leve slik, spurte utenriksminister Kerry.

Og så kom han med det utsagnet som nok er tyngst å fordøye i Tel Aviv:

– Hvis valget er énstatsløsning, må Israel velge om det vil være jødisk eller demokratisk, det kan ikke være begge deler, og landet vil aldri oppnå virkelig fred.

Den eneste logiske konsekvensen av det Abbas nå sier er at palestinerne gir opp hele dette spillet som er kalt «tostatsløsninga», og i stedet erklærer:

Vi innser at Israel har vunnet, det er ikke mulig for oss å etablere en separat palestinsk stat. Vi krever derfor fulle statsborgerlige rettigheter, fulle demokratiske og økonomiske rettigheter innenfor det området som i dag er kontrollert av Israel.

Dette ville skape en helt annen situasjon.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelEn faktasjekk av Faktisk
Neste artikkelDemokraturets fristelser
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).