Hvordan forstå alle disse nyhetene om Kina

0
Tienanmen-porten i Beijing. Shutterstock

Av Caitlin Johnstone.

Kina er i nyhetene hver dag nå. I dag her i Australia later vi som vi er fornærmet fordi en kinesisk tabloidavis publiserte en beskyldning om at landet vårt er en «gigantisk kenguru som opptrer som USAs skjødehund», selv om vi alle vet at dette er helt sant og vi burde bli smigret over at de i det minste sa «gigantisk». Før det, ble vi opprørt over en stor økning i tollsatsen på bygg, som svar på vår tilrettelegging av USAs globale spinn-kampanje mot Kina – der det viste seg at Washington rundlurte oss og tok over markedet.

Den anti-kinesiske opinionen har blomstret i Australia, hjulpet av våre Murdoch-dominerte nyhetsmedier, tankesmier finansiert av USAs utenriksdepartement eksplisitt for å manipulere fortellingen om Kina, og selvfølgelig vår egen dyptliggende rasisme og fremmedfrykt. På grunn av vår geografiske beliggenhet, har Australia, løpegutten til det amerikanske militæret og etterretningstjenester, vært et viktig oppmarsjområde i det USA-sentraliserte imperiets propagandakampanje mot den mektigste nasjonen i verden som enda ikke er absorbert.

Kina er i nyhetsbildet hele tiden nå, og det er ikke på grunn av et virus. Det er ikke på grunn av Hong Kong, det er ikke på grunn av uigurer, det er ikke på grunn av piratkopiering av patenter eller noen av de andre grunnene i den salige blandingen av unnskyldninger du blir fôret med som begrunnelse for hvorfor den kinesiske regjeringen plutselig må betraktes som den nyeste Dagens Hitler™ .

Kina er i nyhetene hele tiden på grunn av imperialisme.

For å forstå hva som skjer med Kina og hvorfor «nyhets»-mediene fortsetter å gni inn i fjeset ditt fortellinger om hvor forferdelig landet er, trenger du egentlig bare å forstå to grunnleggende punkter:

Punkt 1: Vi er midt inne i en sakte  tredje verdenskrig mellom den USA-sentraliserte maktalliansen og nasjonene som har motstått å bli absorbert inn i den.

En løs allianse av oligarker uten nasjonal tilhørighet bruker regjeringer som sine spydspisser og har sikret seg kontroll over en stor imperie-lignende klynge av nasjoner med økonomisk og militært sentrum i USA. For å få mer makt og sikre sitt eksisterende hegemoni, må dette oligarkiske imperiet fortsette å utvide seg, ved å absorbere stadig flere nasjoner og knuse dem hvis de gjør motstand. Kina er den klart mektigste av disse ulydige nasjonene, etterfulgt av Russland på en fjern andreplass og Iran på en enda fjernere tredjeplass.

Atomvåpen gjør en ny varm verdenskrig uønsket, så denne krigen gir seg utrykk i kampen for kontroll over ressurser, økonomisk krigføring, organisering av kupp, bevæpning av opposisjons-militser som brukes som stråmenn, utvidelse av militær tilstedeværelse i sentrale geostrategiske regioner under påskudd av å bekjempe terrorisme, og «humanitær intervensjonisme». Store, gode gammeldagse bakkeinvasjoner blir bare brukt som siste utvei, og først etter å ha produsert tilstrekkelig internasjonalt samtykke, for å sikre fortsatt samhold i denne imperie-lignende maktalliansen.

Men det endelige målet er det samme som i en konvensjonell verdenskrig: å banke den andre siden til underkastelse og føyelighet. Og i dette tilfellet betyr underkastelse å bli absorbert inn i den imperialistiske klyngen. Etter Sovjetunionens fall ble den rådende tankegangen i amerikanske maktstrukturer at USA må opprettholde et ensidig dominerende hegemoni for enhver pris, for å opprettholde en «liberal verdensorden» (selv om det betyr å forlate «liberale» verdier når det er beleilig). Fra da av, var agendaen global dominans og den langsomme, kvelende undergravningen av alle som står i veien.

Punkt 2: Propaganda brukes til å føre denne verdenskrigen

I en konvensjonell krig har hver side klare militære mål som alle forstår, og styrkene flyttes naturlig rundt for å oppnå disse målene. I denne rare verdenskrigen i sakte film er det ingen som forstår hva som skjer, bortsett fra de mest sentrale folkene med makt og de som følger veldig nøye med. De forskjellige agendaene mot regjeringene i Iran, Venezuela, Russland, Syria, Kina osv. fremstår forskjellige og uten sammenheng til hverandre når man ser på dem enkeltvis. Faktisk vil du se forskjellige politiske fraksjoner som støtter enkelte av disse agendaene, men ikke andre. Det eneste som forener denne sakte offensiven for ødeleggelse og absorbering alle nasjoner som enda ikke er slukt, er nøye konstruerte propagandahistorier.

Måten disse større propagandafortellingene fungerer på, er enkel. Det vil aldri falle vanlige borgerne inn at en nasjon på den andre siden av kloden som stort sett bare pusler med sine egne ting, må sanksjoneres, undergraves og gjøres lydig, så de imperialistiske oligarkene som eier kasten av politikere og media sørger for at alle blir fôret med med skreddersydde fortellinger som passer med deres eget ideologiske verdensbilde, for å forhindre at innenrikspolitiske saker kompliserer disse agendaene. Når det først er tilstrekkelig enighet om at Saddam/Gaddafi/ Morales/Assad/Maduro/hvem som helst må bort, kan kampanjen for å undergrave, sabotere og absorbere den regjeringen trygt trappes opp.

Hvis du skjønner disse to punktene, forstår du lett alt som skjer med Kina, og alt som vil fortsette å skje. Propagandafortellinger vil kommer på løpende bånd og med økende aggresjon. Det langsiktige målet er å fremmedgjøre Kina fra sine allierte, skade Kinas økonomiske interesser og forhindre at Kina virkelig blir en supermakt og skaper en multipolar verden.

Beijing by night. Kina er for lengst blitt verdens største industrimakt og har allerede verdens største økonomi.

Og det morsomme er at ingenting av dette er nødvendig. Folk i vest blir bevisst oversvømt med propaganda for å få dem til å tro at Kina ønsker å ta over verden, og vil gjøre det med mindre de holdes kustus på av USA, som har omringet Kina med militærbaser. Dette er en ekstrem aggresjon, som USA selv aldri vil ha godtatt fra noen ukontrollert regjering. Men hvis du virkelig spør folk litt om hvordan de vet at Kina ønsker å ta over verden, vil du oppdage at de ikke har noen egentlige bevis for det.

De vil fortelle deg at Kina har en autoritær regjering som forfølger etniske og religiøse minoriteter, med den uriktige påstanden at dette dermed betyr at Kina vil ta over verden og gjøre det  samme mot alle andre. De vil fortelle deg at Kina har forsøkt å utvide kontrollen over enkelte direkte tilstøtende territorier, og uriktig påstå at dette betyr at de ønsker å dominere planeten militært, slik USA for tiden gjør. De vil sitere bevis som viser at Kina forsøker å bli en supermakt og skape en multipolar verden (noe Kina åpent innrømmer) og uriktig påstå at dette er et bevis på at de forsøker å dominere verden som enerådende makt. De vil ikke kunne fremlegge noen faktiske, konkrete bevis for at Kina prøver å ta over verden og sensurere internett og ta bort dine rettigheter, fordi det ikke eksisterer noe slikt bevis. Det er en helt tom tro som stammer fra aggressiv manipulasjon av fortellinger.

«En myte jeg tror at virkelig må avkreftes, er at Kina på en eller annen måte tar sikte på å erstatte Amerika og kommer til å styre verden. Det vil de ikke,» sa den kinesiske risikokapitalisten og samfunnsforskeren Eric Li i John Pilgers dokumentarfilm The Coming War on China. «For det første er ikke kineserne så dumme. Vesten, med sine kristne røtter, handler om å konvertere andre mennesker til sin tro. Kineserne driver ikke med slikt. Slik er det bare – igjen, jeg forringer ikke den vestlige kulturen, jeg bare påpeker den iboende naturen, DNA-en i to forskjellige kulturer – for to tusen år siden bygde kineserne Den kinesiske mur for å holde barbarene ute, ikke for å invadere dem.»

Jeg vil hevde at dette er en rimelig oppsummering. Etter at europeiske nasjoner prøvde å erobre planeten for bare noen generasjoner siden, med det erklærte ønsket om å spre kristendom og «sivilisasjon», projiserer vi våre syke rester av kolonialistiske verdier på en nasjon med en kultur som aldri førte den til slik galskap.

Å dominere hele planeten med brutal makt i all evighet, motivert av den vage mistanken om at et annet land ønsker å gjøre det samme mot deg, er ikke tilregnelig og er ikke et alternativ. Uavhengige nasjoner bør få lov til å forbli uavhengige, absorberte nasjoner bør få sin suverenitet tilbake (eller i Australias tilfelle, gitt den for første gang), og Amerika bør begynne å oppføre seg som et normalt land. Forestillingen om «pre-crime» hører hjemme i dystopiske skrekkfilmer når den brukes på enkeltpersoner, og det er ingen grunn til at vi bør oppfatte ideen om å angripe og ødelegge land for hypotetiske fremtidige lovbrudd som mindre sinnssyk på internasjonal skala.

Det var aldri noen grunn til at koronaviruset ble gjort til et internasjonal stridstema, når det like gjerne kunne ha blitt et spørsmål om internasjonalt samarbeid. Faktisk er samarbeid det vi alle bør gjøre, med dette viruset og med alt annet. La oss avslutte denne merkelige sakte verdenskrigen og begynne å handle klokere.


Creative Commons. Caitlin Johnstone kan støttes med Patreon eller Paypal.

YouTube player

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Forrige artikkelFaktisk – startet på en bløff, kompromitterer journalistikken. På tide å legge ned.
Neste artikkelUSA trekker seg fra Open Skies-avtalen til bekymring for Europa
Caitlin Johnstone er en australsk journalist og blogger. Hun skriver på sine nettsider at artikelene hun signerer stort sett er blitt til i dialog og samarbeid med ektemannen Tom Foley. "Det virker ganske åpenbart for meg at arten vår er på vei mot katastrofe hvis vår oppførsel i stor skala forblir diktert av systemer der mennesker og nasjoner konkurrerer med hverandre om makt og profitt i stedet for å samarbeide med hverandre til beste for alle. Jakten på profitt for sin egen skyld dreper biosfæren vår og agendaen for unipolar dominans driver oss stadig nærmere atomkrig, så jeg finner det ingen overdrivelse å si at selve vår overlevelse avhenger av å forlate kapitalismen og imperialismen til fordel for samarbeidsbaserte samfunnsmodeller."