oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Vanskelig spørsmål, som jeg skal prøve å besvare litt indirekte. I grove trekk har det vært slik i norsk politikk at hele venstresida de siste 30 årene, har oppfattet klimaproblemet som det viktigste spørsmålet i vår tid (Ap har vært litt delt mellom lederne og medlemmene). Man må kunne anta at klimabekymringen (en illusjon?) har vært alvorlig ment på venstresida – det samme gjelder de mange klimatiltakene som har vært programfestet:
Man har trodd at fornybar energi (altså vindkraft i Norge), flere eksportkabler til EU, elektrifisering av sokkelen, flere el-biler, EUs kvotesystem, høyere strømpris til norske forbrukere osv., ville bidra til i betydelig grad å redusere de globale klimagassutslippene.
Det siste året har en bedre forståelse av klimaspørsmålet ført til at det på grunnplanet i partiene på venstresida har begynt å snike seg inn en stadig sterkere tvil om partienes grunnleggende forståelse av sammenhengene i klimapolitikken holder. Er det virkelig slik at de klimatiltakene venstresida tradisjonelt har frontet, er så effektive man hittil har trodd? Er det virkelig slik at eksport av lusne 45-50 TWh med vindkraft er så kolossalt fordelaktig for klimaet at norsk natur bør raseres av tusenvis vindturbiner (når EU egentlig trenger 2.300 TWh ganske raskt, og ikke 40)? Er prisen – mange milliarder – for å bidra med ganske ubetydelige klimatiltak, i realiteten et meningsløst økonomisk sløseri med statens, industrienes og husholdningenes penger? Og er det mer enn et paradoks at man prøver å redde verden ved å ødelegge naturen bit for bit? Slike spørsmål har bidradd til å åpne manges øyne de siste årene.
Nå har det parallelt med den tvilen som gradvis har begynt å prege venstresidas velgermasse, skjedd oppsiktsvekkende ting også på høyresida. Alle, altså Høyre, Frp og Støre/Barth-Eide-fløyen i Ap, har på relativt kort tid erklært seg hjertens enig med venstresida, og definert klimakrisa som verdens hovedsak (selv om mange av dem ikke tror på det!). Men de hevder likevel med største skråsikkerhet at kampen mot «krimakrisa» i dag er klodens viktigste utfordring. Skal vi tro på dem?
Trolig ikke: Den nye høyreinteressen for klimaspørsmål, er heller en strategisk genistrek som har gjort det mulig for Høyre, Frp og deler av Ap til i én fei å uskadeliggjøre all opposisjon i Stortinget mot den perspektivløse norske energipolitikken. Disse tre partiene fronter nå halvparten venstresidas energipolitikk (behovet for mer fornybar energi, og mer elektrifisering av Norge), samtidig som de tre partiene har flertall på Stortinget til å fortsette oljepolitikken. Og partiene på venstresida er kneblet og i alle fall lurt opp i stry. De har fått full oppslutning for sin misforståtte klimapolitikkipolitikk, uten å komme av flekken i oljepolitikken.
Er det noe å gjøre med dette?
I prinsippet: Absolutt. I praksis: Vanskelig. Er det mulig å fjerne Barth-Støre i Ap, vindkraftfantasten Kari Kaski i SV (sende henne tilbake til «miljøstiftelsen» Zero), og helst også søvngjengerne Lars Haltbrekken i SV og Arild Hermstad i MDG, m.fl. Og er det mulig å forandre partienes programmer (inkl. Sps og Rødts) før det er for seint? Men uansett: Det er på venstresida noe må skje.
Les flere artikler av Odd Handegård her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
