oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
På nytt har Helge Orten (H), leder for Transportkomitéen på Stortinget, demonstrert at argumentene for Jernbanepakke 4 de blå-blå framfører ikke holder mål. De viktige spørsmåla og den virkelige grunnen for å legge Jernbanepakke 4 inn under EØS-avtalen holder de tett om.
– Hovedpoenget med Jernbanepakke 4 er ikke å få flere jernbanestrekninger ut på anbud, sa han til Nationen 13. mai. Nei, hvem trodde vel det?
– Utgangspunktet er et ønske om å harmonisere jernbanereglene i Europa, sa han videre. Det skal bli lettere å gjennomføre grensekryssing. Jernbanepakka skal også legge til rette for at det er like regler og retningslinjer for jernbaner og jernbaneselskapene i hele EU/EØS.
Under demonstrasjonen mot Jernbanepakke 4 foran Stortinget 10. oktober i fjor fikk Orten slippe til med et innlegg. Hovedargumentet hans for Jernbanepakke 4 var det samme den gangen som nå. Det var syltynne saker. (Se omtale på steigan.no.) Det er ikke bedre nå. Vi må kunne slutte at dette er hovedargumentet Høyre og regjeringa grunngir jernbanepakka med.
Som om ikke EU vil gjennomføre denne høyst nødvendige harmoniseringa uansett om Norge godtar Jernbanepakke 4 eller ikke. Som om ikke Norge kan innføre de samme standardene som EU uten å godta hele Jernbanepakke 4. Som om vi som er mot Jernbanepakke 4 skulle påstå at det er skadelig og unødvendig å lage et mer enhetlig regelverk for de europeiske jernbanene. Som om det er dette som er den viktigste kritikken mot å godta Jernbanepakke 4.
– Det er merkelig at de ikke ser poenget med et system som er mer harmonisert og standardisert på tvers av landegrensene, sa Orten videre i Nationen-oppslaget, med adresse til de rødgrønne.
Som om de rødgrønne ikke ser dette poenget. Orten lager seg en stråmann og argumenterer mot den. Det er en taktikk som er helt i tråd med de blå-blå sine uskrevne regler:
- Overhøre, neglisjere og snakke bort kritikk og innvendinger.
- Aldri innrømme feil, aldri gå tilbake på et standpunkt.
- Lytte til fagfolk? Bare når det tjener den blå-blå politikken.
Orten har ett argument til for å godta Jernbanepakke 4, et argument han framførte foran Stortinget 10. oktober også: hvor fordelaktig det er å konkurranseutsette persontrafikken. Som om det er et argument for Jernbanepakke 4. Stortinget vedtok jo dette allerede i 2015, lenge før EU-parlamentet vedtok Jernbanepakke 4. Regjeringa har sjøl vist at det går fint an å konkurranseutsette uten noen jernbanepakke. Så Ortens andre «argument» er ikke noe argument for Jernbanepakke 4 i det hele tatt.
Hovedsakene som Orten ikke snakker om
Etter så ynkelig utenomsnakk må man spørre hvorfor de blå-blå helst ikke snakker om det vesentlige, men holder folk for narr med uvesentligheter.
At den norske jernbanen vil bli underlagt ERA, som er et reint EU-organ der Norge ikke deltar, snakker de blå-blå helst ikke om eller bortforklarer med at norske jernbanemyndigheter fortsatt vil kunne gripe inn i saker som gjelder sikkerheten på norsk jernbane. At Grunnloven § 115 bare tillater å overføre myndighet til internasjonale organ der Norge er medlem, og i så fall med minst 3/4 flertall, vrir de seg unna med å hevde at hver enkelt sak, isolert sett, er «lite inngripende» slik at § 115 ikke gjelder. Uttrykket «lite inngripende» finnes ikke i Grunnloven og ikke i noen annen lov heller. Det er en gummistrikk som EU-tilhengerne har funnet på og som de kan tøye så langt de er tjent med. Motstanderne kan opponere, men det blir et spill med ord der de sterkeste har definisjonsretten, siden det ikke finnes noen klar fastsatt på hvor grensa for «lite» går.
Slik argumenterer regjeringa i proposisjonen om å innlemme Jernbanepakke 4 i norsk lov (Prop. 101 L 2019 – 2020, s. 53, min utheving):
Grunnloven bygger på en forutsetning om at utøvende, lovgivende og dømmende myndighet i Norge skal utøves av norske statsorganer. Dette vil si at det i utgangspunktet er norske statsorganer som skal ha kompetanse til å treffe vedtak med direkte virkning for private borgere og foretak i Norge. Etter sikker konstitusjonell praksis kan imidlertid denne typen overføring av myndighet til å treffe vedtak med virkning i Norge skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, forutsatt at myndighetsoverføringen anses som «lite inngripende».
Hva er denne påstått sikre konstitusjonelle praksisen? Ingen ting annet enn at EØS-flertallet i stortinget gjentatte ganger har overkjørte mindretallet og vedtatt med simpelt flertatt at det ikke er nødvendig med 3/4 flertall i saker som etter Grunnloven krever det, dersom saka er «lite inngripende». Mindretallet av EØS-motstandere har aldri akseptert dette som en «sikker konstitusjonell praksis».
Det finnes bare én EØS-avtale
Hvis en godtar prinsippet om «lite inngripende», er det ikke avgjørende om hver enkelt lille del av EØS-avtalen er mye eller lite inngripende. Det avgjørende er om avtalen i sin helhet er «lite inngripende» eller ikke. Hvis en først skal legge vekt på om et nytt tillegg til avtalen er «lite inngripende» eller ikke, burde spørsmålet være: Gjør dette tillegget avtalen som helhet (fortsatt) «lite inngripende»? Selv EU-tilhengerne må vel være enig i at avtalen etter hvert har blitt langt mer omfattende og «inngripende» enn noen så for seg da den ble vedtatt i 1992, og at det er lenge siden den som helhet kunne kalles «lite inngripende».
Det som er påfallende med argumentasjonen til de blå-blå, er at de ikke går offensivt ut og sier «Ja, vi avgir suverenitet til ERA, vi ønsker at EU skal få direkte innflytelse på norsk jernbane selv om Norge ikke er medlem, vi ønsker å låse fast norsk jernebanepolitikk i tråd med Jernbanepakke 4 i all overskuelig framtid». Tvert imot, dette toner de ned, bagatelliserer og bortforklarer, sjølsagt fordi de er klar over at de har en dårlig sak. Sleipt, falskt og uærlig. En viktig grunn til det store flertallet mot norsk EU-medlemskap er vel nettopp at folk ikke ønsker at Norge skal bli styrt fra Brüssel.
EU er en garantist for en nyliberal politikk der private konsern får overta og berike seg på offentlige tjenester og oppgaver, og der de nasjonale myndighetene blir underlagt det overnasjonale EU-byråkratiet og transnasjonale storkonsern. Ved å innlemme Jernbanepakke 4 i EØS-avtalen vil de blå-blå så langt det lar seg gjøre, sementere en slik jernbanepolitikk og gjøre det maksimalt vanskelig for kommende storting å endre på den.
Men verken Jernbanepakke 4 eller EØS-avtalen er hogd i stein. EØS-avtalen kan sies opp med 1 års varsel. Jernbanepakke 4 vil bli én spiker til i kista om Stortinget godtar den.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
