oss 100 kroner!
Arnulf Kolstad (23.04 1942–21.05 2020)
Av Harald Reppesgaard.
Etter lang tid sykdom fikk vi melding om professor i sosialpsykologi og kulturpsykologi og en utholdende forkjemper for fred og avspenning gikk ut av vår tid. Det var ikke uventet at slutten nærmet seg i disse vårmånedene men for oss som hadde et godt vennskap og nært samarbeid med ham skapte tapet et tomrom. Det var fortsatt så mye som skulle skrives, organiseres og gjøres faglig som fredspolitisk. Han var en enestående fagmann innen ulike felter innen psykologi og psykiatri og en initiativtaker i arbeidet mot opprustning og krigstrusler i landet vårt.
Hans iderikdom og nysgjerrighet førte til nye, ofte ukjente og derfor til dels kontroversielle, oppfatninger. De munnet ut i meninger som utfordret konservative og foreldete standpunkter innen hans eget fag og ikke minst hos hans siste arbeidsgiver NTNU i Trondheim. Sine uredde holdninger mot det han kalte en umoralsk og løgnaktig utenriks- og forsvarspolitikk ble ofte forsøkt latterliggjort og avfeid av NATO-forsvergerne i Norge.
Arnulf Kolstad var radikal, kalte seg marxist og uttalte seg hytt og pine om hysteriske kvinner, pyromani, repressiv toleranse, frykt for fugleinfluensa, om hornmusikk og seksualitet, om ytringsfrihet, Irakkrigen, høyhastighetstog m.m. I boka «Perler for svin» som han kalte «et festskrift ril meg sjøl» før sin 70-årsdag viser han et ubegrenset oppkomme av ironi, vidd og en fornøyelig form for kritikk. På den faglige siden g han ut ti solide vitenskapelige bøker om kulturpsykologi, om kriminalitet og kriminalomsorg, om psykiske lidelser og helse, kreativitet og skole, idrett og samfunn, psykologi og rasisme m.fl. Alt Arnulf skrev hadde to målsettinger: å opplyse og forsøk på å forandre. Han er for beskjeden når han skriver i boka «Perler for svin» følgende:
«Når jeg skriver (og mener) at jeg har hatt en minimal innflytelse på andres holdninger og at jeg sjelden `omvender` noen eller fått dem på andre tanker, så er det utvilsomt riktig. Ikke alle her i verden kan ha like stor påvirkningskraft og på dette området `müssen einige die Dummen sein`, som tyskerne sier. Et utsagn jeg for øvrig har sansen for. Å tilby seg som taper eller å være dummere gleder som oftest mange.»
Arnulf viste sin rakrygget het i 2010 da den ukjente kineseren Liu Xiaobo fikk Fredsprisen og kritiserte tildelingen fem minutter etter Nobelkomiteens leder Jagland bekjentgjorde avgjørelsen. Han skriver lett humoristisk midt oppe i det raseriet norske medier hadde mot denne norske dissidenten at jo noen hadde han påvirket. Etter få timer ble Arnulfs standpunkt støttet av den kinesiske regjeringen, KKP og vel 1 milliard mennesker i Kina- ikke omvendt siden han var først ute. Dagbladet var først ute for å nagle dissidenten til veggen uten kjennskap til hva han mente om Kina og Liu Xiaobo. Dagbladet skrev på lederplass at han var en nyttig medløper og «en som bøyer hodet nå de røde keiserne i Beijing viste sin vrede.» Dette tok han som en hedersbevisning. Etter et par år forsto den norske regjeringen at Arnulfs kritikk var berettiget, selv om det aldr ble innrømmet. Forholdet til Kina måtte gjenopprettes av ensidige økonomiske grunner. Kapitalens høyborg NHO krevde det.
Arnulf var en studert og gjennomtenkt marxist. Han dialektiske forhold til mennesket og miljø var en rød tråd i hans bøker og skrifter om menneskets psykososiale utvikling og historiske ansvar for egen utvikling og plass i samfunnet.
Vi hadde mange friske diskusjoner om hjernen som materie, de psykologiske prosessene som en del av materiens egenskaper og psykodynamiske behandlingsmetoder. Boka «Medikalisering av psykososiale problemer» som var et knusende oppgjør med de internasjonale medisinmonopolene og forsvar for psykoterapien, var en av hans siste verker. Her traff vi hverandre.
Arnulf forhold til Kina var nesten et kjærlighetsforhold. I artikler som «Frihet og mental helse i Vesten og Kina» og «Kollektiv og individualisme i Kina» er en lovsang til den kultur og ivaretakelse av det kinesiske folket.
Arnulf som fredsforkjemper er lite omtalt i mediene. Han jobber kontinuerlig og brant for fred, nedrustning og avspenning. Allerede i 1962 startet han «Fredskontoret» i Trondheim etter inspirasjon fra det første kontoret i Stavanger.
Fra venstre: Jens Frøset, Arnulf Kolstad, Harald Reppesgaard, Torolv Stunes, Hagbart Vebostad
Han holdt foredrag, delte ut informasjon om NATO. atomopprustning. Mange arrangement var i samarbeid med Kvekerne, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Norsk kvinneforbund. Etter at Fredskontoret ble oppløst i 1972 og Norges Fredsråd overtok mye av arbeidet var han aktivt med der og gjennom årene deltok i aksjoner, demonstrasjoner, åpne møter, og i konfrontasjon med forsvarsentusiaster m.fl. I 2017 var han med og starte aksjonen mot den oppstartede amerikanske basen på Værnes. Arnulf hadde kunnskapen om hvordan man skulle ordlegge seg, lage innlegg forholdet til medier og sto på stand på Nordre. Snart ble han kalt «fredsproffen på Nordre». Før aksjonen mot NATOs kjempeøvelse i 2018 var han primus motor og sto på i mediene for fredssaken. «Begeistringen for krigsøvelsen Trident Juncture beror på en kortslutning: Nemlig at det å trene på krig fører til fred,» sa han til TV2.
Arnulf ble en svært aktiv bidragsyter i Friheten. Det var først og fremst hans kjennskap til kinesisk kultur, filosofi og levemåte. Han så på kommunismen som et idealsamfunn. I sitt hjerte var Arnulf en kommunist men ble aldri medlem av Norges Kommunistiske parti. Da han ble spurt om å melde seg inn sa han at det å være kommunist er å finne fram til det beste i mennesket. Han var ikke kommet så langt. Vi som spurte bare så på hverandre. Arnulf var en stor altruist og menneskekjenner og akseptert nok vår ufullkommenhet.
Professor Arnulf Kolstad møtte mye motbør både ved NTNU og i mediene, men det gjorde ham bare sterkere. Ufortrødent forsatte han sin virksomhet etter sine idealer og rettferdighetssans. Da han ble pensjonist fikk han ikke emeritustitelen. Han var for kontroversiell for den forsiktige universitetsledelsen som fulgte den korrekte politiske linjen til regjeringen Solberg. Han ble fratatt kontor og internettforbindelsen. Da ble han litteraturstudent 75 år gammel, fikk tilbake internett og fikk karakter A for sin masteroppgave om den kinesiske nobelprisvinneren i litteratur MoYan. Etter hans død kom en viss anerkjennelse fra NTNUs ledelse: Han var et fremragende eksempel på tverrfagligheten som kjennetegner NTNU og som fremsnakkes i alle sammenhenger, heter det. Se det!
Redaksjonen i Friheten takker Arnulf for han mange og glimrende artikler i avisen. Den har utvilsomt løftet kvaliteten og interessen for avisen. Fredskampen skal vi drive videre i din ånd.
Fred være med Arnulfs minne.
Harald Reppesgaard
Denne artikkelen ble først publisert i avisa Friheten.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
