Tallenes tale

5. april 2020

korona panikk — Illustrasjon: Shutterstock

Regjeringas «tiltak» mot koronavirus vil koste samfunnet hundrevis av milliarder kroner, vi har fått den største massearbeidsløsheten siden 1930-tallet. Massevis av bedrifter er på randen av konkurs. Og regjeringa har, med støtte fra alle partier på Stortinget, innført en unntakslov som Norge aldri har sett maken til i fredstid. Det hevdes at all denne ødeleggelsen er nødvendig for å stanse virusepidemien. Det må vel bety at koronaviruset er mer dødelig enn alle andre viruser vi har vært utsatt for. Men er det virkelig sant? Hva sier tallene?

Status i begynnelsen av april 2020

Ingen virusepidemi har vært fulgt så tett og med så mye mediadekning som denne. Det har skapt en panikkstemning som har gjort at folk – til nå – stort sett har godtatt regjeringas ekstreme politikk. Men det har også ført til at vi har veldig mye tilgjengelige tall om denne epidemien. Og hva sier så de?

Per 4. april 2020 var det registrert 62 dødsfall i Norge der koronaviruset var oppgitt som dødsårsak. Er det mye eller lite?

Vi kan gå tilbake til influensasesongen 2017–2018. Folkehelseinstituttet skrev om den: Rekordmange eldre innlagt på sykehus med influensa vinteren 2017/2018.

Totalt fikk hele 142 092 personer diagnose på influensalignende sykdom sist sesong. Tallet har ikke vært så høyt siden siden pandemien i 2009.
I sesongen 2017–2018 ble anslagsvis 7600 pasienter innlagt i sykehus med påvist influensa.
Et influensautbrudd forårsaker i gjennomsnitt cirka 900 dødsfall årlig i Norge.
Sesongen 2017-2018 ble det til sammenlikning estimert rundt 1400 influensa relaterte dødsfall.

Influensaepidemien i Norge i 2017–2018 drepte altså 1400 mennesker. Til nå har covid-19 drept 62 mennesker. Gjennomsnittsalderen på de døde er 84 år. Når epidemien er over vil fasiten kanskje være 100 eller 150? Med mindre det skulle skje noe helt ekstraordinært, og viruset skulle mutere og komme med en ny og mye kraftigere runde. Men det skal ekstremt mye til for at årets epidemi skal komme noe i nærheten av å være så dødelig som B-Yamagata viruset var for to år siden.

I 2017–2018 stengte man ikke hele samfunnet eller kastet hundretusener ut i massearbeidsløshet. Var det uansvarlig av regjeringa Solberg den gangen? Eller var man fornuftige den gangen, og har gått av skaftet nå?

Epidemien ser ut til å ha nådd toppen i Norge

Hvis vi ser på tallene igjen, så ser det ut som om årets epidemi i Norge har nådd toppen:

Noen vil kanskje hevde at dette viser at den strategien som er fulgt har vært en suksess. Folkehelseinstituttet hadde en prognose 24. mars for hva som kunne skje avhengig av hvilken strategi man valgte, om man valgte slipp, brems eller undertrykk:

Som man ser er antallet innlagte omtrent på det nivået som prognosen sa for «undertrykk»-strategien. Prognosen for «slipp»-strategien er en rein eksponentiell kurve, men slik er det ingen epidemier som utvikler seg. De går eksponentielt til å begynne med, med dobling for eksempel hver femte dag, men det varer bare en stund, til viruset har spredd seg til store deler av befolkninga og immuniteten slår inn. For man stanser ikke et virus, hvis noen skulle tro det. Man kan bare bremse det, og det kan være viktig nok for å både skjerme de mest utsatte og for å gi helsevesenet mulighet til å behandle de sjuke. Og man ser også at selv FHIs «hockeykurve» for slippstrategien ville ikke ha brakt antallet innlagte opp på nivå med 2017–2018-epidemien.

Men Italia da?

Italia holdes hele tida fram som skremselet. Epidemien i Lombardia og Emilia-Romagna har vært helt spesiell, og frykten er at det skal fortsette slik, ikke bare i hele Italia, men i hele Europa. Den frykten har fått statsminister Giuseppe Conte til å innføre en unntakstilstand som går lengre i å nekte folk bevegelsesfrihet enn selv Benito Mussolini gjorde, for selv ikke han forbød begravelser og katolske messer. Som man vet er jo ikke straffereaksjonene de samme. Den gangen kunne man blit skutt. Nå risikerer man en bot på 3000 euro eller fengsel.

I Italia var det per 4. april 2020 15.362 mennesker som hadde viruset da de døde. De fleste hadde to eller flere andre sjukdommer og gjennomsnittsalderen var over 80 år. 8.656 av de døde bodde i Lombardia, så denne regionen hadde altså mer enn halvparten av dødsfallene i Italia. I Lazio, der Roma er viktigste by, og der innbyggertallet er omtrent 6 millioner, var dødstallet 212.

Til sammenlikning var dødstallet knyttet til influensaepidemien i 2016–2017 24.981. Det er altså fortsatt et langt stykke opp til dødstallene fra den gangen.

Presidenten for Istat, det italienske statistiske byrået, Gian Carlo Blangiardo, sier at de høye dødstallene i Italia blant annet skyldes at landet har en svært gammel befolkning. Han understreker også at man foreløpig ikke har skilt mellom dem som har dødd av covid-19 og dem som har dødd med covid-19, men av andre årsaker.

Internasjonalt

Ifølge «Coronavirus COVID-19 Global Cases by the Center for Systems Science and Engineering (CSSE) at Johns Hopkins University (JHU) var det per 4. april 2020 registrert 64.700 dødsfall i hele verden der covid-19 er oppgitt som dødsårsak. Og pandemien er på langt nær over. Donald Trump sa nylig at USA ville ha gjort det bra hvis det «bare» blir 200.000 døde.

I H1N1-pandemien i 2009 døde kanskje så mange som 579.000 mennesker. (Tallene er svært usikre.)

Dette gjør årets pandemi definitivt til en av de store, men like definitivt er den ikke ute av proporsjoner med tidligere pandemier.

Den epidemien som derimot er helt ute av proporsjoner denne gangen er fryktepidemien. Vi har aldri sett noe liknende tidligere. Ingen av de andre pandemiene etter 2. verdenskrig har til de grader fått lov til å slå ut økonomien, rasere arbeidslivet, kaste titalls av millioner ut i arbeidsløshet og så videre. Dette vil også koste svært mange menneskeliv. Og det er grunn til å spørre seg: Var virkelig dette nødvendig?

Vår oppgave er ikke å utforme politikk. Vår oppgave er å undersøke og drive kritisk analyse, men i dette tilfellet har vi gjort et unntak. Vi har formulert et redaksjonelt standpunkt for Norges del, og det er uttrykt her: