Høytflyvende satellitter – jordnære formål. Høringsnotat.

6
Jordens magnetfelt, jorden, solvinden, strømmen av partikler. Sola. Shutterstock/NASA

Høringsnotat til Meld. St. 10 (2019-2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål. En strategi for norsk romvirksomhet

Til Stortingets næringskomité (naering@stortinget.no) kopi: Frank Gjertsen, fg@stortinget.no), komitesekretariatet den 26. mars 2020 av:

Einar Flydal, (70 år), cand. polit (statsvitenskap). og Master of Telecom Strategy, med bakgrunn bl.a. som strategi­rådgiver i Telenors konsernledelse, forsker Telenor R&D, utvikler og prosjektleder innen innføring av IKT i skole, fjernarbeid og forvaltning, og som univ.lektor ved NTNU. EF er pensjonist og skriver om elektromagnetiske felt, helse- og miljøaspekter. EF har oversatt og skrevet flere artikler og bøker om emnet. EF leder aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten!, som primært retter seg mot helse- og miljøskader.

Else Nordhagen, (62 år), dr.scient (informatikk) med bakgrunn som seniorforsker, seriegründer og utvikler bl.a. ved SINTEF og Telenor R&D. Faglig bakgrunn også i biologi, kjemi og fysikk. EN er uføretrygdet og skriver om elektro­magnetiske felt, helse- og miljøaspekter. EN er medforfatter og -redaktør av en større faglig bok om emnet, sammen med EF (5G og vår trådløse virkelighet, Z-forlag, 2019).

Det elektriske kretsløpet mellom sola og Jorda

Vi tilhører et uformelt internasjonalt nettverk av forskere som er meget bekymret over hvordan menneskets sterkt økende bruk av strøm og radiobølger nå påvirker selve Livets eksistensgrunnlag. Vi samarbeider med fremtredende internasjonale forskere og jurister om dette temaet. Vårt arbeid er ulønnet og idealistisk, uten noen andre organisasjonstilknytninger enn at vi har laget den lille Foreningen for EMF-reform.

Sist i notatet, før konklusjonen, drøfter vi argumenter mot vår posisjon. Litteratureksempler gis

Det store bildet: Vår omgang med radiobølger har et nivå som skader Jordas elektriske kretsløp og Livets betingelser i faretruende grad

Strømmen av partikler fra sola påvirker Jordas magnetfelt.

Underveis i vårt arbeid med helse- og miljøkonsekvenser av menneskelig bruk av strøm og radio­bølger, er vi blitt oppmerksomme på store miljømessige skadevirkninger som bare små forsker­grupper arbeider med. For å se disse skadevirkningene, må man arbeide på tvers av etablerte fagskiller. Disse forskernes alvorlige budskap drukner lett i begeistringen over ny teknologi og mulighetene for økonomisk vekst, arbeidsplasser og nye inntektsstrømmer, 

Oss bekjent har ingen deler av norsk forvaltning og ingen norske forskningsmiljøer ansvar, kunnskaper eller aktiviteter som ivaretar en slik tverrfaglig forståelse. Temaene er heller ikke noe sted å finne i det foreliggende høringsdokumentet Meld. St. 10 (2019-2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål. En strategi for norsk romvirksomhet.

Budskapet fra disse små og spredte forskningsmiljøene er vidtrekkende: Skadevirkningene på Jordas elektriske kretsløp fra radiosendere på bakken og i rommet har pågått i lang tid, og er i dag godt synlige, verifisert i test og er godt dokumenterte. Vi kan ikke opprettholde eller øke bruken av radiokommunikasjon uten å øke skadevirkningene.

Disse forskernes studier påviser at radiobølger endrer klimaet på Jorda og Livets betingelser på en rekke ulike måter. Vi framstiller her svært forkortet de viktigste og best studerte mekanismene og gir et lite utvalg dels populærfaglige, dels vitenskapelige referanser. Forskningen er basert på tradisjonell fysikk og kjemi og krever ingen «alternative» eller kontroversielle data eller tankemåter.

Dette er kunnskap som er lite kjent blant fysikerne, som jo normalt ikke kan biologi. Den er ikke hensyntatt av klimaforskerne i klimamodellene som IPCC bruker, noe bl.a. NASA har påpekt. Biologene og medisinerne har utdanninger som ikke strekker seg så langt ut i verdensrommet at de lærer om slikt. Fagspesialistene har dermed skylapper, slik at helhetsbildet ikke kommer fram. Ingeniørene og næringsinteressene møter dermed ikke motbør.

De miljøer som driver fram økt bruk av trådløs kommunikasjon – såvel kringkasting som toveis kommunikasjon, er altså miljøer som mangler kunnskap om de biologiske virkningene av elektriske utladninger – hva enten de er normale eller unormale, naturlige eller menneskeskape radiosignaler. Samtidig kan nesten enhver revmatikere og mange andre kjenne virkningene av dem på kroppen som «værsyke», uten å vite hva de skyldes, og de små forskningsmiljøene som slår alarm om det store bildet, fortviler over at deres advarsler ikke blir hørt.

Med en satsning på oppskyting av kommunikasjonssatellitter vil Norge bidra til at verdens­samfunnet løper inn i en økologisk blindgate og svekker Jordas bærekraft, helse og miljø for vår egen og framtidige generasjoner.

Tre mekanismer som gjør at en satsning på satellitt-oppskyting er uforenlig med en bærekraft-strategi

1. Skader på det elektriske kretsløpet som gjør Jorda til et levelig sted

Livet på Jorda opprettholdes av et elektrisk kretsløp der elektriske ladninger tilføres fra sola og ned i atmosfæren til bakken, og fra bakken går det elektriske ladninger tilbake.

Livet på Jorda er avhengig av dette kretsløpet. Dette elektriske kretsløpet kan måles. Det former værsystemene og det utnyttes av alt levende. Vi ser litt av det som lyn og St. Elms-ild, det inngår i regn og det gir energi i næringsstoffene vi spiser. Livsformene er nøye avpasset dette kretsløpet.

Tekstboks:  Figur 1: Jordas elektriske kretsløp (Firstenberg 2018)
Dette kretsløpet kan også framstilles slik at det tar med forbindelsene helt tilbake til sola, slik det er gjort i figurene over.

Livet på Jorda er nær knyttet til elektromagnetiske variasjoner av ulike slag, blant annet til variasjonene i Jordas magnetfelt. Sammenhengene er omfattende utforsket. De variasjonene som skyldes solstormene, gjenfinnes i sykelighetsstatistikker, i blodnivåer, i mutasjoner hos virus, og i influensaepidemier. Dette har vært kjent og observert av medisinere og astronomer «siden de gamle grekere» og støttes av moderne forskning innen epigenetikk.

Det elektriske kretsløpet kan forstyrres på ulike måter. Det skaper biologiske reaksjoner – både på kort og lang sikt, naturlig og på grunn av menneskelig aktivitet. De elektrokjemiske prosesser fra menneskelige aktiviteter som er beskrevet i de følgende avsnittene, viser noen av skadevirkningene. Felles for dem er at de mulige konsekvensene for livet på Jorda er svært store, muligens avgjørende.

Observasjoner viser at allerede dagens bruk av elektrisitet, radar og radiosignaler påvirker ionosfæren og atmosfæren og dermed Jordas klima og miljø. Å forutsi alle de potensielle skade­virkningene av nåværende og framtidig økende bruk med vitenskapelig sikkerhet er knapt mulig og enkelte virkninger kan ikke observeres før skadene er skjedd. Det er derfor ikke forsvarlig å fortsette – og slett ikke forsvarlig å øke omfanget av – slike aktiviteter.

Den satsningen det legges opp til i Meld. St. 10 (2019-2020) innebærer en betydelig økning. Det er ikke forsvarlig.

Litteratur:

Firstenberg, Arthur: Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, Z-forlag, 2018

Société Française d’Electrostatique: presentasjon fra konferanse ved Universitetet i Poitiers, 2016, av R. A. Roos, M-L  Delanef, A. van Wijk, B. Mercier

Zaporozhan, V., & Ponomarenko, A. (2010). Mechanisms of geomagnetic field influence on gene expression using influenza as a model system: basics of physical epidemiology. International journal of environmental research and public health, 7(3), 938–965)

2. «Elektronisk regn» bryter ned ozonlaget og øker temperaturen

Jordkloden er utenfor atmosfæren innhyllet av ionosfæren og magnetosfæren. Disse lagene utgjør Jordas «elektriske hylster». De beskytter mot solvinden, altså stråling fra solas solstormer, og mot annen farlig stråling fra verdensrommet.

Strålingen fra solstormer fører til at det felles ut elektroner i ionosfæren, som så faller som «elektronregn» ned i de øverste lagene i atmosfæren. Dette fører til økt dannelse av NOx-forbindelser som skader ozon­laget, særlig nær polene. Ozonlaget beskytter livet på Jorda mot UV-stråling og oppvarming. Men heldigvis dannes ny ozon raskt nok til å veie opp for denne nedbrytingen fra det naturlige «elektron­regnet». Dette naturlige systemet har vært i balanse i tusenvis av år og variert med solstorm-syklusen på ca 11,3 år .

Figur 4 viser at strålingen fra solstormer påvirker Jordas temperatur og gjør at temperaturen på Jorda (røde kurver) svinger i takt med solstorm-syklusen (gule kurver) – helt fram til rundt 1960. Deretter begynte temperaturen å stige og skilte lag fra solstormene: Det er åpenbart noe annet enn solstormene som skaper temperaturøkningen. IPCCs klimamodeller regner med at det er industri­forurensning o.l. som skaper klimagassene som så skaper temperaturøkningen.

«Elektronregn» utløst av stråling fra trådløs kommunikasjon – som kommer i tillegg til strålingen fra solstormene – er imidlertid kanskje den vesentligste årsaken til dannelsen av klimagassene som står bak temperaturøkningen, som vi skal se under.

Kilde: NASA

Menneskeskapt elektromagnetisk aktivitet på bakken påvirker de øverste lagene i Jordas beskyttende «hylster», ionosfæren og magnetosfæren, ved at den elektromagnetiske strålingen som disse aktivitetene skaper, når helt ut til disse lagene. Ute i ionosfæren og magnetosfæren kan man måle denne strålingen fra de ulike menneske­skapte kildene – blant annet  radiosendinger og høyspent­nettet på bakken.

Militær ubåt-kommunikasjon utnytter ionosfæren og magnetosfæren til å overføre signaler, nettopp fordi de lar seg påvirke slik at de bærer signalene rundt hele kloden. Men når ionosfæren og magnetosfæren påvirkes, feller de ut partikkelskurer som «elektronregn», på samme måte som solstormer. Derpå følger økt dannelse av NOx-forbindelser – klimagasser som skader ozonlaget.

Det er altså ikke bare KFK (KlorFluorKarbon) og andre drivhusgasser fra menneskelig aktivitet som bryter ned ozonlaget: Den stadig økende bruken av radiobølger er en vesentlig – kanskje den vesentligste – faktor. Denne påvirkningsfaktoren er den som har økt klart mest de siste hundre årene.

At menneskers bruk av radiobølger skaper «elektronregn» er verifisert i flere militære forsøk der man har målt virkningene av radiosendinger fra en VLF-sender (Very Long Frequence) på «elektronregnet» fra ionosfæren.

Figur 5 viser at temperaturstigningen har skjedd i takt med økningen i radiokommunikasjon, og at den skjøt fart både i takt med den sterke veksten i kringkasting og trådløs kommunikasjon på bakken, og med bruken av satellitter til radar, observasjoner og kommunikasjon.

Figur 5 viser en utflating av temperaturveksten i en periode rundt 1960. Noen forskere hevder at dette skyldes at det ble tatt i bruk frekvenser til TV-sendinger som samspilte med andre frekvenser slik at de motvirket «elektronregnet» og dermed forbedret ozonlaget midlertidig.

Tekstboks:  Figur 5: Global oppvarming følger utbyggingen av trådløs kommunikasjon, og dermed med «elektronregnet» som skaper NOx-er som bryter ned ozonlaget. 
(fhv. miljørådgiver, biolog Solveig Silverin)


Kommunikasjonssatellitter vil skape «elektronregn» når de plasseres i eller nær ionosfæren og magnetosfæren. De vil på en svært direkte måte påvirke ionosfæren, slik solstormer gjør. Det er derfor å forvente at dette vil utløse «elektronregn».

Flere kommunikasjonssatellitter vil ventelig føre til svekkelse av ozonlaget og øke UV-strålingen ned til atmosfæren. Dermed vil de føre til økt temperatur på Jorda.

Litteratur:

Silverin, Solveig: Beräkna mängden energi i atmosfären från all trådlös kommunikation, som ökat dramatiskt sedan 1990-talet!, https://solveig21miljoblogg.wordpress.com/2019/12/12/28718/

NASA: https://climate.nasa.gov/climate_resources/189/graphic-temperature-vs-solar-activity/

«Raining» Electrons Contribute To Ozone Destruction, Date: December 15, 2000 fra NASA/Goddard Space Flight Center–EOS Project Science Office  https://www.sciencedaily.com/releases/2000/12/001215082423.htm

Carlson, Lewis : Broadcast Theory, http://broadcast.homestead.com/Learnmore.html

Sauvaud, J.-A., R. Maggiolo, C. Jacquey, M. Parrot, J.-J. Berthelier, R. J. Gamble, and C. J. Rodger (2008), Radiation belt electron precipitation due to VLF transmitters: Satellite observations, Geophys. Res. Lett., 35, L09101, doi:10.1029/2008GL033194

3. Livets elektromagnetiske styringssignaler forstyrres

Det er godt kjent blant fagfolk og godt dokumentert vitenskapelig at mennesker, dyr, insekter, fugler og andre livsformer er avhengige av en rekke ulike elektriske pulser som skapes naturlig i våre omgivelser. Alle undersøkte livsformer er avhengige av slike pulser. Alle livsformer skaper også selv svake pulser som brukes til å samordne livsfunksjoner, til navigasjon, til kommunikasjon, m.m.. Slikt foregår helt ned på cellenivå, f.eks. i hjertet, der elektriske signaler samordner de kjemiske prosessene inne i cellene slik at hjertecellene arbeider i takt. Selv bakterier kommuniserer med elektriske signaler.

Når mennesker skjermes helt fra naturens pulser, faller deres kroppsfunksjoner fra hverandre etter noen dager. Pulsenes styrke er ikke avgjørende: livsformer reagerer på pulsene selv om de er særdeles svake. Det er også godt dokumentert at “værsyke” er biologiske reaksjoner som stammer fra svært svake elektriske pulser fra elektriske utladninger i værfronter.

En slags «naturens grunnfrekvens» som skapes av resonans fra lyn, er den godt kjente og veldokumenterte Schumann-frekvensen. Denne frekvensen (ca 7,8 Hz, samt «overtoner») oppstår ved at «ekkoet» fra elektriske utladninger, fra bl.a. lyn, slår fram og tilbake mellom jordskorpen og ionosfæren. De naturlige, regelmessige endringene i Schumann-frekvensen styrer døgnrytmer og årstids­variasjoner i planter og dyr. Schumann-frekvensen er så viktig at den gjenskapes kunstig i romstasjoner for å holde astronautene friske.

Det er godt kjent at forstyrrelser i ionosfærens elektromagnetiske felt medfører endringer i Schumann-frekvensen. Når satellitter sender ut elektromagnetisk stråling i eller nær ionosfæren, vil dette med nødvendighet påvirke hvordan ionosfæren reflekterer elektromagnetiske bølger, og vil dermed påvirke Schumann-frekvensen – uten at noen er i stand til å forutsi hvordan.

Påvirkning av den naturlige Schumann-frekvensen vil med stor sannsynlighet påføre livet på jorda vesentlige skader i form av økt generell sykelighet. Mekanismene er mangfoldige, og delvis godt kartlagte. Virkningen vil ventelig avtegne seg som et diffust, bredt, tynt fordelt skadebilde som dukker opp akutt, eller først gradvis, eller først etter mange år. Det vil også være typisk at man ikke kan fastslå noen klar årsak, slik det ofte er med miljøvirkninger og komplekse biologiske prosesser. Av de enkleste små virkninger som er påvist ved eksperimenter, er endringer i søvnmønstre, fóringstider og ulike årstidstilpasninger hos dyr, planter og mennesker. Også nye “værsyke-fenomener” vil kunne oppstå når satellittene påvirker det elektromagnetiske miljøet på jorda.

Litteratur:

Advokatfirmaet Erling Grimstad & Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Del 2, ss. 99-111

Firstenberg, Arthur: Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, Z-forlag, 2018.

Hecht, Karl: Die Wirkung der 10-Hz-Pulsation der elektromagnetischen Strahlungen von WLAN auf den Menschen, brennpunkt Ausgabe Mai 2018, Diagnose:funk.

Soghomonyan D, Trchounian K, Trchounian A. Millimeter waves or extremely high frequency electromagnetic fields in the environment: what are their effects on bacteria?, Appl Microbiol Biotechnol. 2016 Jun;100(11):4761-71. doi: 10.1007/s00253-016-7538-0. Epub 2016 Apr 18

Flere kommunikasjonssatellitter vil gi mer usikre værprognoser

Til de fysiske mekanismene nevnt over, kommer det en sosial mekanisme som er av stor betydning for bærekraften: Industrisamfunnene er nå «trimmet» til å fungere under forutsetning av høy pålitelighet på værprognosene. Det er generelt svært vanskelig å reversere samfunnsutvikling fra mer til mindre effektive arbeidsformer. Dårligere pålitelighet kan derfor gi våre samfunn en betydelig merbelastning. Årsaken til problemet ligger i frekvenstildelinger og kommunikasjons­volum:

Nye frekvenser som tas i bruk til 5G, både på bakken og fra satellitter, vekker sterk bekymring blant meteorologer, fordi det vil skape «støy» som ødelegger for værradarer. Meteorologer har således advart mot at satellitter som sender med visse frekvenser, blant annet de frekvensene som i økende grad er tenkt brukt til 5G, vil fungere som «støysendere». Evnen til å gi pålitelige værprognoser vil bli da bli vesentlig redusert. Man snakker om at påliteligheten settes tiår tilbake.

Meteorolog Tony McNally fra det europeiske værsenteret i Reading, uttaler således:

«Måten 5G innføres på kan gi alvorlige problemer med å melde større stormer. Dette kan være avgjørende for liv eller død. Vi er svært bekymret for dette.»

Utviklingen i USA har allerede svekket mulighetene for å samle inn korrekte data: Værradarer utnytter resonans-frekvensen til vanndamp, som er 23,8 GHz, til å «se» vanndamp i atmosfæren,  som igjen brukes til de store beregningene bak dagens værvarsler. 5G-satellitter tildeles frekvenser svært nære dette: USAs telekom-myndighet FCC (Federal Commission of Communications) har nylig auksjonert ut to frekvensbånd til 5G-satellitter – det ene mellom 24,25 og 24,45 GHz og det andre mellom 24,75 og 25,25 GHz.

Spesielt det laveste frekvensbåndet kan lett blande seg inn i frekvensen 23,8 GHz som meteoro­logene er avhengige av. Ettersom været over USA er avgjørende for været i Europa 3-4 dager senere, vil dårligere prognoser i USA ha innvirkning for værmeldingstjenestene også i Europa. Forstyrrelser skapt av frekvensdisponeringen vil dermed sterkt påvirke alle lands evne til å ha gode og pålitelige værmeldinger.

Meteorologer anklager telekomoperatører for å «støvsuge» radiofrekvensspekteret etter frekvenser de kan utnytte, og de bebreider reguleringsmyndighetene for at de ikke verner om de naturlige egenfrekvensene, som er helt nødvendige for å kunne gjøre observasjoner av jorda fra satellitter i rommet.

Norge rår ikke over hvilke frekvenser som andre land tildeler, men i stor grad er frekvensbruken regulert internasjonalt. Norske myndigheter har lenge vært klar over problemet med frekvens­bruken. Norges bidrag kan være å bremse en utvikling i feil retning, snarere enn å fremme den.

Litteratur:

Alexandra Witze: Global 5G wireless networks threaten weather forecasts – Next-generation mobile technology could interfere with crucial satellite-based Earth observations, 26. April 2019

«5G signal could jam satellites that help with weather forecasting», The Guardian, mai 2019, https://www.theguardian.com/world/2019/may/04/5g-mobile-networks-threat-to-world-weather-forecasting

Hva er motargumentene mot disse advarslene?

Den eneste vesentlige innvending vi kjenner til mot de forklaringene og advarslene vi har kommet med over, er påstanden om at sammenliknet med energien som treffer oss fra sola, vil strålingen fra satellittene være så svak at den ikke betyr noe fra eller til.

Vi gjengir nedenfor en slik argumentasjon, mottatt privat på epost fra en astrofysiker med tilknytning til satellitter, og vi kommenterer den deretter:

Innvending

– Jeg avviser fullstendig at det kan være noen grunn for bekymring for at satellittene skal kunne forstyrre Jordas elektriske kretsløp. Det framgår av følgende regnestykke:

  • Sola stråler i middel 1360 W/m2 inn mot Jorda i form av elektromagnetisk stråling.
    • Av dette er det en mindre del som kommer i form av det vi kan definere som radiobølger, hvor liten del avhenger selvsagt akkurat hvor vi setter frekvensgrensene. For å ta i så kan vi si 1%, det vil si at drøyt 10W/m2 kommer i form av radiobølger fra sola.
    • Alle satellittene (50 000 er nok litt stort, men for å være på det sikre side la oss si 100 000), får strømmen sin fra solcellepaneler også. La oss igjen være optimistiske og si at de sender med 100 W utstrålt effekt.
    • Energimessig treffer radiobølger fra sola oss med om lag 3*6 000 km*6 000 km*10W/m2= 3*36*1 012*10 W≈1015W
    • Forholdet i energitilførsel blir da sola/satellitter, det vil si 1 015W/(105*100)=108

Vårt svar

Dette regnestykket forteller oss at energitilførselen fra satellitter er forsvinnende liten: bare 1/100 000 000 – en hundremilliondel – av den som kommer fra sola, og derfor ingenting å bekymre seg over. Da er det regnet med et «worst case scenario»: urealistisk høy sendestyrke i følge fysikeren, og urealistisk mange satellitter.

Det ser for det første ut til at astrofysikeren tar feil med ganske mange nuller når han regner med 100 Watt utstrålt effekt per sender:

I regjeringsdokumenter fra USA framgår at det er tale om utstrålt effekt helt opp i 5 millioner Watt fra hver satellitt fordelt på de tusenvis av antenner som står i satellittens fasearrangerte antenne-paneler (Federal Communications Commission. Pending Application for Satellite Space and Earth Station Authorization. Schedule S, Technical Report. Dated April 2016, filed March 1, 2017. http://licensing.fcc.gov/myibfs/download.do?attachment_key=1200245).

Men selv uten å ta stilling til detaljene i regnestykket over, kan vi se at innvendingen hviler på fullstendig sviktende grunnlag, slik vi har vist i dette notatet:

  • Innvendingen demonstrerer manglende kunnskap om hva som skal til for å utløse «elektronregn» og nedbryting av ozonlaget, med derpå følgende temperaturøkning.
  • Innvendingen viser manglende kunnskap om den dramatiske forskjellen på ikke-polariserte og polariserte bølger når det gjelder påvirkningsevne på biologien, f.eks. på ladede grupper i proteiner. De ikke-polariserte nøytraliserer hverandre. De polariserte samvirker.
  • Innvendingen viser at vedkommende ikke er klar over at man allerede observerer endringer i ionosfæren fra dagens bruk av elektrisitet og trådløs kommunikasjon og dermed denne aktivitetens påvirkning på ozon-laget.
  • De som bruker en slik innvending, viser også at de ikke har innsikt i hvordan Schumann-frekvensen og andre lavfrekvente pulser som styrer biologien, kan forstyrres, og hvordan menneskets bruk av slike pulser i radiokommunikasjon kan gi biologiske forstyrrelser med betydelige helse- og miljøvirkninger som følge.

Fysikernes faglige betraktinger kommer ganske enkelt til kort. For å få en helhetlig forståelse mandler de ganske enkelt nødvendige deler som er plassert i andre fag, og bommer grovt på satellittenes faktiske kraft.

Konklusjon

De helse- og miljømessige skadevirkningene på livet på Jorda ved utplassering av kommunikasjons­satellitter i lavbane rundt Jorda, synes å kunne bli meget store. De berører ozonlaget, klimaet, livs­betingelsene på Jorda for alt liv, spesifikke helseplager såvel som generell sykelighet og samfunnsmessige omkostninger knyttet til dette og til dårligere værprognoser,

Det er på ingen måte tatt høyde for noe som helst av dette i Meld. St. 10 (2019-2020), Heller ikke synes de nevnte innvendingene å være vurdert i de miljøer som er pådrivere og har faglige og kommersielle interesser bak en slik satsning.

De planlagte ti-tusenvis av nye kommunikasjons- og observasjonssatellitter i ionosfæren er et stort biologisk eksperiment med alt liv på kloden som ufrivillige forsøksdeltakere. Det er også et stort klimaeksperiment.

Et norsk engasjement i å utbre en teknologi som ser ut til å ha slike konsekvenser, reiser en rekke meget store og alvorlige juridiske, etiske og økonomiske spørsmål. Til de juridiske spørsmål hører at landet der oppskyting skjer, er juridisk ansvarlig for satellittens skadevirkninger. Dette kan blant annet ha økonomiske konsekvenser. Men først og fremst er det et alvorlig miljøpolitisk og etisk problem å bidra til en slik utvikling – i stedet for å forsøke å motarbeide eller demme opp for den.

Å være delaktig i en satsning på å øke antall kommunikasjonssatellitter er ikke forenlig med føre-var-prinsippet, generelle prinsipper om organisasjoners samfunnsansvar (ref ISO 26000), og heller ikke med Norges ønske om å ha en miljøprofil – innad såvel som utad.

Einar Flydal og Else Nordhagen, Oslo, den 26. mars 2020


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. aford says:

    5 millioner Watt sendereffekt ut på antenne er ekstremt mye, radioteknisk sett. Siden senderen i en satelitt jo ikke er landbasert, og derfor ikke kan få elektrisk kraft levert via tjukke kobber/ aluminiumskabler, virker det umiddelbart en smule usannsynlig at en så høy kontinuerlig utgangseffekt lar seg generere i det hele tatt.

    For dem som er gamle nok til å huske at det en gang var en populær hobby blant teknisk interesserte å være sk. “radioamatør”, kan jeg for sammenlignings skyld minne om at det på dager med mye sk. “skip” (ladninger i atmosfæren som er gunstige for overføring av svake radiosignaler over store avstander; en slags drahjelp for radiobølger), var mulig å kommunisere med folk på den andre siden av jorda med en utgangseffekt på under 5W.

    Så jeg forsøkte å se på .pdf’en det lenkes til, og hvor det iflg. artikkelen skal finnes offisiell dokumentasjon på de 5 millionene Watt utgangseffekt på hver satelitt. Det er mulig jeg er for treig i huet og kan for lite til å skjønne at dette faktisk fremgår av dokumentet, men jeg har hvert fall lest gjennom det uten å finne ett ord om sendereffekt.

    Kan noen hjelpe meg?

  2. aford says:

    Som en ytterligere sammenligning av sendereffekten med andre sendere som er et stykke unna, kan også nevnes at Voyager 1, som ble sendt avgårde i 1977, nå er over 20 milliarder kilometer unna jorda, og radiosenderen ombord har en utgangseffekt på 22.4 W, altså ca. det samme som lyspæra i kjøleskapet hjemme. Når signalet etter noen år endelig er fremme på jorda, og treffer NASAs største antenne (en disk-antenne på 70 m i diameter - det er den de må bruke for å registrere de svake signalene fra Voyager 1 & 2), er effekten nede i 0.1 milliard-del av en milliard-dels Watt.

    voyager 41 yhs blue 2   speed info
    (af 2018)

  3. En strategi for HVEM?

    FCC approves SpaceX to deploy up to 1 million small antennas for Starlink internet network:

    https://www.cnbc.com/2020/03/20/fcc-approves-spacex-to-deploy-1-million-antennas-for-starlink-internet.html

    What You Should Know About 5G Satellites—How Musk’s Sci-Fi Dreams Are Becoming Our Living Nightmare.

    What could go wrong: 50,000 low-altitude 5G satellites…?

    https://www.recorder.com/my-turn-mirin-deployment-5G-012320-THURSDAY-32173759

    STOP 5G WIFI KILLER – NOW!

    ‘’Elementary, my dear Dr. Watson!:’’

    https://www.youtube.com/watch?v=MWYdOi6Amg4

    Dr. Naomi Wolf Explains: 5G Rollout NOW in 30 US Cities. Scientific Studies Claim Huge Health Hazard (2018):

    https://www.youtube.com/watch?v=f1qv7KVvotY

    Wireless wake-up call - Jeromy Johnson (2016):

    https://www.youtube.com/watch?v=F0NEaPTu9oI

    “The truth about mobile phone and wireless radiation” – Dr Devra Davis (2015):

    https://www.youtube.com/watch?v=BwyDCHf5iCY

    En strategi for HVEM? . . . .

  4. Ja, vi ser at noe godt kan være helt galt med tallet. Vi sjekker bakover der vi fikk tallene fra, men svaret når vel neppe fram før denne diskusjonen er stengt. Da vil rettingen bli lagt ut på min blogg, http://einarflydal.com, når den måtte komme.
    Forøvrig er notatets innhold slett ikke avhengig av dette tallet. De mekanismene det pekes på, er helt uavhengige av dette.

  5. aford says:

    Takk, Einar Flydal! En annen med interesse for temaet og jeg sjøl har i mellomtiden gjort litt research, og tror vi har funnet ut hvordan feilen har oppstått. Det dreier seg nesten helt sikkert om en bommert ifbm. omregning fra EIRP-parameteret, en forholdsbasert enhet for angivelse av sendereffekt på retningsbestemte antenner, som tar utgangspunkt i en sammenligning med det radioteoretisk relaterte, og helt hypotetiske konseptet isotropisk utstrålingspunkt/ isotropic radiator (en ideéll, rundtstrålende antenne), og effektbehovet ved tenkt anvendelse av en slik for å gjøre samme jobben som den faktiske sattelittantenna gjør.

    Jeg er på ingen måte ekspert på dette området, men kan da i hvert fall Ohms lov og litt til, og en effekt på 5 millioner Watt er nok hinsides hva man klarer å omsette i en sattelitt.

    Et enkelt regneeksempel med en valgt forutsetning at batteri og solceller leverer et spenningspotensiale på 230 volt, som jo er det vi har i veggen hjemme, ville bety at senderen dro kontinuerlige 21.739 - tjueen tusen sju hundre og trettini - ampere ut av kontakten, og uten spenningsfall. Det går ikke. Og tipper jeg rett, er ikke strømforsyningen i sattelittene engang 230 volt, men mindre. Dessuten ville vel hele sattelittsulamitten smeltet, om man ellers kunne gjøre dette mirakelet.

    Det punktet i seg selv bør være nok til å kunne avvise dette tallet som mildt sagt i overkant. Videre kommer som nevnt det faktum at en så fantasi-kraftig sender er helt unødvendig.

    Men at det er sannsynlig at teknologien har diverse skadelige virkninger for livet på jorda, er jeg helt åpen for. Jeg finner det i utgangspunktet svært sannsynlig. Også med normalt lave sendereffekter. Vi vil slett ikke ha det. Jeg tror dessverre den kampen er tapt på forhånd, men takk likevel for at du gidder. :slightly_smiling_face:

    mvh
    -af

  6. Ja, det stemmer at målemetoden bak disse høye tallene er EIRP (effective isotropic radiated power). Faktisk effekt vil være omtrent 100 Watt, eller kanskje noen få hundre Watt. Tallene 500,000 og 5,000,000 Watt framkommer som en beregning av hvor kraftig en isotropisk antenne (som sender like kraftig i alle retninger) ville måtte sende for at strålen skulle få tilsvarende utgangseffekt (dvs. styrke/effekttetthet) i alle retninger. (Takk til Arthur Firsteberg for oppklaring.) Det er således misvisende for satellittens samlede effekt, men ikke nødvendigvis for påvirkningen på omgivelsene.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere