oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
«Å forberede seg på krise, krig og ulykker har ingenting med sosialisme eller kapitalisme å gjøre; det er en grunnleggende forutsetning for samfunnets trygghet og stabilitet – uavhengig av samfunnssystem. Det som virkelig er urovekkende, er hvis troa på det markedsliberalistiske evangeliet blir så klippefast at man er villig til å ofre samfunnssikkerheten og innbyggernes trygghet på dets alter.» Dette er slutten på Bjørgulv Braanens leder i Klassekampen 27. mars. Men stemmer dette?
Braanen mener vel at verken Solbergregjeringa eller tidligere regjeringer har sørga for tilstrekkelig kriseberedskap. Det ser vi nå at han har helt rett i. Norge er et rikt land. Det går ikke an å skylde på at vi ikke har råd. Det er også sant nok at «å forberede seg på krise, krig og ulykker (…) er en grunnleggende forutsetning for samfunnets trygghet og stabilitet». Men vårt kapitalistiske samfunn er verken trygt eller stabilt, og knaker i sammenføyningene under kriser.
Åpenbart er vår ledende politiske elite faktisk «villig til å ofre samfunnssikkerheten og innbyggernes trygghet på dets alter». Det er jo nettopp det de har gjort.
Tre ganger i løpet av de siste åtte årene har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) advart om at den største risikoen vi står overfor, er en omfattende epidemi, en pandemi.
I 2012 advarte DSB i rapporten Nasjonalt risikobilde 2012: «Samlet sett er risikoen for en influensapandemi vurdert som høyest. Scenarioet tar utgangspunkt i en mer alvorlig influensapandemi enn influensa A (H1N1) (Svineinfluensaen) som rammet Norge i 2009.»
DSB gjentok vurderinga i 2014 (pdf), og en pandemi ble også vurdert som en av de seks scenarioene med størst konsekvenser.
Så seint som i fjor gjentok DSB advarselen enda en gang da de konkluderte med at «Pandemi og Legemiddelmangel er scenarioene med høyest risiko». «Konsekvensene av en pandemi som beskrevet i scenarioet, vil bli svært store med om lag 8 000 dødsfall, 35 000–40 000 sykehusinnleggelser, svært store økonomiske tap og sosiale og psykologiske reaksjoner i befolkningen», står det videre i rapporten (Analyser av krisescenarioer 2019). Sannsynligheten ble anslått til 75% i en hundreårsperiode, eller bare 1,5% pr år. Ikke særlig stor risiko, tenker du kanskje. Men så skjedde det altså likevel, bare ett år etter.
Risikovurderinga fra DSB i 2014. Plassering langt til høyre betyr høy sannsynlighet, høyt opp betyr store konsekvenser. Fargene viser usikkerheten i vurderingene. Blått står for moderat usikkerhet. (Tillempa fra DSB: Nasjonalt risikobilde 2014.)
Likevel har antall sjukehussenger pr innbygger sunket fra 3,86 pr tusen innbyggere i 2013 til 3,60 i 2017 ifølge Wikipedia. Sammenlikna med mange andre land har Norge få intensivplasser pr innbygger, og åpenbart altfor få til å møte en pandemi. Regjeringa virka totalt uforberedt da epidemien kom og hadde ingen plan for hvordan den skulle møtes. Mangelen på beredskapstiltak ble åpenbar. Ikke engang en så enkel ting som ha et tilstrekkelig beredskapslager av smittevernutstyr har regjeringa sørga for. Det har vært viktigere å gi skattelette til rikfolk og skjære ned på offentlige utgifter enn å bruke penger på å være forberedt på den risikoen som DSB tre ganger har vurdert som den aller største.
Koronakrisa kan føre til matmangel
Sjølforsyningsgraden på mat i Norge er skremmende lav, bare omlag 40%. Slik har det vært i flere tiår. Fra 2000 til 2016 gikk jordbruksarealet ned med 4,6 prosent, og kornarealet har blitt redusert fra et maksimum på 3,6 millioner dekar til bare 2,8 millioner dekar, en reduksjon på 26%. Regjeringa avfeier kritikk og lytter ikke til faglige advarsler om at matvareimporten kan svikte.
– At det kan bli knapphet på både grønnsaker, poteter og frukt denne sesongen her er høyst sannsynlig. Igjen er det oss selv vi må stole på i denne situasjonen, sier Christian Anton Smedshaug, daglig leder i Agri Analyse, til Nationen.
Nylig skrev Trygve Slagsvold Vedum et nokså forsiktig brev til Erna Solberg og ba regjeringa vurdere å gå i dialog med bøndene om økt produksjon. Svaret er typisk for Erna Solberg – vagt, allment og intetsigende og langt fra beroligende. Les sjøl:
«Regjeringen, og alle andre, tar selvsagt krisesituasjonen vi står oppe i på det største alvor. Vi har tett kontakt med næring og forvaltning for tidlig å kartlegge mulig problemer i forsyningslinjene for mat, enten de er produsert i Norge eller i utlandet. Inneværende situasjon er per nå et folkehelseproblem, hvor både pandemien og tiltakene mot den gir betydelige problemer i økonomien, og mange næringer er svært sterkt berørt.
Regjeringen gjør alt for at vi skal komme gjennom denne krisen på beste mulige måte.
Vi vil kombinere kortsiktige krisehåndteringstiltak, med tiltak som sikter lengre frem. Det gjelder selvsagt også det norske folks matsikkerhet.«
Olaug Bollestad gjør sitt beste for å bagatellisere problemet og bortforklare at regjeringa ikke tar grep.
– Matproduksjonen i Norge går som normalt, og det er nok mat, skrev hun i en pressemelding 15. mars. Sjølsagt er det nok mat – nå, men hvor lenge? Det sier hun ingen ting om. Hva som vil skje med matimporten når koronaepidemien slår til for fullt i de landene vi importerer maten fra, har Bollestad verken kontroll over eller oversikt over. Nå kunne det kanskje vært greit å ha beredskapslagrene av korn som ble avvikla i 2003.
Det haster. Våronna står snart for døra. Når den starter, må alt være klart. Alle kluter må settes til for å produsere så mye mat som overhodet mulig her i Norge. Det er regjeringas ansvar å sørge for at det skjer.
Kapitalismen skaper kriser
Alle kriser vi har opplevd, har vært forårsaka av den kapitalistiske økonomien, eller følgene av dem har blitt kraftig forverra av den. Koronakrisa er intet unntak. Verden over har myndighetene forsømt enkle beredskapstiltak og priortert skattelette og kuttpolitikk framfor velferd, globalisering framfor sjølforsyning og nasjonal produksjon. Samtidig produserer det kapitalistiske systemet kriser på løpende bånd. Det er gjentatt til kjedsomhet: Kapitalen må ha evig vekst, men på en begrensa klode er det umulig. Før eller seinere må det butte, og da oppstår det med nødvendighet kriser. Hemningsløs vekst i CO2-utslipp har ført til en klimakrise. En stadig større del av naturen er lagt under kapitalens herredømme. Følgene ser vi i form av rasert natur, forurensninger og et skremmende tap av biologisk mangfold. Det skjer i slikt omfang og tempo at det tok bare femti år å drive Jord-systemet ut av den stabile tilstanden det har hatt i ti tusen år. Nå er alt i forandring, endringene blir voldsommere, hyppigere og mer langvarige, og de blir vanskeligere å forutse. Å foreberede seg på kriser blir stadig viktigere, vanskeligere og mer krevende og kostbart. Den økonomiske og politiske utviklinga gjør verden stadig svakere stilt når krisa bryter ut.
Oljefondet, en kapitalistisk spydspiss
For få dager siden fikk vi dette klart demonstrert. Hovedstyret i Norges bank tilsatte Nicolai Tangen som ny leder for Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet. Tangen er en finansspekulant som har tjent seg rik på andres arbeid og plassert pengene i postboksselskaper i Cayman Islands for å slippe å betale skatt av dem. (Se mer om Nicolai Tangen på steigan.no, her.)
Passer det å ha en slik person som leder for det statlige Oljefondet? Stortinget vedtok i 2005 og på nytt så seint som i fjor at «målet med investeringene i Statens pensjonsfond skal være å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko» (Lov om Statens pensjonsfond, § 2). Uten forbehold eller føringer. I innstillinga fra Finanskomitéen gikk ingen av partiene imot dette. Da er vel Tangen kanskje rett mann på rett plass? Han er jo åpenbart en dyktig investor, nettopp det som Oljefondet ifølge målet trenger.
Oljefondet er et av verdens største fond, og eier aksjer i over 9000 bedrifter «for å ta del i den globale verdiskapningen» som det så vakkert sies på Oljefondets hjemmesider. «For å ta del i den globale utbyttinga» hadde vært mer presist, men ikke så vakkert. Målet om maksimal avkastning (også kalt profitt) eller maksimal vekst er nettopp det målet som med nødvendighet fører til økonomiske kriser og driver samfunnet ut i stadig voldsommere miljøkriser.
Gjennom sitt vedtak om målet for Oljefondet har Stortinget frasagt seg retten til å styre fondet. Staten har plassert seg blant verdens aller største kapitalgrupperinger og bruker det norske folkets felles eiendom til å spekulere med.
Stortinget har også vedtatt at Oljefondet bare kan investere i utlandet. «Statens pensjonsfond utland skal investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet» (Lov om Statens pensjonsfond, § 6). For å skjerme norsk fastlandsøkonomi, som det står på Oljefondets nettside. Det skjermer iallfall ikke norsk industri mot utenlandske oppkjøp. I 2018 ble det delt ut utbytte på norske aksjer på tilsammen 537 milliarder kroner. Av det gikk 97 milliarder, 18%, til utenlandske eiere. Nesten hundre milliarder som i stedet kunne tilfalt staten og bli brukt i Norge. Hvorfor i all verden er det bedre for Norge at disse midlene fordufter til utenlandske kapitalister? Det virker meningsløst at utlendinger får kjøpe opp store deler av norsk industri når staten i stedet kunne brukt av Oljefondets dollarbeholdning til å holde industrien på norske hender.
Det koster penger å forberede seg på framtidige kriser
Vi trenger tog, busser, trikker, stål, sement og mengder av andre varer for å bygge ut kollektivtrafikk, sikre mot skred, bygge flomsikringer, styrke vann- og avløpssystemer, vedlikeholde infrastruktur som forfaller m.m. Vi trenger å ruste opp landbruket for å styrke sjølbergingsgraden. Vi trenger beredskapslagre av korn, helseutstyr, medisiner, og mye annet. Det er absurd, meningsløst og uansvarlig å ikke sørge for dette når vi har tusen milliarder dollar på bok.
Vi trenger et norsk næringsliv som produserer varer vi trenger i ei krise og som vi lett kan produsere sjøl selv om det kan være litt billigere å importere dem. Vi trenger et produksjonssystem med innebygde buffere, et som ikke er basert på «just in time» og «lean production». Kort og godt, vi trenger et næringsliv som kan ta trøkk og stå han av. Nå ser vi at alt kneler etter bare et par ukers avbrudd fordi ingen har noe å gå på og økonomiske beredskapsplaner åpenbart mangler.
Vi ser nå hvor grunnleggende tåpelig og feilaktig idéen er at kriser ikke skaper noe problem – vi kan bare kjøpe det vi trenger fra utlandet. En må lure på om ledende politikere virkelig er så naive, eller om det bare er noe de sier for å kunne disponere kapitalen til mer spennende investeringer. Det er i normale tider vi kan kjøpe det vi vil. Det er når det er krise, vi ikke kan det. Og nå er det slutt på normale tider. Heretter er vil det være normalt at det er unormalt.
Tilbake til Braanens leder
Å forberede seg på krise, krig og ulykker, har det altså ingenting med sosialisme eller kapitalisme å gjøre? I høyeste grad, jo, det er det som er kjernespørsmålet. Skal samfunnets ressurser fortsatt være på et ørlite antall private hender og tjene til å gjøre deres privat kapital til mere privat kapital? Det er jo åpenbart slik de faktisk blir prioritert. Eller skal vi gå inn for at flertallet styrer bruken av samfunnets ressurser? Skal kapitalkreftene og deres trofaste tjenere, de politiske elitene, få fortsette å skape de krisene de ikke vil bruke penger på å forhindre eller stille oss bedre rusta til å takle? Det beste vernet mot framtidige kriser er å fjerne årsaken til dem, den private eiendomsretten til kapital. Man kan like det eller ikke, men slik er det.
Les andre artikler av Erik Plahte på steigan.no.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
