Hvem eier fisken i havet?

Lenge var havet fritt for alle, det var ingen grenser for ferdsel eller utnyttelse av ressursene i havet. Båtenes størrelse og utrustning var den største begrensningen. Etter hvert som fiskefartøyene ble større og mer effektive vokste pågangen, mange arter ble utrydningstruet allerede i middelalderen. I dag er havet ikke lenger fritt, mare liberum er historie. I fire srtikler skriver Albert Einarsson om det nordlige Atlanterhavet, særlig Island og Norge. Dette er to land der fiskeriene har spilt en stor rolle fram til dags dato.

Av Albert Einarsson.

Havets historie (1)

Dette er den første av fire artikler som handler om havet. Artikkelen handler om det frie grenseløse havet – mare liberum –  det som var for alle men er nå underlagt markedskreftene og det kapitalistiske spillet.

Havets ressurser er i utgangspunktet en fornybar ressurs som må forvaltes og beskyttes. Det er mange i gjennom historien som har bygget sitt eksistensgrunnlag på havets ressurser, både fiskerbønder, lokalsamfunn, og hele nasjoner. Dette er i ferd med å bli borte, havets ressurser er ikke lenger noe folk har fri rett til å utnytte. Den retten er nå i hendene på de som har makt og midler.

I disse dagene foregår det kamp i Norge om fisken, det er distriktsopprør mot de krefter som vil ta eksistensgrunnlaget fra kystsamfunnet. Denne kampen er tapt på Island. Ifølge Hagstofan, Islands statistikkbyrå, bodde 76 prosent av islendingene i grisgrendte bygder i år 1900. Nå, i 2020, bor 95 prosent av islendingene i tett bebyggelse. På det vi kan kalle Stor-Reykjavik området bor i dag over 70 prosent av befolkningen. Sammenlignet med Norge og hovedstadsområdet Oslo og Akershus er andelen om lag 25 prosent av den norske befolkningen.

Vi går tilbake i tid for å trekke opp et bilde av utnyttelsen av havet og hvordan overbeskatning ble til allerede i middelalderen.  

Det grenseløse havet

Historien om fiskerigrensa er historien om forvaltningen av havets ressurser. Lenge var det ingen grense. Fisket var fritt og ble ansett som en felles gode. Mange drev som fiskerbønder, det vil si en kombinasjon av fiske og landbruk. 

I mange land ble utnyttelse av havet tidlig en stor næring. Det er kjent at relativt store skip fra Spania, Portugal og flere land dro opp i ishavet for å fange hval, samtidig som de fisket etter torsk (bacalao). Det var stor etterspørsel i Europa etter fisk og produkter fra sjøpattedyr. Man kokte olje fra spekk og andre deler av hvalen. Byer i Europa ble belyst med olje fra havet – det første oljeeventyret. Skinn av sjøpattedyr som hvalross ble viktige for sjøfarten siden skipsrep av rundskåret hud var det beste man fikk. Hvalross hadde i tillegg de verdifulle tennene – som hadde enorm verdi inntil de ble utkonkurrert av elfenbein. Vi vet at nordmenn dro opp langs kysten allerede på 800 tallet, kanskje før, for å fange hvalross. Dette skjedde i så stor stil at hvalrossen ble utryddet langs norskekysten. Pågangen skremte også hvalrossen fra de tradisjonelle stedene. Nordmennene måtte derfor lengre nord og øst og helt til Kvitsjøen. Sagaen om kong Hjör Halfson på Avaldsnes forteller bl.a. om jakt på hvalross helt øst til samojedenes land. Hjørs sønn, Geirmund, ble en av de store høvdingene på Island. Han rådde over store landområder på Vestfjordene, der han jaktet hvalross. Geirmund Heljarskinn (navnet tilkommet av at Geirmund var mørk i huden, som kom av at han var sønn til Ljuvina, datter av en samojedkonge i Bjarmeland). Geirmund hadde flere hundre menn og kvinner som arbeidet for ham (slaver) og flere hundre undersåtte som inngikk i hans hird. Geirmund Heljarskinn var en av vikingtidens største og mektigste høvding. Produktene fra hvalross ble brakt til markeder i Europa, særlig på Irland, der Dublin var i ferd med å bli et viktig handelssted. Hvalrossen på Island ble utryddet. Jakten fortsatte til Grønland.

Fiskere fra mange land i Europa, dro nordover i Atlanteren for å fiske. De var borte hele sommeren og dro tilbake med fangsten om høsten. De var langs den norske kysten og nord til Svalbard. De var på fiskebankene rundt Island. Vi snakker ikke om noen få skip. Det var mange hundre, hvis ikke flere tusen skip, som dro ut på havet for å høste. Det er historier om spanjoler, portugisere og franskmenn på Island, som drev “ulovlig” handel med islendingene, som var underlagt den danske monopolhandelen. I områder på nord og vest Island, der det var lang vei til den danske handelen, foregikk det livlig handel med de fremmede skutene. Det hendte at skip forliste og mannskap ble reddet på land og måtte overvintre, med et etterspill som kunne merkes bl.a. på avkommenes hårfarge. 

Hvalfangst har en lang tradisjon langs den norske kysten og i en periode var hvalfangst og foredling av hval en relativ stor næring i Norge. I tillegg fikk norske hvalfangere lov i 1883 til å etablere tretten hvalfangststasjoner på Island. I løpet av drøye 30 år hadde man fanget mer enn 17 tusen hvaler rundt Island og så å si utryddet flere hvalarter. Når det ikke var mer å hente ved Island ble stasjonene demontert og flyttet sørover til den sørlige halvkule der hvalfangsten fortsatte til det ikke var mer igjen.  

Grunnenheten i det gamle samfunnet var gården. Nordmenn var bønder først og fremst, men de hentet også mat i havet. Det er mye færre kilder som forteller om sjøbruk, mens gårdsbruk og landbruk er godt dokumentert. Det var landjorda som fortalte hvem du er, om du var selveier eller leilending. Langs kysten drev man med fiske ved siden av landbruket. I perioder når landbruket ikke trengte alle mann dro man også på fiske i andre landsdeler, på torskefiske i nord og sildefiske i sør. Etter hvert ble fisket viktigere. Befolkningen lengre sør i Europa vokste raskt og etterspørsel etter fisk vokste. Bedre og større fiskebåter avløste de åpne båtene og det ble mulig å søke lengre ut og frakte mer fisk. Havet var fortsatt grenseløst.
 

Norske fiskere på islandsfiske

Det ble etter hvert trangere om fisket langs den norske kysten. Vi må huske at fiskebåtene stort sett var små båter og ikke havgående skip. Fisket foregikk inne på fjordene og langs kysten. 

Nordmenn hadde sporadisk forsøkt seg på fiske ved Island. Allerede på slutten av 1700 tallet, når vårsilda ble borte fra den norske kysten, forsøkte norske rederier med fiske ved Island. 1814 satte stopper for dette, når Norge skilte lag med Danmark. Island var en del av det danske riket. Det var først etter 1880 at nordmenn satte i gang med storstilt fiske ved Island.

I lang periode ga vårsilda en god tjeneste for mange i Norge. Saltet sild var viktig og verdifull på markedet i Europa. Vårsilda var kommet tilbake i fjordene på Vestlandet. Det var mange båter og notlag i drift. I tidsrommet etter 1850 kunne det være mer enn 30 tusen fiskere på vårsildfiske langs kysten mellom Stavanger og Bergen. Vårsildfisket sto fra jul til påske.

Når handelen med Island ble gitt fri i 1855 begynte nordmenn å dra på “handletur” til Island. De solgte varer og tok fisk som betaling. På disse turene så mannskapet at det var mye sild i havet ved Island. Islendingene drev ikke med sildefiske og ingen der ville ha sild. Ledende islendinger svarte på henvendelse fra norske kjøpmenn, som mente at silda kunne bli en viktig kilde til rikdom for Island, at de allerede hadde nok torsk og trengte ikke sild.

I 1858 kom de første norske båtene til Island i det som kom til å bli et sildeeventyr og på mange måter et nytt norsk landnåm på Island. De første båtene klarte ikke å fiske silda, de hadde tatt med seg feil redskaper. Silda sto på grunt vann der det ikke var mulig å bruke not. De hadde ikke tatt med seg garn. Islendingene fisket litt sild med garn, men bare for å bruke som agn siden de ikke likte å spise sild på grunn av for mye bein. Et nytt forsøk i 1859 ga dårlig resultat.

Fisket etter sild var fritt for alle. Eksporten til Europa økte og sildefisket økte endret seg og flyttet nordover og samtidig skjedde det endringer i næringen. Småsalterne som karakteriserte vårsildtida ble borte og store firmaer tok over. Dette var firmaer som drev med eksport og skipsfart. Eksporten gikk opp og i 1872 ble en million tønner med sild eksportert fra Norge. Etterspørselen var stadig voksende og sildefisket i Norge var ikke nok. Flere valgte å satse på Island og i 1880 dro 75 fartøy med 578 mann på sildefiske ved Island. I 1881 dro 187 fartøy over til Island med mannskap på 1799. Slik fortsatte det de neste årene. Til å begynne med måtte nordmennene ta med seg alt som måtte til for å salte sild som foregikk om bord på fiskefartøyene. I tillegg til utstyr måtte de ta med seg bygningsmateriale til hus og brygger. I det skogløse Island fantes ikke tømmer.

Dette inntoget av norske fiskere til Island satte spor. Vi kan tenke oss hva det betydde for befolkningen i Syedisfjördur på Øst-Island når flere hundre norske mannfolk dukket opp, tatt i betraktning at det kun bodde 350-400 mennesker i tettstedet. Det er fortellinger om at når det så ut til å bli landligge i den norske flåten og mange tørste nordmenn var på vei inn til Seydisfjördur ble butikker som solgte alkohol skalket for å hindre at nordmennene gikk amok.

I Siglufjördur, som senere ble selveste sildebyen på Island, bodde kun 140 mennesker i år 1900, men på grunn av silda hadde antall fastboende økt til nesten 1200 hundre i år 1920.

I løpet av ca 20 år skjedde det mye på Island som følge av det nye norske landnåmet. Nordmenn lærte islendingene å fiske og foredle sild. De norske hvalkokeriene i vest- og øst-fjordene var også viktige for den lokale befolkningen. Dette var for første gang at islendingene ble kjent med lønnet arbeid, at de fikk betalt i penger og de sto fritt til å handle der de selv ville. Dette var også for første gang at islendingene ble kjent med noe som lignet industri.

For Island ble silda grunnlaget for det nye selvstendige Island. Havet sølv – Islands gull, ble det sagt. Selvstendighetskampen var fortsatt gående. Island hadde fått egen grunnlov i 1874, 1000 år etter landnåm, som bare var skinnhellighet og betydde ikke noe. At Island fikk et eget statsråd – Islands statsråd – i 1904 som også satt på Island og ikke i København var ikke minst som en følge av at Island var i ferd med å stå økonomisk på egne bein som følge av den store eksporten av sild. Men silda var hele tiden forgjengelig. I perioder var det mye sild, for så at den ikke dukket opp. Store sildefabrikker ble reist på mange steder og bare i Siglufjördur var mange fabrikker og over 20 salterier. Lenge foregikk sildefisket uten andre hjelpemidler enn fiskernes egne erfaringer. Senere ble fly brukt til å finne sildestimene og instrumenter om bord i sildebåtene lettet arbeidet. Bedre og større båter med større ringnot var i stand til å fiske mer sild i løpet av et par døgn enn en båt kunne fiske i løpet av en hel sesong noen tiår tidligere. I årene mellom 1960 og 1970 trakk silda seg lenger nord og det ble mindre sild. I 1968 tok det slutt. Islandssilda var blitt overbeskattet. 

I flere år utgjorde sild ca 35 prosent av den totale eksporten fra Island, og gjennomsnittlig lå dette tallet på ca 25 prosent. I 1968 forsvant derfor minst 25 prosent av eksportverdien for hele Island. Det ble arbeidsledighet og folk flyttet bort fra Island. 

Historisk sett var islendingene i liten grad fiskere slik nordmenn var. Det var ikke for at det manglet fisk eller hav, men forklaringen ligger kanskje i mangel på tilgang til et marked. Det var lang vei til andre land og islendingene fisket nok torsk til seg selv. Oppbevaring av fisk var vanskelig. Alternativene var å salte fisken eller tørke. Ingen av disse alternativene var gode på Island, det manglet salt og klimaet var ikke gunstig til å tørke fisk. Islendingene satset derfor mye på fangst av hai, som ga store eksportinntekter for haioljen. Haien som ble fanget i stor stil i gjennom flere hundre år kalles grønlandshai, eller håkjerring. Allerede på 1300 tallet var haifangst vanlig. Haien er stor, kan bli opp til 7 meter lang og veie mange hundre kilo. Haikjøttet ble brukt som mat, men først måtte man få vekk ammoniakk fra kjøttet ved å rake det. Dette ble gjort ved å grave haien ned og la den ligge og råtne i 1 – 3 måneder. Etter det kan kjøttet spises. Men det var først og fremst leveren som var ettertraktet. Leveren ble kokt og og renset og haioljen eksportert til Europa der den ble brukt til belysning av gater og torg i storbyene. Prisen gikk stadig opp og man satset mer og gikk over til større båter og bedre redskaper. Det var eksempler på at eierne kunne betale den nye dekkbåten etter bare en vellykket sesong. Etter at man begynte å bruke parafinolje til belysning og etterhvert elektrisitet ut på 1800 tallet tok haifangsten slutt. 

Felles ressurs

I århundrer har man sett på havet som et digert matfat (og med det andre øyet som en diger søppelbøtte) der det bare var stadig mer å hente. Dette hang sammen med verdigrunnlaget i fangstkulturen – i stedet for å foredle og øke verdien og nytten av fangsten dro man ut for hente mer. I mange fiskerisamfunn ble fisken nesten ikke foredlet. Den ble på den enkleste måten reddet fra å bli ødelagt, saltet, frossen, tørket, osv. Videre foredling ble gjort andre steder, til og med i andre land. Den største gevinsten tilfalt andre enn fiskerne og folket ved kysten. 

Etter hvert innså man at havet ikke var utømmelig. Flere hvalarter ble helt eller nesten utryddet. Mindre fisk gikk på grunnene inn til kysten. Enkelte arter ble overbeskattet og vitenskapen sa at det var stor fare for at mange fiskeslag kunne bli overfisket og utryddet. Men rovdriften fortsatte, man hørte verken på vitenskap eller sunn fornuft. Land, som Island, som hadde mer enn halvparten av nasjonalproduktet i fiskeriene, måtte gjøre noe for å verne om fiskestammene. Det gjaldt eksistensgrunnlaget. Etter andre verdenskrig satset mange nasjoner i økt omfang på fiske i Nord-Atlanteren og særlig rundt Island.

Neste artikkel: Kampen for fiskerigrense

Albert Einarsson skriver om seg sjøl:

Jeg er vokst opp ved havet nord på Island. Jeg fikk med meg de siste årene i det islandske sildeeventyret på 1960 tallet og jeg har fått erfare å arbeide i fiske på land og om bord på fisketråler. Jeg reiste fra Island for å studere marinbiologi, men av ulike årsaker skiftet jeg over til sosiologi og pedagogikk og har jobbet med skole og utdanning hele mitt yrkesliv. Men fisken i havet har jeg ofte tenkt på – hvem eier torsken, silda, makrellen – hvem tilhører havets ressurser, hvis ikke folket i landene ved havet.

---

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.