– Den internasjonale kunstverdenen har havna i klørne på finanskapitalen

54
Opphavsmann: Bjørn Richter www.bjornrichter.no
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Vinneren av Holbergprisen 2020 er den britiske kunsthistorikeren Griselda Pollock som går hardt ut mot hvordan nyliberal ideologi fører til at finansfolk overtar mer og mer av kunstverdenen.  Pollock står for det stikk motsatte av det Trine Skei Grande gjør:  Da Grande var kulturminister, skjelte hun ut de som kritiserte pengefolkenes innmarsj i offentlige norsk kunstinstitusjoner. Eier hun skam i livet, må hun holde seg langt unna prisutdelinga i Bergen 4. juni.

Griselda Pollock Av Montserrat Boix – CC BY-SA 4.0,

Regjeringa.no skriver om Holbergprisen den «vert delt ut for framifrå vitskapleg arbeid innanfor humaniora, samfunnsvitskap, jus og teologi. Holbergprisen vart oppretta av regjeringa i 2003 og vert forvalta av Universitetet i Bergen. Prisen har en verdi på 6 millionar kroner i 2019.» Pollock er ifølge juryen «en ledestjerne for generasjoner av kunst- og kulturhistorikere»

Pollock har særlig vært opptatt av usynliggjøring av kvinner i kunsthistorien, særlig fra 1900- tallet.

Klassekampen skriver 6 mars:

«En glad og oppstemt Pollock forteller at utmerkelsen har spesielt stor betydning siden hun befinner seg innenfor et fag som, ifølge henne, nå er under angrep fra nyliberal ideologi.

– Det er en logikk som setter profitten først, noe som igjen fører til at studentene begynner å tenke på seg selv som tannhjul i økonomien, snarere enn som kritisk tenkende individer som skal bidra i samfunnet, sier Pollock, som til daglig er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Leeds.

De siste årene har det foregått en maktforskyvning i kunstverdenen, mener Pollock. Hun peker på at økonomiske aktører og pengeverdier er blitt langt viktigere i bransjen.

– Nå er det en håndfull store kunsthandlere og kunstmesser, og ikke de tradisjonelle kunstinstitusjonene, som bestemmer verdien på kunstverkene. Det finnes hederlige unntak som Venezia-biennalen og Documenta, hvor det foregår god og kritisk kuratering, men det er ikke nok. Det er investeringslogikken som rår, sier Pollock og legger til:

– Den internasjonale kunstverdenen har havnet i klørne på finanskapitalen. Det er dårlig nytt for kvinnelige kunstnere, mener Pollock.»

Tangen og Fredriksen-søstrene

Hun sier ikke noe om norske forhold, men to aktuelle eksempler bekrefter hennes syn:

I Kristiansand har hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen ved hjelp av sitt nettverk overtatt kontrollen over det offentlige Sørlandets Kunstmuseum, noe jeg har skrevet mye om på denne bloggen, se her.

Nasjonalmuseet  har inngått en avtale med døtrene til finansfyrsten John Fredriksen, tvillingeneCecilie og Kathrine Fredriksen, om utstilling av familiens kunst. Avtalen innebærer blant annet at Fredriksen-søstrene får sitt eget rom i museet oppkalt etter sin mor.

Fredriksen-søstrene har kjøpt seg en tilgang til et offentlig museum i et omfang som «mangler sidestykke i norsk kunsthistorie» uttaler Norges museumsforbund og  Norsk ICOM (International Council of Museums).

Skei Grande:  «Skittlei den norske kulturdebatten om rikinger og kunst»

Tidligere kulturminister, nå kunnskapsminister og Venstre-eier Trine Skei Grande, har derimot markert at hun offensivt støtter finanskapitalens inntog i kunstverdenen.  Hun er «skittlei den norske kulturdebatten om rikinger og kunst», ifølge Klassekampen 6.  juli  2019:

Klassekampen spør:
«– Hvem har en sær holdning til privateid kunst? Tenker du på kunstnerorganisasjoner, kunstsosiologer eller andre politikere?»

Grande svarer: «– De som deltar i den offentlige samtalen. Vi får en svær samling fra Nicolai Tangen til den nye kunstsiloen i Kristiansand nå, og premisset for debatten har vært en mistro til Tangen fordi han er rik.»

Ingen kan kjenne seg igjen i denne karakteristikken og denne vulgariseringa av motstanden mot kunstsiloen. Det hun egentlig sier er: «Hold kjeft!»

Hun forsvarer for øvrig i intervjuet – uten problematisering – den famøse avtalen mellom Fredriksen-tvillingene og Nasjonalmuseet, en avtale hun to ganger presiserer at hun ikke har lest.

Hun sier også i intervjuet:

– Få land i verden har den samme kulturdebatten som oss når folk med formuer ønsker å vise kunsten sin til folk flest. Selv totalitære regimer og land som sensurer kunst, krever ikke at kunsten skal være offentlig eid. Den norske holdningen til privateid kunst er så sær.

Skei Grande bløffer når hun påstår at folk i andre land ikke reagerer på  pengefolkenes inntog i kunstverdenen. Pollock er bare en av mange. Dette viser hvor provinsiell og kunnskapsløs vår nåværende utdanningsminister er.

Det internasjonale kunstmarkedet har vokst enormt de tre siste tiårene. Hel- og halvkriminelle oligarker og skattesnytende milliardærer fyller museer, lagre og hjemmene sine med noen av kunstens viktigste verker og bidrar til hvitvasking av sine formuer.

Les også:

Hvor stammer Fredriksen-familiens formue fra?

Kunst og kapital

Kunstelskerne med hundretusener av liv på samvittigheten


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. aford says:

    Vel. Ikke er det spesielt nytt at et kunstverks verdi bestemmes av et marked, nærmere bestemt det øyeblikksmarkedet som kulminerer i et salg på en kunstauksjon. Og ikke er det egentlig tenkelig at det kan være stort annerledes; så lenge kunst er samleobjekter og one-of-a-kind, vil den også være aktuelle investeringsobjekter. Og da vil de som kuraterer kunsten ha ganske stor innflytelse på prisene. Mye av samlerkunsten, og da spesielt nyere ting, er uansett helt uinteressant og ofte direkte provoserende for folk flest, da særlig når salgssummen oppgis - nærmest som et eget, lite kunstverk i seg selv. At en del av alle de millarder kroner eller dollar som uansett aldri kommer vanlige folk til gode, sirkulerer i en lukket kunstboble befolket av milliardærer, en håndfull kunstnere og noen oppfinnsomme kuratorer, forandrer lite på verdensøkonomien, og er mest å betrakte som en pussighet, eller kanskje en absurditet. 99/100 kunstnere kan uansett ikke leve av sin kunst, og en karriere som kunstner er og blir antakelig verdens dårligste plan for folk som drømmer om et minimum av økonomisk trygghet. Og det offentlige bør uansett unngå å kjøpe inn overpriset søppel til utsmykkings- eller utstillingsbruk for skattebetalernes penger. Mht. det siste punktet, er det antakelig bare bra at den verste kunsten nå er så dyr at selv norske, offentlige institusjoner skjønner at de ikke har råd til den.

    Nei folkens, kuratér kunsten sjæl. Det er mange herlige, nye keiser-antrekk der ute. Eller aller helst lag den sjæl, og snyt den jævla butikken for hele moroa. Her kommer en god tommelfingerregel for en første vurdering av et mulig stort kunstverk. Stilt overfor et objekt man oppriktig er i tvil om virkelig er kunst eller ikke, finner man enklest ut dette ved å stille følgende nøkkelspørsmål: Kan det brukes til noe som helst? Dersom svaret er nei … ja, da må det vel antakelig være kunst.

  2. aford says:

    Fun fact II:

    Ved et besøk på Munchs gamle atelier på Ekely, fortalte en av de kunstnerne som benytter stedet i dag en fantastisk historie om en dyktig kunstforfalsker på Munchs tid. Han var etterlyst av politiet for sin virksomhet, og hadde bl.a. Munch som en spesialitet. Mannen holdt seg usedvanlig lenge unna politiets klør, og det viste seg senere at han mesteparten av tiden hadde bodd i skjul på Ekely, hos Munch, som syntes det hele var kostelig moro.

  3. aford says:

    Og apropos Munch: Hvilket norsk ord har hele sju konsonanter på rad?

    Angstskrik

  4. INK says:

    Tatt i betraktning trekanten på hodet, tror jeg vi snakker om en illuminapekatt.

  5. aford says:

    Tatt i betraktning at trekanten på hodet er av aluminiumsfolie, er det nok faktisk en alluminapekatt, eller Gorilla alluminati, som er det latinske navnet.

  6. INK says:

    Godt oppsummert, @aford!

    Men for dere som åpenbart er opptatt av å abstrahere over geometri, må jo kunstarten “abstrakt geometri” være selveste Tingen. Den kommer i flere varianter, for eksempel minimalistisk, reduksjonistisk, suprematistisk og/eller hard edge (for de veldig vågale).

    For meg har den imidlertid, helt siden jeg ble halt med på diverse kunstutstillinger som barn (og Å, som jeg har kjedet meg mang en gang i kantina i Kunstnernes Hus, mens de voksne bare skulle drikke opp ølet sitt og alltid bestilte et glass til når vi snudde ryggen til et øyeblikk), vært selve beviset på at verden vil bedras.

    Enjoy, og legg særlig merke til “Black square” og “White on white”:

    image
    Kazimir Malevich – Black Square, 1915 The artist’s Suprematism redefined the medium of painting to unprecedented extent

    Svart firkant kan man selvsagt også lage på blå bakgrunn, og hvem sier at den også ikke kan være blå i midten? Dette er veldig nyskapende:

    Om finanskapitalen investerer stort i dette, vet jeg dog ikke. Men jeg er sikker på at jeg har sett liknende i offentlige bygg i blant.

    Og her er flere, noen av dem er til og med hard edge og ikke for the faint of heart;

  7. Mari says:

    Det jeg sier er at jeg i dag ble fortalt at jeg holder på å bli bestemor og er kjempeglad over det :smiling_face_with_three_hearts: Snikingen min holdt det hemmelig over Jula for de var ikke helt sikre og siden for nervøs for å ta feil siden de to har ønsket små i fem år og ga opp prøve. Gode ting skjer når du ikke forventer dem :wink:

  8. aford says:

    Nei, hvis man synes at til og med den aktiviteten jevnt over er kjedelig, er man enten mer dekadent og blasert enn jeg helt skjønner hvordan man klarer å bli, eller man har et merkbart samlivsproblem. Der er vi helt på linje. Men vi trenger jo ikke å forveksle kjønnsmoden med voksen av den grunn, Mari! Makan.

    Jeg sa forresten senest for noen måneder siden til mine to gutter i tjueåra, at jeg tidligere i noen år hadde hatt en liten ambisjon om kanskje å klare å rekke å bli voksen før dem, men at også det toget vel nå i grunnen hadde gått. Og deres betryggende replikk var omtrent som min da du satt her og røra sammen noe sludder om at du skulle bli snill pike snart; “ikke stress noe med det, fatter’n.” Og når ens egne, barnslige små på den måten bekrefter at joda, de eksisterer absolutt de, selv om fatter’n aldri ble ordentlig voksen, han stakkar, da stemmer det nok også. For ens egne, barnslige små er nemlig velsignet med temmelig god forstand. Noe de kanskje kan ha fra morssiden.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

46 flere kommentarer

Deltakere