«For Sama» – kitsch og en forlengelse av krigen

9. mars 2020

For-Sama-Poster-Landscape-1 — Plakat for filmen "For Sama"

En ny dokumentarfilm om Syria tar «Kampen om Aleppo» ut av sammenheng: Den skaper – meget dyktig – en isolert nåtid, med terror uten fortid. Dette betyr at de som er ansvarlige for krigen mot Syria blir fjernet fra synsfeltet. Produksjonen er med på å forlenge krigen. Barns lidelser utnyttes skruppelløst for dette formålet. Den internasjonale (vestlige) filmkritikken er entusiastisk.

Denne artikkelen av Tobias Riegel fra NachDenkSeiten er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Av Tobias Riegel.

Den nye kinofilmen «For Sama», som handler om krigen mot Syria, må betraktes på to nivåer: et nivå er den abstrakte og akutte lidelsen i en isolert nåtid i den syriske byen Aleppo rundt år 2016. I denne forferdelige nåtiden faller (også russiske) bomber og sivile blir drept – de overlevende må ordne hverdagen sin på en så verdig måte det er mulig under apokalypsen. Dette nivået spør ikke om røttene til konflikten. De ansvarlige er heller ikke navngitt, for en situasjon der islamister okkuperer storbyer og får støtte fra Vesten. Dette aspektet av filmen – det vil si illustrasjonen av en krig «mellom syriske borgere» som «dukket opp» uten innblanding utenfra, slik filmen fremstiller det – er dyktig gjennomført: Bildene er noen ganger uutholdelige, de er grusomme og direkte. Slik sett er «For Sama» definitivt «kritisk til krigen»: en abstrakt «krigens skrekk» (uten opprinnelse) blir fremstilt veldig effektivt. Denne presentasjonen er rystende, og forsterker seernes emosjonelle og prinsipielle avsky mot «krig». Så langt, så godt.

Hvordan kom volden til Aleppo? Filmen benekter alle viktige spørsmål

Men hvis den ikke vil tjene som anti-syrisk propaganda, må en dokumentarfilm om den vestlig-støttede krigen mot Syria gjøre mye mer enn å vekke en generell avsky mot vold. Den må vise hvor denne volden kom fra og hvem som forsynte våpnene som Al Qaida-terroristene kunne bruke til å holde Aleppo så lenge. Den måtte spesifisere hvem som gjennom år med kontinuerlig økonomisk, militær og propagandastøtte til den islamistiske «opposisjonen» har forhalt krigen mot Syria i utålelig lengde. Den måtte også ta for seg journalistene som opp gjennom årene styrket og befestet den nå avslørte fortellingen om «folkeopprøret» i Syria. Den måtte beskrive islamistene som aggressorer og be dem legge ned våpnene. Filmen benekter alt dette – scener fra den «arabiske våren» er uten merkbare overganger kuttet inn i «helvetet Aleppo».

Så den grunnleggende falske indirekte beskjeden fra filmen er: Den syriske diktatoren reagerer på muntre og fargerike demonstrasjoner fra sivilsamfunnet i 2011 med bombing av sykehus og drap på barn, tønnebomber og giftgass inkludert. Mot et slikt monster kan man – i følge lesemåten til vestlig propaganda – også gripe til våpen. Til og med støtte fra utlandet fra terroristiske hellige krigere virker berettiget slik. Et spørsmål som har vært nærliggende siden 2011, har derfor ikke blitt besvart i dag: Hvorfor ber ikke alle de bekymrede internasjonale observatørene islamistene om å endelig legge ned våpnene og dermed avslutte lidelsen?

«For Sama» utnytter barns lidelser og støtter nåværende opinionsdannelse rundt Idlib

Med sin isolerte skildring av en blodig nåtid i Aleppo, passer «dokumentasjonen» perfekt inn i den nåværende opiniondannelsen rundt frigjøringen av Idlib: Også her skal krigens (ubestridelige og akutte) skrekk skilles fra dens røtter: Også her skapes med stor omhu en isolert nåtid der russere og syrere «bomber sykehus». Russernes og syrernes motivasjon ties det om, nemlig den defensive gjenerobringen av sitt eget territorium fra hendene til islamistiske krigere. Den eneste motivasjonen for «fremrykningen» mot Idlib er den sinnssyke blodtørsten til to «herskere». Og slik, ved forkortning, omtydes forsvarerne til angripere.

For å styrke denne legenden, er filmskaperne beredt til å tråkke hardt på en rekke standarder: barns lidelser utnyttes skruppelløst, kitsch blir gjort til det aktuelle budskapet, enkelte bilder vises upassende stilisert, utvalget av ofre og sympatisører er radikalt ensidig, ofrene for volden, uten å bli spurt om det, blir gjort til statister for andres opinionsdannelse.

Stor overbærenhet for propagandateknikker

Selve produksjonen er mindre urovekkende – man er nå vant til litt av hvert i forbindelse med Syria-kampanjen i media, vi har skrevet om slikt mange ganger. Det er også betenkelig hvordan filmen hylles og tildeles priser internasjonalt. I alle lovprisinger og entusiastiske anmeldelser er det nesten ingen kritikk – verken av selve filmen eller av Vestens rolle i krigen mot Syria. Til og med åpenbare formelle mangler forsvares i dette tilfellet, det handler tross alt om den gode sak, som SZ skriver, og med denne uttalelsen bryter journalistiske standarder:

«Waad al-Kateab overskrider stadig de private grensene. Det akademiske spørsmålet om dette er «tillatt» smuldrer hen med tanke på at det haster med å fortelle verden om den humanitære katastrofen i Syria.»

De nye seriøse kildene: «White Helmets», «Human Rights Observatory», «Bana fra Aleppo»

Denne overbærenheten med skildringer av lidelser i Syria tatt ut av sammenheng, er ikke overraskende: I denne mediekampanjen, som har pågått siden 2011, har mange pressestandarder lenge vært kastet ut vinduet, og i tillegg har svært mistenkelige kilder blitt introdusert som seriøse – bare tenk på White Helmets eller Syrian Observatory for Human Rights. Instrumentaliseringen av uskyldige barn for kitsch-propaganda er allerede godt kjent fra Syria-kampanjen, et kjent og bisart eksempel var iscenesettelsen og mediehysteriet rundt «twitter-jenta» Bana.

Og formen på den (angivelige) «dokumentaren» er velkjent, for eksempel fikk de svært kontroversielle White Helmets, som mistenkes sterkt for å være propaganda, lignende filmer. Med sine egne produksjoner skapte White Helmets en dominerende estetikk i Syria-reportasjer: bilder av redningsmenn som løper mot kameraer med blødende barn i armene. Denne estetikken brukes også i «For Sama» – den er sjokkerende, men meningsløs uten sammenheng.

Kollektiv overgivelse til kitsch

Et trekk ved disse vestlige produksjonene om Syria er at de er internasjonalt skjermet for kritikk. For eksempel har den syriske staten (som legitimt forsvarte seg i den syriske krigen) formodentlig også spredt kitsch-propaganda om krigen – men disse produksjonene blir ikke rost av utallige «seriøse» kritikere og institusjoner. Angående mottagelsen av «For Sama», må den beskrives som en kollektiv fornektelse av virkeligheten: internasjonal (vestlig) kritikk kaster seg nesegrust i støvet foran denne filmen.

Den ble nominert til én Oscar, den elskes av høyrevulgære Bild-Zeitung og mange av de offentlige og private mediene her i Tyskland. FBW, som gir offisiell filmkritikk, gir karakteren «spesielt verdifull»; på Internet Movie Data Base har filmen en høy rating. De internasjonale reaksjonene fra (vestlig) mediekritikk kan sees på siden «Rotten Tomatoes»: 99 prosent av anmeldelsene er positive, mange er direkte lovsanger.

Krigen forlenges

Med denne kollektive aksepten av en vestlig propagandafortelling forsvinner sentrale spørsmål rundt Syria, som trengs for å avslutte krigen: Hvem brakte volden til til Syria? Hvordan kan krigen avsluttes så snart som mulig innenfor førkrigsgrensene? Hvordan kan situasjonen før krigen gjenopprettes? Hvorfor krever ingen avvæpningen av «opprørerne» og slutten på ulovlige vestlige sanksjoner mot Syria?

«For Sama» bidrar nå også til distraksjon rundt slike viktige spørsmål – som et resultat kan det potensielt forlenge krigen. Som jeg sa i begynnelsen: Filmen kan veldig effektivt skape avsky mot (en opphavsløs) krig og en generell motvilje mot bruk av vold, (som i prinsippet bør ønskes velkommen). Som et bidrag til forståelsen av krigen mot den syriske staten som ble initiert fra vest, må den imidlertid klassifiseres som propaganda.

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.