oss 100 kroner!
Stemmer fra Aleppo –
«Vi er alle mennesker, hvorfor dreper Vesten mennesker i landet mitt?»
For noen dager siden publiserte jeg dette bildet av Hisham Kayali og jeg beskrev samtalen vår. Her er hele det uredigerte vitnesbyrdet fra dette brukne, edle mennesket, jeg deler det, fordi det syriske folket har blitt systematisk redigert ut av vår bevissthet av hovedstrømsmediene – de har blitt ignorert og marginalisert fordi de er av feil type syrere, selv om de representerer den overveldende majoriteten, de som tror på sin regjering og sin hær heller enn på ekstremistiske, massemyrdende gjenger som ville ha misbrukt, torturert og henrettet dem.
De fortjener å bli hørt, og vi fortjener deres sinne og deres beskyldninger.
Etter at vi var ferdig med å snakke, inviterte Hisham meg til sitt hjem – «Vær så snill og gi meg beskjed på forhånd, så jeg kan forberede meg» – til tross for alt hans raseri og forvirring, fremmet han denne invitasjonen.
Dette er Syria.
Dette skrev jeg umiddelbart etter å ha møtt Hisham i Al Zahraa, Aleppo
«Noen ganger er det ikke nødvendig med ord her i Syria. Uttrykket i øynene som har sett for mye, i ansikter som har eldes for tidlig på grunn av traumer, og sorgen de gjenspeiler. Dybden av sorg, forvirring og raseri brenner seg inn i ethvert hjerte som åpner seg for det syriske folkets lidelse etter ni år med nådeløs krig og død.
For to dager siden besøkte jeg huset i Al Zahraa-distriktet i Vest-Aleppo som ble rammet av et terrormissil noen dager før. Mange vil ha sett bildene av et hus brenne mot nattehimmelen og de senere bildene av et hus, sammenrast på seg selv, etter angrepet.
Da vi kjørte opp, klatret en slank middelaldrende mann opp steinmassene til et av rommene som var blitt ødelagt. Han trakk et fortsatt nokså uskadet sengeteppe ut fra støvet og de skjøre restene av bygningen – klemte det til brystet mens han gikk, skled og gled seg nedover.
En venn av ham, iført pelslue, sto på fortauet. Han virket å være i sjokk, rystet og vantro. Det viste seg at han var en venn av en av martyrene i dette angrepet, Dr. Muhammad Bakro, som hadde sovet i tredje etasje da raketten traff bygningen. En annen martyr ble også gravd ut fra under det sammenraste huset, Nour Walid Nashed. To liv blåst ut mens de sov gjennom den syriske arabiske hærens militære offensiv som hadde rast i tre dager, for å få slutt på de daglige angrepene fra de væpnede gjengene som hadde slått seg til og lusket rundt i forstedene til Vest-Aleppo.
Den første mannen, Hisham Kayali, kom bort til meg. Han var tydelig sterkt berørt, hjerteknust. Øynene hans var som dammer av sårhet og smerte. Han begynte å snakke med meg, med det lille arabisk jeg forstår, forstod jeg at han sa at han anser meg som en søster i menneskeheten, hvorfor skulle noe menneske begå dette, dette meningsløse drapet? Hva hadde Syria gjort mot noen, det tryggeste landet i verden før 2011, Syria tok imot alle, hvorfor gjorde verden dette med dem?
Mens han snakket til meg, bar ordene hans både kvaler og sinne. Jeg hører dette så ofte fra folk som plutselig er i stand til å uttrykke sin avmakt og raseri over det Vesten har tvunget dem til å tåle – år med blodsutgytelse og elendighet. Alt de har vært vitne til, alt de har mistet, de har blitt redusert til skygger av den de var før.
Jeg filmet ham mens han snakket til meg – jeg håper dette hjemsøker alle som tror krig vil bringe fred, eller at vi i Vesten har et slags monopol over «humanitarisme», for det vi har gjort mot Syria er en helvetesvisjon av hva humanitet bør være.»
Først publisert på TheWallWillFall.org gjengitt med tillatelse
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
