Norske eliter

1
Illustrasjon: Erlend Ose
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Vi kan identifisere to dominerende eliter i Norge; den ene er det oljeindustrielle komplekset, den andre det humanitær-politiske komplekset. De to elitene preges av stor grad av elitesirkulasjon, det vil si at det er de samme personene som bytter roller og stillinger innenfor hver enkelt av de to miljøene. Det finnes eksempler på at personer sirkulerer på tvers av de to elitene, men det er unntak. Hvert av de to kompleksene er analysert grundig hver for seg, men hva er forholdet mellom de to?

Det oljeindustrielle komplekset

Det var historikeren Francis Sejersted som på 1990- tallet introduserte dette begrepet for å vise hvor dominerende oljeindustrien hadde blitt i Norge. Han skreiv om «petrolisering» av den offentlige debatten, og om hvordan den gamle tanken om at oljen var et middel til å forbedre samfunnet svant hen, og politikken mer og mer handla om å maksimere fortjeneste og gi frihet til statsselskapene.

Aage Storm Borchgrevink oppsummerer dette i sin bok «Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge»:

«Selv om politikere, byråkrater og oljeselskaper satt på hver sin side av bordet og representerte forskjellige interesser, byttet de samme personene ofte stoler med hverandre. Statoil hentet de flinkeste folkene fra media, departementer, næringsliv og politikk. Oljesirkulasjonen fraktet de samme folkene gjennom kretsløpet av institusjoner, og noen av dem hadde kanskje vansker med å huske hvilken hatt de til enhver tid hadde på hodet. Fagforeninger og arbeidsgivere hadde felles interesser av at industrien gikk for fullt, og var sjelden i alvorlig konflikt. Alle var en del av familien». (side 414).

Det humanitær-politiske komplekset

Det er historikeren Terje Tvedt som introduserte dette begrepet og som han utdyper i boka «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017. Han oppsummerer det slik i en artikkel i Klassekampen 29. november samme år:

« I Det internasjonale gjennombruddet viser jeg mer i detalj og dybde hvordan det de siste tiårene er blitt bygget opp et politikkfelt i Norge knyttet til bistand og fredsmekling som har vokst fra å bestå av en håndfull personer ansatt i det nyetablerte Norsk utviklingshjelp på 1960-tallet, til et par tusen mennesker som arbeider i hundrevis av organisasjoner, forskningsinstitusjoner, Norad, Utenriksdepartementet, og andre etater på 2000-tallet. Ytterst få av de som i 2017 arbeider innen politikkfeltet gjør praktisk utviklingsarbeid. De aller fleste driver med informasjon overfor den norske befolkningen, politikk-kampanjer, innsamling av penger, rapportering av prosjekter, søknadsskriving, reiser og seminarer, og produserer hva som kalles inspirerende «fortellinger» om vellykket norsk innsats. Innenfor dette humanitær-politiske kompleks er nettverkene mellom de ulike typer institusjoner tette og overlappende – og har vært preget av utbredt intern elitesirkulasjon. Dette komplekset utfører nesten ikke frivillig arbeid når det gjelder det internasjonale arbeidet, selv om nesten alle organisasjonene iscenesetter seg som det, fordi det øker tilskuddene fra staten og er politisk opportunt.»

Det humanitær-politisk komplekset kommer til uttrykk i «et godhetsregime» som er «Det godes vokter» og er «blitt tildelt forvalterrollen av det offisielle prosjekt å skrive Norge inn i historien som solidaritetens og nestekjærlighetens land». Vanskelig å motsi, med andre ord.

«Vi borer i Nordsjøen for å løfte millioner ut av fattigdom»

Det er påfallende likheter i elitesirkulasjonen innenfor det oljeindustrielle komplekset og det humanitær-politiske komplekset. Det finnes flere eksempler på overlapping av personer som veksler mellom de forskjellige elitene: Nåværende sjef for rikmannsklubben World Economic Forum, tidligere utenriksminister Børge Brende har blant annet vært styremedlem i Statoil og generalsekretær i Røde Kors. Gro Brækken gikk fra å være generalsekretær i Redd Barna til å bli direktør i interesseorganisasjonen Norsk olje og gass og forkjemper for oljeboring utafor Lofoten og Vesterålen.

Men innafor de to miljøene er det stort sett snakk om to forskjellige kretsløp av personer. Det dreier seg likevel om personer som i det store deler de samme meninger, verdier og interessene.  De er globalister; forsvar for klima, internasjonalt samarbeid og menneskerettigheter ligger langt framme på tunga. Disse honnørordene brukes som et skjold som løftes opp for å få alle motargumenter til å prelle av.

De to kompleksene lever i symbiose med de ledende politikere og dominerende mediene. De norske elitene er konservative og forsvarer seg mot alle typer systemkritikk som de vil fortie, eventuelt stemple som ytterliggående, populistiske og/eller nasjonalistiske.

Det er tegn på ideologisk smitte, spesielt fra det humanitær-politiske komplekset over på det oljeindustrielle komplekset. Statoil fikk hard medfart da de satsa på globale investeringer i oljesand og tungolje.

Borchgrevink skriver i sin bok om hvorledes Statoil forsvarte seg mot kritikken:

« Nå mente selskapet at det var uetisk å produsere mindre olje og gass så lenge verdens fattige ikke hadde strøm. Olje- og energidepartementet hevdet at norsk olje løftet millioner av mennesker ut av fattigdom, men Helge Lund (daværende direktør for Statoil, min anm.) kritiserte klimalobbyen for å ødelegge fremtiden til de fattige.»

——

«Argumentet ble gjentatt ikke bare av departementet og Statoil, men også av Stoltenberg- og Solberg-regjeringene, uten at det ble sannere av den grunn.» (side 413)

Denne typen argumentasjon bygger på Norges selvbilde som en humanitær stormakt. Finnes det noe annet land med oljeproduksjon enn Norge der et slikt argument kunne fremmes med så stor bredde og tyngde?

I dag er det ingen som våger å fremme det fordi det motsatte standpunktet har blitt dominerende; nemlig at mer forbrenning av fossile brennstoffer først og fremst rammer verdens fattigste.

Angola: Bistand og olje hand i hand

En mer direkte forbindelse mellom bistands- og oljeinteresser, ser vi der norsk bistand rår grunnen for næringsinteresser, som i Angola. Det er i disse dager avslørt i de såkalte Luanda-leaks hvordan Afrikas rikeste kvinne, angolske Isabel dos Santos, har rana til seg milliarder da hun var styreleder i det delvis statlige eide oljeselskapet Sonangol. En hær av vestlige finansselskaper, jurister, revisorer, regjeringstjenestemenn og forvaltningsselskaper har hjulpet henne og hennes søkkrike kongolesiske mann Sindika Dokolo å skjule verdier fra skattemyndighetene.

Korrupsjonen i Angola har vært kjent lenge før Lusaka – leaks. Isabels far, José Eduardo dos Santos, tidligere geriljaleder fra partiet MPLA, var landets president i 38 år. En styrtrik elite i Angola tappa Sonangol gjennom mange år, og pengene forsvant ned i et svart hull.

Statoil har vært i Angola siden 1991. Det er her selskapet utvinner mest olje utenfor norsk sokkel. Borchgrevink viser hvordan Statoil har vært blanda inn i korrupsjon i Angola, blant annet ved at de i 2011 ga såkalte signaturbonuser på fire milliarder kroner for å bli operatør for to store leiteblokker samt at de betalte 400 millioner som sosial bistand til et angolansk forskningssenter. Alle disse pengene har blitt borte, og forskningssentret har aldri noen sett noe til. (Borchgrevink side 384).

NORAD hjalp Statoil ut av klemma ved å se positivt på saken fordi det tross alt gikk framover med landet og sendte eksperter som fortalte myndighetene om skattemodeller, ressursforvaltning og oljefond. Samla bistand til Angola var i 2018 på 52,4 millioner kroner, inklusiv 40 millioner for å fremme «godt styresett». Til sammen har Norge gitt 3,2 milliarder i bistand til Angola fra 1990 – tallet til i dag.

Libya-krigen: Ikke i oljeindustriens interesser

Det er likevel motsetninger mellom interessene til de to elitekompleksene. Verken Statoil, Hydro eller andre norske multinasjonale selskaper med interesser i Afrika, hadde noe ønske om at  Norge deltok aktive med i bombing av Libya i 2011. Det britiske underhusets rapport om Libya-krigen (House of Commons 2016) oppsummerer resultatet av krigen slik:

«Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanistisk krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-våpen i hele regionen og framveksten av ISIL i Nord-Afrika.»

I januar 2013 angrep al-Qaida gassanlegg In Amenas i Sahara-ørkenen i Algerie, nær grensa til Libya. Statoil var deleier i anlegget. 38 gisler ble drept, inklusiv fem Statoil-ansatte. Det er uten tvil en sammenheng mellom styrtinga av Gaddafi-regimet og angrepet på In Amenas. (Se Borchgrevink side 15) .

Norsk business, utenom våpenindustrien, trives best der det er politisk stabilitet. Det humanitær-politiske komplekset støtta derimot enstemmig opp om bombinga.

Vi må forstå Norge for å endre det 

Dette er selvsagt ikke noe uttømmende vurdering  av de to dominerende norske elitene og forholdet mellom dem. Det  finnes også andre nasjonale eliter, f.eks. knytta til kultur eller viktige økonomiske sektorer som sjømat/fiske og finans.

Typisk for Norge er den lammende politiske enigheten som  jeg skreiv om i en artikkel i 2015 under tittelen «Det korporative Norge.» Jeg skreiv da: «En kritisk politikk i Norge må bygge og utvikles ut fra en posisjon som er uavhengig av dette mektige korporative systemet.»

Etter fem år har misnøyen og motstanden mot de politiske elitene økt. For å utforme en effektiv opposisjon er det viktig å forstå det særegne uttrykk for det norske systemet og hvorfor og hvorledes de herskende elitene legitimerer sin makt.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

1 kommentar

  1. Om en kan peke på situasjoner hvor den norske «venstresida» har båret vann for krig og imperialisme,er det SV,APs bombing av Jugoslavia og Libya som står fram. En annen sak som overhodet ikke løftes fram var at Rødt offentlig var greske Syrizas søsterparti i den perioden dette fyrtårnet satt ved makten.
    På vegne av EUs Sentralbank i Franfurt,verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet førte man klassekampen nedover mot det greske folk og tvang eldre til sultegrensa. Samtidig la man ut flyplasser og baser til USA og lot Israel bli den dominerende makt innen olje og gass.
    Som jeg ser det var dette med «Syriza» noe av det mest horrible som har skjedd i den europeiske «sosialismens» historie,men her vil man ikke ha noen kritisk gjennomgang. Rødts «søsterparti».
    Men her finner jeg i Klassekampen 1 februar 2020 et intervju med danske Enhedslisten hvor det heter «for de fleste formål er Enhedslisten Rødts danske søsterparti». Et nytt «Syriza» med andre ord.
    Jeg tar meg da inn på deres hjemmeside og får vite at 26 mai 2019 fikk partiet inn en person i EU-parlamentet. Det som står på dagsorden der er felles våpensystem for hele EU og Europahæren for å gjøre EU til en sentral spiller i kampen om nyoppdeling av verden.
    Det begynner nå med at Europahæren skal ta et grep om Libya. Som østerrikske utenriksminister Schallenberg sier: det er en «militärische mission og keine humanitäre mission».
    Sånt står det intet om hos Enhedslisten. Der er man i staver over at «Vi skal hæve EUs klimaambitioner» og bygge det «bæredyktige samfunn».
    Veteranen Lars Hedegaard var en sentral skikkelse på den danske venstresida og bemerker om utviklingen 18 februar på document.no:
    «Marxismen er der vist ikke længere nogen,der kan huske,og de taler end ikke om den i Enhedslisten.»
    Så sant,så sant.
    Er det noe rart Rødt har funnet seg et nytt søsterparti. En fraksjon der vil nå inn i det supermilitariserte EU og kjempe for en «grønnere framtid».
    Vi får håpe det finnes noen grønne flekker igjen etter at atomrakettene har gjort jobben sin i den tredje verdenskrig.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.