Melkeproduksjonen

24. februar 2020

Tine skal legge ned flere meieri fordi vi drikker mindre melk. Dette er ikke bare et nederlag overfor sukkerprodusenter som Coca Cola. Det er en fallitterklæring for politikerne. Melkeproduksjonen er blitt et symbol på en markedsstyrt landbrukspolitikk. Melkeproduksjonen burde være styrt av målene for sunn matproduksjon, for mattrygghet og sjølforsyning.

Norge har fått renomme for god osteproduksjon. Vi har førsteklasses melk, vi har dyrehold med minimal bruk av antibiotika og god dyrehelse, bla. fordi vi har masse god utmark til beite. Troms er i tillegg kjent for god geitemelk-produksjon.

Derfor burde regjeringa opprettholdt eksportstøtten til bl.a. Jarlsbergosten og utvidet dette til Snøfrisk og andre oster vi har fått internasjonale priser for. Men det myndighetene gjør nå, er å øke importen av ost og yoghurt, en økning som tilsvarer mange millioner liter melk som kunne ha vært produsert her av de friskeste kuene i verden.

Den store utfordringa er importvekst og eksportbortfall, og den er politisk styrt. Hvorfor ikke begrense kraftfôrimporten, det alene hadde redusert overskuddet i melkeproduksjonen. Vi har ei regjering som ikke tåler å høre at det beste er småskaladrift av familiebasert produksjon. I stedet legges det opp til rovdrift på ressursene, Vi skal importere kraftfôr fremfor å bruke våre ubrukte utmarksbeiter. Vi kan dekke 2/3-deler av det importerte kraftfôret med bare å ta i bruk utmarka.

Norsk landbrukspolitikk er derimot å legge ned gårder. Dyrket areal har gått ned med 10 % under denne regjeringa. Sjølforsyningsgraden er på et lavmål, under 40 % i et normalår. Den største andelen av ubrukt jordbruksareal er i nord. For Finnmark var 38 % og Troms 37 % av det totale jordbruksarealet ute av drift i 2018, landsgjennomsnittet er på 13 %.

På 20 år har andelen norsk vare i kraftfôret sunket med 20 %. Utmarka ligger brakk fordi kyrne ikke er på småbrukene som ligger der utmarksbeitene er. Det industrielle dyreholdet er ikke bærekraftig og er i strid med våre ønsker om dyrevelferd. Kyrne skal kunne gå ute mest mulig.

Klimaendringene vil stille nye krav til matproduksjonen. Mat og jordressurser er i ferd med å bli en internasjonal knapphetsfaktor. Vi må posisjonere oss for å bli mest mulig sjølberget . Å basere norsk matproduksjon på importert fôr og mat, er ingen bærekraftig landbrukspolitikk.

Troms har mange ressurser, men de er ikke så godt egna til industriproduksjon. Vi må ta et oppgjør med monokulturen som industrilandbruket bedriver. Vi må ha et landbruk i småskaladrift for å være klimarobust. Alt annet utpiner jordsmonnet. Store maskiner ødelegger jorda. Det grønne skiftet må gå ut på å stimulere til familiedrift i hele fylket. Vi må ha husdyrhold tilpasset det fôret vi sjøl kan produsere.

I klimakampens navn er det noen som vil ha bort rødt kjøtt og melkeproduksjonen. Det er feil fokus. I et klimaregnskap må vi legge vekt på sjølberging og kortreist mat. Kua, sauen og geita er dyr som kan nyttiggjøre seg av den ressursen vi har her i nord, graset.

Vi må skille mellom et kort og et langt karbonkretsløp. Det korte er fotosyntesen, gras, kua og mat til oss. Det er samme kretsløp som er grunnen til at vi oppfordres til å fyre med ved og bruke biobrensel. Det lange karbonkretsløpet er først og fremst bruk av fossilt brennstoff. Det er det som gir ekstra tilskudd til karbon i lufta. Likevel velger myndighetene bort alle tiltak som begrenser oljeutvinning. Myndighetene har lagt begrensninger på bøndenes oppdyrking av myr nettopp for å hindre karbontilskudd til lufta. Men lignende begrensninger legges ikke på veiutbygginger, vindkraftutbygginger eller nye anleggsområder for industri og handel.

Vi må ha en mangfoldig matproduksjon her nord, fordi vi har en mangfoldig natur. Vi må ha både bær, gryn og melk. Skal vi gå over til kornproduksjon på bekostning av melkeproduksjon, må vi og sette folk på «vann og brød». Vi må ha en allsidig matproduksjon tilpassa vår allsidige natur. Alle produktene til nord-norsk landbruk er viktig å ta vare på og stimulere.

Det fins knapt mer klimavennlig matproduksjon enn det den nord-norske bonden produserer. Familiebasert småskalaproduksjon er tilpassa vår natur og vårt klima.

Frode Bygdnes, Rødt

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.