Irland og Tyskland: «Du får’ke leke mer i våres gård»

0
Tyskland er i politisk og økonomisk krise. Da passer det å kriminalisere enhver opposisjon. Illustrasjon: Shutterstock

Av Ove Bengt Berg, Politikus.

Valget i Tyskland i september i fjor omtalte politikus.no som «Tysk valg: Et opprør, som ellers i Europa.» Det blei etterfulgt av valget til EU-parlamentet som blei et knusende nederlag for de venstreorienterte. Wolfgang Streeck, til og med sitert i Klassekampen, mente at det er feil å erklære den nye nasjonalistiske høyresida som en trussel mot demokratiet, og å sette likhetstegn mellom «kamp mot populismen» som om det «er vår tids versjon av mellomkrigstidens kamp mot fascister.» Politikus skreiv om dette i artikkelen EU-valget: Venstresidas nederlag — hvorfor?

Øyvind Østerud fulgte opp med at det norske kommunevalget i 2019 inngikk i å være en del av europeisk krise, norsk skjelv.

NRK brukte faktisk betegnelsen politisk jordskjelv om resultatet av valget i Irland sist lørdag.  Sinn Fein økte sin oppslutning med 13 mandater til 37 på venstreorienterte krav. Til de tallrike akademikernes og journalistenes skuffelse fikk dette partiet framgang på tross at dette politiske sjiktet utstøter Sinn Fein som et «nasjonalistisk» parti. «Nasjonalisme» er for dette sjiktet hakket før fascisme, om det ikke alt er det, og nær nazisme.

Spedalskisering (kriminalisering)

Det som er interessant i Irland, er at to like store høyre-sentrum-partier som har skifta på makta, begge sier at det nest største partiet, Sinn Fein, «Det skal vi ikke ha noe med å gjøre.» Det går igjen fra Sverige (ikke ha noe med Sverigedemokratene å gjøre). I Frankrike gjelder det Le Pen, og i Tyskland er både Alternativ für Deutschland (AfD), like stor oppslutning som sosialdemokratene SPD, og Die Linke (etterfølgerparti fra DDR), utstøtt i dette kriminelle mørket. Som partier det er kriminelt å samarbeide med. Konsekvensen er som i Sverige, det blir svært vanskelig å danne regjering. Dette tar lang tid, og flere valg. Politikerforakten øker, naturlig nok.

I Tyskland blei i en delstatsforsamling nettopp en fra det økonomisk høyreekstreme partiet FDP, EU-kommisjonens mest konsekvente støttespiller, valgt med stemmer både fra Merkels parti CDU og stemmene fra AfD. Fordi han ble valgt med stemmene til AfD og noen i CDU, førte det til at partilederen i CDU for hele Tyskland måtte gå av, og det blir nyvalg. Som CDU og sosialdemokratene sier: Det skal aldri samarbeides verken med Die Linke eller AfD!

Tuppen og Lillemor: Du får’ke leke mer i våres gård*
Dette er faktisk de dominerende politiske partienes viktigste budskap i hele Europa. Noen stemples som kriminelle fordi de er uenig med «oss». Sjøl leverer de: Lavere lønninger, mer rikdom for de rikeste og større arbeidsledighet. Og så sutrer de i sinne: «Så straffes vi med manglende oppslutning? Det finner vi oss ikke i!» Som når tjuven roper stopp tjuven!

De tradisjonelle dominerende partiene i sentrum, både det tradisjonelle høyre og sosialdemokratene, går ikke i seg sjøl. De endrer ikke politikk. De bare kjører på med mer ukontrollert markedsøkonomi og imperialistiske krigseventyr. De prøver ikke å få gjennom noe av sitt gjennom politisk samarbeid, ofte kalt politisk håndverk. Nei, de prioriterer kriminalisering av de spedalske! Dere får´ke leke mer i våres gård!

Hovedstrømspolitikerne, karrieristene i i sosialdemokratene og de gamle høyrepartiene, abdiserer fra politikken og arbeidet for politiske resultater. Deres mål er også et arbeid i de internasjonale konsernene og globale organisasjoner. Deres arbeid fører økt splitting i samfunnet, enda deres viktigste tilslørende politiske budskap påståes å være imot samfunnsplitting. Økt splitting i kampen mot samfunnssplitting — utrolig nok.

Denne splittende politikken skaper ikke en lys framtid for dem. De kommer heller ikke til å skjønne det. For deres makt løper ut av et gevær basert på mediekontroll — enn så lenge. Brexit og Trump, Sverige, Irland, Frankrike og Tyskland: Tar de poenget? Nei.

*Originaltekst: Philip Wingate, oversatt til norsk: Vilhelm Dybwad(1863–1950). Framført første gang på norsk av Bokken Lasson i 1912, og sunget på nytt av Wenche Myhre i 1967/-68.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Politikus.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelYoung Ambassadors – USAs tamme kaniner i Norge?
Neste artikkelGjennombrudd: Syria har frigjort hovedveien fra Aleppo